Dette er den første del av serien essays Kan man i dag være konservativ? hvor jeg forsøker å gjøre en konservativs bekjennelser overfor samtid og historie.
Tidens tvangstrøye
Konservatismen bevarer, det vil si å forsvare. På spørsmål om hva det er å være menneske, svarer den anerkjente britiske filosofen Sir Roger Scruton at det er nettopp det at vi kan stille det spørsmålet. Mer generisk mener han å si at det er ved å ta utgangspunkt i disse spørsmålene, som aldri et endelig svar kan bli gitt, som utgjør vår frie menneskelighet. En konservativ forstår da med «fri» det å være innforstått og dermed innforlivet med sine vilkår – i motsetning til en forestilt idealtilstand inn i fremtiden.
Å forsvare friheten blir da en kombinasjon av å hegne om disse spørsmålene, så vel som deres frukter, og alle deres uttrykksformer. Det finnes spørsmål vi er kalt til å forsvare, som til eksempel «Hva er godt?», «Hva er sant?»; «Hva er skjønt?», og så videre.
Det kristne utsynet på historien er det beste utgangspunktet for noen skissering av det konservative. Til eksempel kan vi se på de mange forskjellige ritus som utgjør Kirkens mangfold, deriblant Den armenske Kirkes ritus. Armenia ble i det tredje århundre etter Kristus verdens første kristne nasjon, og således det første bestemt kristne folkeslaget. Av respekt for historien, det vil si Den hellige ånds virke og armenske helgener, vil vi aldri omtale armenernes plass i historien som et «tilfelle», rent av antropologisk interesse. Det å redusere noe til et tilfelle gjør nemlig dens betydning tilsvarende noe tilfeldig, en forekomst i et slags spill.
Jeg tror at vi langt på veg må anerkjenne at moderniteten er et prosjekt som i kraft av sitt prosjekt ønsker å gjøre seg av med fornuften
For i selve begrepet ligger innebygd troen på at «historien» er noe tilbakelagt.
Moderniteten deles opp mellom sosiologen og kunstneren; sosiologen som eneveldig leverandører av den «totale teori» om samfunnet; kunstneren som den subjektivt engasjerte, men samtidig sosialt tilbakelente i sin levendegjøring av verdens forekomster. Denne forestillingen om verden som kommer fra den klassiske modernisme, deler verden radikalt opp mellom det som har med følelsene å gjøre, og det som har med tenkning å gjøre. Deres forenende prinsipp og premiss for sine separate virker er det at mennesket blir tildelt en rolle som aktivist i et fundamentalt hendelsesløst og betydningsløst kosmos. Det moderne mennesket innehar altså oppgaven det er å skjenke seg sin egen frelse, og diktere verden deretter.
Se her altså hvorledes modernismen er prokrustessengen. I det antikke epos om Thesevs tok Prokrustes vandrere på landevegen inn til sitt herberge, der han kappet føttene av på dem som var for lange til å passe sengen, og strakk dem som var for korte ut på en seng.
Hvorfor blir du forundret over at universitetet i hovedstaden av Norge innen historiefaget har nedlagt og i virkeligheten forbudt forskning med et nasjonalt perspektiv? På denne måten løsnes fornuftens ankerfeste, og sender oss inn i svimmelhetens suggererende gravitasjonsfelt, der vi ligger urolig på et landflyktig dødsleie, berøvet for noe begrep om hva døden måtte innebære.
Fornuften består i form av forstand, det som er fornuftens uttrykk fra etsteds. I den norske ordboken lyder definisjonen på «stand»: «det å stå (i bestemt stilling)». Derved, i å stå fast og oppreist, finner fornuften sin fulle betydning. Fornuft uten stand er blott tankespinn og løst snakk. Det samme gjelder menneskets tro: Amen betyr å stå med minst én fot stødig plantet. I stadig mer fremskredne former er det dette moderniteten motarbeider, idet den ikke engang er en «historiens høyde», likesom marxismen, men en øy uten proporsjoner eller lokasjon.
Moderniteten, prosjektet som bestod i å erklære seg unntatt og frigjort fra historien, var stadig en del av historiens gang for så lenge som den stod i opposisjon, som en motkultur. Kulturkrigene fra venstreideologisk hold raste uopphørlig, og de holder i dag hegemoniet. Hvis du i dag forsøker å gjøre en innvending mot herskende lære om at vi er like så mye underlagt menneskelige og naturlige lover som da mennesker vandret jorden på 1700-tallet eller for seksti år siden, vil du snart nok oppdage at tidsånden har bestemt at bevisbyrden ligger på deg. Slik Sartre sa om mennesker har verden ifølge moderniteten ingen identitet, kun et prosjekt.
Modernitetens selvforståelse er den utvist av Michel Foucault i sin Les mots et les choses, der han konkluderer med at mennesket som menneske tidligere ikke har eksistert, fordi man under føydalismen omtalte mennesker ved deres tittel og rolle, og ikke simpelthen som menneske. Tilsvarende blir konklusjonen om moderniteten selv at den eksisterer som unndratt historien nettopp i kraft av begrepet som definerer den slik. At ordene er grunnlaget og begynnelsen for virkelighet er et særskilt pessimistisk utsyn på verden og menneskene som forsøker å leve sine liv deri, med tanke på hvordan det undervurderer vår evne til egenhendig å komme frem til sannheter om verden. Men Luther har da blitt et endelig bevis på at pessimisme som fatalisme kan tjene som en frelse fra all ansvarliggjøring i dette liv, ettersom allting uansett bare handler om hvem som til enhver tid sitter med makten til å definere. Virkelighetsforståelsen – eller snarere fornektelsen – som ligger til grunn for en tro på skriften alene, sola scriptura, som det eneste gyldige utgangspunkt bar i seg samme tankegang om at virkeligheten kommer etter tolkningen av ordene. Nietzsches «alt er tolkning» er således bare en bekreftelse av denne virkelighetsforståelsen i intellektuell kledning.
Den ideologiske formen av denne tankegangen kalles «nytale», men formålet er stadig å fremkalle den samme handlingslammelsen overfor verden, og fremfor vår evne til å fatte den i sannhet. I sin heller fremskredne form som ideologiens nytale blir det spesielt merkbart, hvordan språkets fremste funksjon er det å skjerme tenkning og virkelighet fra å møtes i direkte kontakt. I siste avsnitt av innledningen til The Undoing of Thought skriver derfor Alain Finkielkraut at
Vår kultur preges altså av et ubehag. Heretter, det er sant nok, vil ingen rekke etter sin revolver idet en hører ordet «kultur». Men det er et økende antall mennesker som, idet de hører ordet «tenkning», rekker etter sin kultur.
For den som ikke tar referansen, spiller Finkielkraut her på utsagnet fra nazisten Hanns Jost, om at «Når jeg hører ordet «kultur» rekker jeg etter min revolver». På samme måte som forfatteren av Les territoires perdues de la République Bensouassan, startet Finkielkraut sitt forfatterskap med å behandle nazismen, og alt hva vi stadig lever med som konsekvens av den. De vet at det ikke blir pent når makt tar sannhetssøkens sted hos menneskers liv og samfunn. Revolveren er for nazisten maktens symbol og redskap i sannhetssøkens sted. Men med Foucault, som først definerte all kunnskap og moral som uttrykk for makt og hegemoni, og Gramsci som deretter førte sin «kulturrevolusjon» for å kaste dette makthegemoniet av moral og kunnskap, ledes vi inn i en forståelse av kulturen som den virkelige revolveren. Ved å propagandere en forståelse av kulturenes eksistens som en krigstilstand, dannet man seg en såpass krigersk tilhengerskare at få turde heve stemmen mot den ville oppstanden. Heri finner vi en tvetydighet ved sekstiåtternes angivelige seier i kampen om kulturen, for med «vunnet» mener vi egentlig å si at de holder krigen gående, ettersom de skulle ha tapt om de for ett øyeblikk ga avkall på mentaliteten som forstår seg selv som i vedvarende krig mot reaksjonens krefter.
Kulturasjonen er prosessen hvorved fornuften og følelsene i et levende fellesskap danner forstand. La oss nå hoppe over alt ordkløveri og erkjenne at Europas herskende tro på relativismen, viser et slikt sykelig ubehag overfor sine kulturer, nettopp fordi det alltid er fornuften som i siste instans står i vegen for frigjøringen.
Narrativet
I den norske skolen, og her tror jeg ikke at Norge er noe unntak i vestlig sammenheng, lærer vi utenat en fortelling om hvordan demokratisk sosialisme ble det naturlige uttrykk for vitenskapens fremskritt, og at disse hadde en slags gjensidig årsakssammenheng. Nå er saken naturligvis den at det ganske så ensidig var vitenskapen som muliggjorde sosialismen som en herskende orden. Spartas fascistiske orden holdt riktignok over lengre tid, og har sine likhetstrekk med sosialismen, men faktum er det at sosialismen aldri, før nyere tids tekniske fremskritt, har vært i stand til å stable en sosialistisk orden på bena. Både antikken og føydalismens tidsalder kjente sosialistiske opprør og «revolusjoner», men de endte alltid i uopphørlig blodsutgytelse inntil samfunnsordenens snarlige kollaps.
Det avgjørende her er da å forstå at en annen verden var mulig. De utelukkende kristne eller jødiske forskerne som muliggjorde de tekniske fremskritt var på ingen måte avhengig av modernitetens heresi for å lede sine suksérike og forhåpentligvis lykkelige liv. Tvertimot aner vi at våre goder og deres formasjon skyldtes en kraft vi i dag kun lever som rentenister på.
Men når det gjelder venstresidens historie kunne aldri noe være annerledes, derav stillheten rundt den russiske revolusjonen, som er langt mer interessant enn kolonitiden.
Den relativistiske tro eksisterer fordi den opprettholder et fellesskap – den nye Ummah av de rotløse. Hos Rorty og Said finner vi derfor et felles, dobbelt formål: På den ene siden å undergrave alle krav på absolutt sannhet, og på den andre siden å opprettholde den ortodoksi hvorved deres menighet består. Selve resonneringen som setter seg fore å destruere de idéene om objektiv sannhet og absolutt verdi, pålegger oss politisk korrekthet som absolutt bindende, og kulturrelativisme som objektivt sant.
Konservatismen hviler på en anerkjennelse av samfunnet er et forsøk av mennesker fremmede for hverandre på å leve sammen.
Pascendi Dominici Gregis
«Prosjektet for en universell vitenskap som kan løfte vår natur til sin dens høyeste grad av perfeksjon»
Nietzsche kalte sin tid en «forsøkenes tidsalder». Daniel Defoe (1697) kalte sin tid en «prosjektenes tidsalder»
Fichte: «Alle dyrene er fullkomne og klare, men mennesket er ikke mer enn en skisse og et prosjekt»
I tankens vold 