Angrepet i London vil som vanlig skli glatt inn i den voksende rekken av terrorangrep i Europa mot européere. Det kan sies mye om mengden terror, men det er i siste instans ikke av største interesse. Det interessante er hvorvidt vi faktisk har forstått det som er denne terrorens vesen, både på ofrenes og muslimenes side. Måten angrepene dekkes av media – som tross alt representerer i stor grad samfunnets oppfattelse av verden – tyder i liten grad på at en en har forstått hva for en hendelse et terrorangrep er. Det omtales heller som en forekomst. Forskjellen ligger i at hendelsen bærer i seg og har som drivkraft et budskap. En forekomst er simpelthen et resultat av andre like mye og lite betydningsløse realiteter, slik en regndag er en forekomst av regn. For en utenforstående lyder det fantastisk, men det er helt hovedstrøms å omtale muslimers myrderier som forekomster av terror, som om det var like mye en konstant variabel i samfunnet som regnværsdager. Da er Midt-Østen å sammenlikne med Bergen. It just so happens to be.
Denne spesielle tale- og tenkemåten kommer med alle de trekkene Orwell skildrer i sin 1984 som «nytale». Det spesielle ved nytalen er nettopp dette, som beskrevet ovenfor, at det er en verden uten hendelser, og en verden uten hendelser er i virkeligheten en verden uten aktører. Og en verden uten aktører er en verden der vi ikke lenger står til moralsk ansvar for hverandre. Dette blir dobbelt tydelig ved hvert angrep: Ikke er våre politiske ledere i stand til å konfrontere muslimenes handlinger og motiver – ingen vestlig leder har de siste tiår anerkjent muslimske terroristers motiver for hva de selv hevder. Ei heller greier de å komme ofrene i møte på noen meningsfull måte, for de har jo allerede avskrevet muligheten for å forklare hendelsen … som ikke er en hendelse.
Det mest urovekkende ved dette er muligens den fullkomment fraværende medfølelsen i reaksjonene på angrepene. Men ideologier har da heller aldri hatt ryktet på seg for å være spesielt empatiske av seg. Denne liberalistiske ideologien er nå intet unntak.
Det lyder imidlertid klarere og fra stadig fler at medfølelse aldri kondenserer fra ideologiens skyer for å forme ekte følelser i oss mennesker. Disse to kategoriene som er de eneste «moralsk» gyldige i dag: menneskehet og individ; de strekker ikke til, det vil si dersom vi overhodet forsøker å bestrebe oss på å leve våre liv i noen form for fellesskap. Menneskeheten blir ikke skutt eller torturert; enda mindre dette blodtappende begrep om individet, hvis vesen ikke er annet enn sin teoretiske forskjellighet fra andre. Når du reflekterer over at de to eneste gyldige kategoriene for mennesker i dag hver for seg avviser moralsk gjenkjennelse, blir du med rette bekymret. For virkelig store politiske katastrofer å inntreffe, er nettopp dette av fremste betydning: Å bygge ned og helst utradere de fellesmenneskelige grunnfølelser som utgjør de bånd vi opplever i vår polis. Herom finner du hele svaret hver gang du leser om Srebrenica, Gulag eller Auschwitz og lurer på «Hvordan var det mulig?»
Men hvem bekrefter i dag eksistensen av vår polis? Mer enn noensinne forsøker politikere og akademikere på våre vegne å levere inn oppsigelsen av samfunnets kontrakt med sine borgere, idet de skriver seg inn i manntallet av det globalistiske Utopia – ingenstedslandet uten nasjonale eller moralske grenser. Der er mennesket perfekt tømt for innhold, substans og dermed også de følelser som er grunnlagt i vår konkrete tilværelse. Det er derfor av avgjørende betydning for mennesker av denne nye a-moral, å slå ned på enhver ytring eller handling som peker mot de konkrete trekk vi som européere med europeisk historie har tilfelles, for det ville bryte med deres tro på det globalistiske eneveldet representert av EU-kommisjonen – den tro som skal administrere oss inn i en forestilling der løsningen er at problemet ikke er et problem. Dobbelt statsborgerskap er ikke noe problem, fordi nasjonen er uansett ikke annet enn en administrær forekomst. Eggdonasjon er ikke noe problem, fordi menneskenaturen ikke er annet enn et tilfeldig evolusjonært sammensurium av gener uten mål eller mening. Islams ekspresjonisme, terror er ikke noe problem, fordi det er den uungåelige prisen vi skal betale for toleranse for islam. Men det er strengt tatt ikke noe «vi» her engang, for ofrene er uansett døde – og hva i all verden hadde vi tilfelles med ofrene som vi ikke har tilfelles med den muslimske mannen som med sin bil knuste myke vestlige kropper, for deretter og sette sin kniv til å sprette opp mage og hals på så mange andre i nærheten som mulig? Flere media omtaler nå muslimen som blant ofrene.
Den rådende a-moral krever av oss å fornekte de moralske følelsers gjenkjennelse, og spør om hvordan du våger å utvise ditt raseri over de maltrakterte kroppene i London, fremfor «menneskehetens lidelser» som beregnes av FNs rapporter om flyktninger. Deres såkalte humanistiske prosjekt slår bena under seg selv, fordi det undergraver selve grunnlaget for forstandig indignasjon og innlevelse, hvilket nettopp baserer seg på de moralske følelser. Å ta del i deres død og smerte fordrer å innforlive seg med den moral som skaper dette fellesskapet, der vi sammen kjenner livet med fryd, torturerende smerte og død.
I tankens vold 