Aftenpostens globalistiske lengsler og manglende hengsler

Under Trine Eilertsens ledelse tar Aftenposten følge med Høyre og slutter seg til SVs ønske om å underlegge statsborgerskapet sin tanke om et «nasjonalt inkluderende fellesskap» ved å støtte en lovendring som vil tillate innvandrere å få norsk statsborgerskap som et tillegg. At Høyre og Aftenposten tar denne vendingen mot denne særskilt assimilasjons-fiendtlige lovendringen er forunderlig, men ikke uforklarlig.
Den canadiske moralfilosofen Charles Taylor har i sin The Sources of the Self noen treffende beskrivelser av den historiske utviklingen til vestlig selvbilde og selvforståelse, hvilket muligens kan belyse hvorfor og hvordan Eilertsen og kompani mer eller mindre naturlig havner i selskap med SV.

Taylor innleder sin bok ved å fortelle om hvordan vi har gitt avkall på det konkrete i tilværelsen som «konstituerende goder» til fordel for det vi kan beskrive som en aktivistisk tankegang. Ifølge ham har vi opplevd et fokusskifte over mot handlingen som det konstituerende gode. I stedet for nasjonal selvhevdelse og bekreftelse av en lojal borgerånd foreslår Aftenposten globalismens forebyggende underkastelse overfor islamske land som Tyrkia eller kleptokratiske Russland, som aldri vil akseptere våre samfunns suverenitet – land som aktivt interesserte i å holde på sine landsmenn i størst mulig grad på bekostning av vertslandet.

Taylor beskriver eksempelvis hvordan James Edward Oglethorpe (1696 – 1785) formulerte det kristne Kvekersamfunnets kamp mot Det britiske imperiums slaverihold og -handel. Dette førte forholdsvis fort frem, og allerede i 1807 forbød imperiet slavehandel, med det påfølgende totalforbud av slavehold i 1833. Denne «anti-rasismen» i sine spede år hadde da sitt grunnlag i oppfatningen at som kristne kunne en ikke være bekjent med noe så ukristelig barbarisk som å holde slaver. Denne konkrete og positive idealismen fra kristendommen som tar utgangspunkt i hvem og hva vi er, er fortsatt en viktig drivkraft i vårt norske samfunn. Men Eilertsen et. al. tar derimot betegnende nok utgangspunkt i å fremme det «inkluderende» som sitt konstituerende gode. De lengter alene mot en «inkluderende» handling, og fortrenger med det samme lojalitet til Norge – og er endog frekke nok til å fremme sin lengsel som lovendring.

Ifølge denne tankeganges imperativ skal vi da ikke legge vår dugnadsånd i å hevde det eksisterende fellesskap vi er blitt tildelt – som barn av våre foreldre og medborgere i en nasjon –, men fremfor alt drive dugnad for å skape et helt nytt og multikulturelt fellesskap. Hvorvidt det forestilte fellesskapet realiseres er av liten eller ingen betydning – den inkluderende intensjonen er der, og det er alt som betyr noe. 

En skulle kanskje tro at det ville være interessant for Aftenposten å forklare hvorfor Norge og nordmenn skal ha noen interesse i å være et land og en nasjon der ens borgerstatus blir delt og stadig står i fare for rivaliserende lojaliteter. Men det skinner så altfor godt igjennom at dette, i kraft av egen tankegang, er for dem blott uinteressant og betydningsløst. Men det er da ikke det at Norges og nordmenns interesser for dem ikke betyr noe. Våre interesser bør ikke bety noe, i den grad Norges og nordmenns interesser står i konflikt med det stadig mer inkluderende prosjekt. Det treffer dem aldri at et stadig mer inkluderende samfunn vil importere stadig flere konflikter, og at de dermed slår bena under på sitt eget flerkulturelle prosjekt.

Det er dette som er progressivismens kjennetegn: Å plassere verbalformen i sentrum av allting; og marsjens faner har i dag påskriften «intregrering» og «inkludering». Det er dette Kundera besrkiver i kapittelet Den lange marsjen i Tilværelsens uutholdelige letthet, der marsjen er målet i seg selv og fanebærerne blir rørt til tårer av sine egne slagords vellydende klang, med alt annet for øye enn hva de tramper over.

Når jeg skriver om lojalitet er det ikke kun snakk om luftige idealer. Storbritannia har vervet ferre muslimer til forsvar for unionen, enn antallet muslimske briter har blitt rekruttert av IS. 

Vi har lenge sett at denne «globalismen» har fenget politikerklassene, men hvordan de har fått seg til å tro at mer ettergivenhet overfor globaliseringens utfordringer er av det gode, synes nå mer som selvskading.

Det er spesielt å se til Nederland som nylig avholdt valg. For ikke bare opplevde de en nær utradering av det arbeiderpartiet, men det er også landet i Europa som ble og er mest preget av den løsslupne sekstiåtter-ånden. Ikke engang i det eksepsjonelt liberale Nederland har Aftenpostens globalistiske lengsler den ringeste sjanse i dagens eller fremtidens politikk. De kan de kun trøste seg med at en såpass forhatt Le Pen i Frankrike er Macrons motstander– men også der går trenden til deres disfavør.

 Man kunne jo mistenke Aftenpostens politiske tekning for å være virkelighetsfjern i sin helt egen klasse, men jeg holder det for mer sannsynlig at det heller handler om det genuine ønsket om å avskaffe politikkens nasjonale vesen, det som er globalismens mål og svake mening.

Advertisements

One thought on “Aftenpostens globalistiske lengsler og manglende hengsler

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s