Et revolusjonært prosjekt

Amerikas grunnlov har en bemerkelsesverdig setning: «We the people hold these truths to be self-evident». Formuleringen er bemerkelsesverdig av flere grunner, men først og fremst fordi man uttrykker at selvinnlysende sannheter må bli holdt frem. Hvem er det da som skal holde disse sannhetene fast, og frem? Dette er nøkkelen til å forstå nettopp hvem «We the people» refererer til, all den tid da Amerikas grunnlov er noe mer enn kun det Rousseau forestilte seg i sin traktat om samfunnskontrakten, eller Nozick med sin nattvekterstat.Ja, hvem er vi egentlig?

For mange som forsøker å besvare dette spørsmålet blir det åpenbart at svaret på dette spørsmålet nettopp er et forsøk. Frankrike er på sin femte republikk og steber ennå, med store problemer. Opptøyene mot det øvrige samfunnet i Frankrike likner en uavhengighetskrig, om en ser på retorikken selv i de fredlige demonstrasjonene mot politiet, etter at en ungdom ved navn Theo ble skadet under en politiaksjon. De krever rettferdighet på vegne av Theo, og det er blir tydelig at hva som menes her, er at politiet har gått ut av sitt mandat ved at de overhodet har aksjonert på «deres» territorie. Slik gir det også mening at voldsutøverne selv anser dette som en slags forsvarskrig. Ved å aksjonere på «deres» territorie har politiet forbrutt seg mot et prinsipp alle mennesker forstår: suverenitet. Derfor er talen om «folkets suverenitet» fra Front National med flere ikke alene rettet mot EU, men mot alt og alle som motsetter seg det at et suverent fransk folk er det konstituerende elementet for alt hva Frankrike er. Det går på hvorvidt det finnes ett samlet suverent fransk folk i Frankrike. På dette punktet finnes ikke meningsmangfold, med mindre man ønsker borgerkrig. Norske multikultisters auto-respons om at «det gjelder bare et mindretall» er derfor fullstendig irrelevant. «We the people» svarer slikt med nulltoleranse.

Men dagens liberalister forsøker å skape en motsetning mellom folk og nasjonen som det konstituerende element. Det er vanskelig å tro at de har tenkt særlig nøye gjennom betydningen av sin egen posisjon. Scruton skrev nylig hos Document: «Det forbløffer meg at så mange mennesker ikke forstår at demokratiet og den nasjonale identiteten til syvende og sist er avhengige av hverandre.» I Amerika er dette mer sant enn noe annet sted.

Derfor finner vi at Peter Spiliakos i amerikanske First Things har en kort tekst, om at hvis «venstreidologisk kosmopolotisme vinner, er det kun fordi vi ikke har vært tilstrekkelig nasjonalistiske». Han mener her å referere til at det skal være et ideal det at nasjoen, som et folkelig og moralsk fellesskap skal være den suverene referanserammen i alle spørsmål. Dette betyr da at man må ta inn over seg alle borgeres bekymringer, uten å skille mellom raser eller dem som har og ikke har universitetsutdannelse. Det betyr å se på alle borgeres bekymringer som en likeverdig og legitim medborgers bekymringer, som står sammen i et konkret men idealistisk nasjonsbyggende prosjekt. 

La oss legge til at dette med å fremholde denne troen og visjonen krever en viss styrke. Scruton omtaler også da også passende nok et overskudd: 

«En inkluderende første person flertall er et overskudd som skyldes samarbeid og tillit gjennom generasjoner. De som har ledet og inspirert EU-prosjektet, har forsøkt å skape en slik første person flertall ved hjelp av påfunn og subsidier, for samtidig å undertrykke de europeiske folkenes nasjonale lojalitet. Men det er nasjonaliteten, hjemlandet og den felles kulturen som definerer den ekte europeiske identiteten. Og det var den europeiske ideen om nasjonen som skapte den amerikanske identiteten også – for det var forsvaret av nasjonal suverenitet og sekulære lover i verkene av Locke og Montesquieu som inspirerte den amerikanske grunnloven.»

Som Sigrid Undset var det flere som så farene ved et svakt Tyskland etter Krigen, og advarte mot de mulige følgene. Dette handler ikke om antall hangarer eller så mye om militærkraft overhodet. Carl Schmitt forsøkte på sin måte å advare mot den politisk drevne nøytraliseringen av offentligheten, og en manglende forståelse av at våre friheter ikke er endelige erobringer. Vi er ikke tjent med en svak nasjoanlkarakter. En sterk nasjonalkarakter er i seg selv positivt, og fraværet inviterer til revansjisme og splid. Utenom et genuint fellesskap er politisk frihet lite annet enn dagdrømmeri. Denne visdommen er nedfelt i bruken av «we» som begynnelsen på Amerikas grunnlov.

Schmitt skrev riktig nok først på sine notater til Begrepet om det politiske i 1927 og var ikke klar over at det tyvende århundre skulle falle i grepet på dem som hadde forstått reovolusjonens dynamikk, i motsetning til krigen som en forlengelse av politikken – det som gjaldt i århundret forut. I sin On Revolution skiller da Hannah Arendt mellom den politiske og den a-politiske revolusjon. Volden er i sin natur a-politisk, og en ser da med letthet hvordan en klassifiserer den amerikanske kontra den russiske revolusjon. Amerika er grunnlagt på en politisk revolusjon. 

Amerika var, og er til en viss grad fortsatt, en nasjon av anti-ideologiske mennesker, med bakgrunn i en form for «frigjørende» men rigorøs kristendom. Richard Weaver gir det tydeligste uttrykket for dette amerikanske utsynet på verden, og dypere sett dette amerikanske credo, både i sin Ideas Have Consequences og sin masteroppgave Southern Culture at Bay. Det handler om en tro på seg selv som er så sterk at det gir utslag i en tro på noe høyere enn seg selv. «We the people» er da også en lynavleder for alle mennesker som skulle ende opp med å investere sin tro på seg selv og sitt fellesskap i en visjon om å være en «humanitær stormakt». En forstår da at det er en sterk sammenheng mellom hva vi er og hva vi tror på. Derfor hører vi Trump preke om deres jobber og «buy American, hire American», animert av det som er Det nye testamentet, nettopp grunnloven.

Den forskjellen Arendt beskriver, er nettopp den som den amerikanske grunnloven har forsøkt å forsone:

«Forskjellen mellom dette antikke begrepet om likhet og vår oppfatning om at mennnesker enten er født eller skapt like, og blir ulike i kraft av sosiale og politiske, det vil si menneskeskapte institusjoner, kan neppe vektlegges for sterkt.»1

Forsoningen av disse to typene av oppfatninger om hva frihet og likhet kommer av, er dog aldri endelig. Igjen: Amerika er et revolusjonært prosjekt. Jeg mener å se i Trump og hans administrasjon en vilje og et potensial til å sette et «derfor» tilbake i det følgende sitatet:

«Derfor har det blitt nærmest en grunnsetning selv i politisk teori å forstå ved politisk frihet ikke et politisk fenomen, men tvert i mot den mer eller mindre frie spillerommet til ikke-politiske aktiviteter som en politisk orden blir tillate og garantere for til dem som utgjør den.»2
1 Arendt, Hannah, On Revolution, Faber&Faber 2016 (Orig.: 1967), s. 23

2 Ibid. s. 22

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s