Det rakner for navlebeskuingens ideologi

Dette er originalt skrevet for Document.

Som det ble meddelt her på Document denne uken har Frankrike valgt ikke lenger å forfølge sine planer om avradikalsering av jihadister – fordi det rett og slett var en total resultatløs fiasko over tre år. Dette innevarsler hvordan alle relativistiske analyser av verden, strander i møte med praktiske problemer. Alternativene er en reorientering mot realisme om kulturelle forskjeller eller underkastelsen.

Et vestlig hovmod som karakteriseres av frykten for å erkjenne det rotfestede har forsøkt å oppkaste seg til en lammets ideologi, der liberalismen er en nyvunnen uskyld som alle uansett hva kan og skal oppnå. Dette er den moralske siden av troen på «de fire friheter» slik EU definerer dem, som man har forestilt seg å være en antagelig frelse og trosbekjennelse for alle mennesker som vil la seg smugle til Europa. Sannheten er nett og rent den at de fleste av ikke-europeiske kulturer er stolte av sin kultur, og ønsker utbredelsen av dens læresetninger og særlig den tilknyttede religion, og ønsker derfor ikke denne ideologien. Liberalismen har, mot all erfaring og fornuft gjennom historien, erklært som et sentralt dogme at der ikke finnes frelse utenom deres vei mot progressiv virkelighetsflukt inn i Junckers dikterte fantasi om Europa. Enklere og viktigere: Denne liberalismen kjenner kun én målestokk; seg selv og sine mål.

Det er denne enstrettede mentaliteten som gjør det uaktuelt for etablerte partier å samarbeide med Geert Wilders’ PVV eller Åkessons SD. Det handler om at Åkesson og Wilders sier at vi må forstå de andre med deres egne ord og på våre premisser. Liberalistene vil forstå islamister med sin egne ord («norsk islam») og på deres premisser.

Isaiah Berlin, en viktig tenker for vår forvirrede tid, beskrev denne forskjellen ved å snakke om «grevlingene og revene». Grevlinger er dem som på det mest grunnleggende har én selvsentrisk målestokk for alle ting, og biter til all motstand gir etter – slik grevlingen biter til han hører benet knaser. Slik virker også alle de konkrete uttrykkene for relativisme, som Sveriges multikulturelle prosjekt. Denne grevling-mentaliteten gjør at de i kraft av egen tankevirksomhet ikke kan snu eller vende om, fordi deres premisser ikke tillater å gi opp før selve virkeligheten brister. Problemet er at samfunnet mest sannsynlig vil briste før islamistene blir liberalister.

Reven anerkjenner at det finnes verdisett som i sin helhet er umulig å forene – og han har derfor ikke noe ønske om å bite til det knaser. Reven innser dette som en naturlig følge av å anerkjenne høyere og universelle sannheter. Dette kaller Isaiah Berlin «verdipluralisme». Under himmelen av evige sannheter har vi mennesker dannet våre egne verdisett av denne verden, men det er opp til tro og fornuft å bedømme hvilke av disse verdisettene som harmonerer med de evige sannheter. Det er denne ydmyke anerkjennelsen som gjør det mulig for revene, det vil si konservative realister, å tro på gyldige og legitime vurderinger på tvers av kulturer og verdisett.

Grevlingene (les: liberalister og relativister av alle slag) vil kun motsette seg én ting, og det er revene – det vil si konservative og realister av alle slag. Derfor er det et poeng i seg selv for de liberale og etablerte media å ikke forstå Trump, fordi Trump uten omsvøp sier at Amerika først og fremst skal forstå seg selv som den nasjonen den er, og ingen «humanitær stormakt», som ville være å identifisere seg med et ideologisk prosjekt.

Den besnærende tanken om at vi ikke bør forholde oss til et begrep om overhengende sannhet(er), fungerer innad i en sivilisasjon som et (degenerende, dekadent og subversivt) element av motkulturell karakter. Romantisismen var et slikt motkulturelt element. Herder, Hamann, Hegel, den sene Göthe (omvendt av Herder), Novalis, Schleicher – disse er noen av romantisismens figurer som spilte opp til en konflikt mellom det konkrete og det universelt sanne. Luther hadde begynt angrepet mot den katolske (betyr: universelle) Kirke, og denne aktive mistroiskheten mot fellesskap som holder universelle sannheter i hevd, var nettopp det romantikken fortsatte. Denne mytologiseringen av virkeligheten på bekostning av høyere sannheter, fortsatte til den grad at den nådde en utbredelse som utgjorde nazismens styrkebrønn. Nazismen var en spesielt skadelig idealisert tanke om virkeligheten. Dette kan vi se eksempler på ved nasjonalmuséet i Berlin som viser frem disse helt merkelige statuene av forvridde og forvrengte menneskekropper, som representerte nazismens skjønnhetsideal. Fra Mihcelangelos David er det nærmest så en kan se helheten bak denne skjønne komposisjonen – formenes rike på den andre siden. For alle som har vandret litt i muséer og gått gatelangs i løpet av de siste ti-tyve årene, er det klart at nazismens måte å skulle gjøre alle sine idealer til påtagelige relatiteter, finner sitt rake motstykke i den arkitekturen som nå springer opp rundt oss, den som forsøker å erklære og demonstrere vår overgivelse og kapitulasjon i kampen om manifestere vår idealer, slik David manifesterer til all overtydelighet. De oppblåste og latterlige formene på idealtyskeren (som jo skulle være en realitet) er et uttrykk for at det er et forgjengelig og viljesvakt prosjekt å skulle sikte seg inn mot å leve i kontrast med himmelens evige sannheter (kristne). Det samme er hva dagens betong-befestede arkitektur gir uttrykk for. For nazistene bare tok denne troen fokuset vekk fra den eneste sanne oppgaven som er å befeste og manifistere sin vilje til makt i det konkrete. Men hva er det egentlig at den post-modernistiske arkitekturen og kunsten etterlater oss? Dens utbasunerte kapitulasjon på vegne av menneskets evne til å gi uttrykk for sanne idealer, er bærer av den samme åndsfornedrende, degenererte og dekadente destruktiviteten som Europa opplevde under de kommunistiske og nazistiske herjingene. Se til Praha.

Historien taler stadig klarere om farene ved å oppgi sin tro på himmelens sannheter, som lærer mennesket å skille mellom innfall, ideologiske prosjekter og de høyere sanne idealer som rettferdighet, barmhjertighet, visdom. Ellers risikerer man å få altfor mange av disse menneskene som leser gudegitte visjoner inn i alle sine innfall – derav EU og venstreorienterte overhodet –, eller like ille, disse post-modernistenes som forsøker å overbevise oss om at alle forsøk vendt mot noe høyere er forgjeves og i grunn umoralsk og hyklersk (spesielt i kunsten er de fiendtlig innstilte mot alt som kan likne vink til Skjønnheten fra den andre siden).

Se dette er relativisme: Det er forakten for all tro som ansvarliggjør oss for våre uttrykk av verdens åndelige dimensjon. Mest presserende er det å peke på hvilke angrep som ledes mot eurpéeres nasjonalfølelse og –karakter, den som nettopp ansvarliggjør oss for det uttrykket vi gir for våre fellesskap.

Relativisme virker som et uklart begrep, men det kan tydeliggjøres med treffende generalisering: Det er nåde uten sannhet (rettferdighet), slik Chr. Skaug beskriver i dag – angående å forstå loven i tråd med sannheten om foreningen av makt og ideal ved suverenitet kombinert med rettferdighet. Rettferdigheten må nedfelles i et konkret uttrykk (grunnloven) og holdes i hevd av et bestemt fellesskap, det vil si et folk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s