Værens handlingen mot skråplanets lukkede system

Et lukket system av disposisjon for å handle på det saliggjørende lengter etter å sette sinnet i verden, men uten å ta utgangspunkt i sinnets vilkår. Å tendere mot det gode, hva jeg selv heller vil kalle vår fristelse til gi oss henunder godheten, for det å gjøre vel –  velgjøring – har blitt ansett som godheten i selvets grunnleggelse, hvis erkjennelse har lykken til pris. Mer aktivt kan vi si at det er en tanke om at vi ved hengivenheten til vår natur gjør lykken, ved å feste vår indre godhet til verden. Hverdagsmennesket «oppdager» i hver handling at det ikke er en selv som har gjort den fredsavtalen med verden som resulterer i lykke, enda mindre forhandlet den. Han har bukket hodet for at det ikke var ham selv som festet mastene til livets drift, men Noahs’ hender som sendte bud på fred fra Ham som først påtenkte verden.

Ut fra et lukket system av hedonisme skaper man en ny definisjon av rettferdighet, som i grunn handler om én ting: Ikke å rokke ved det lukkede system. Da har man gjort formdriften og sansedriften ett, på vegne av verdens selvbilde. Denne syntesen skal bekrefte mennesket som den selvforsynte moralske kilde, idet den går opp i seg selv som en høyere enhet. I konsekvens fører denne tanke til en opphevelse av vår føling for den bestemmende makt, hvis kjølvann av betydning har tråkket stien for våre lengsler, i villfarleser mot en full betoning av alt hva i vi er til ved.

Moralsk oppfatning blir noe eterisk, ettersom sansen for vår skapende kraft i denne syntesen blir den høyesttående, og den er derfor også selvrefererende, og i siste instans relativistisk avhengig av hvilket subjekt som setter viljen til å være til verden.

Den fornuftridde forståelsen av det skjønne, har senere blitt anvendt for det å skjære ut et nytt bilde av verden den estetiske opplevelses dimensjoner, hvor hele begrepet om synd er utelatt, for viljen i sin helhet også må underkastes fornuftens estetiske sensibilitet. Fortidens moralfilosfer brukte ofte Guds forsyn som trailblazer. Dette fungerte fordi de ennå hadde dyd/last-distinksjoner, som holdt verden nogenlunde på plass idet vi forsøker å forstå dens fargekoder. Men når Mandeville rokker ved dette, og setter det inn i en strukturalistisk/økonomisk forståelse av denne verden som et lukker system, begynner helheten å bryte fra hverandre, som leder til at tanken det å bryte sammen. Dette har estetikeren mistet evnen til å forstå, så det går ubemerket hen, og spiralt videre i sin degenererende utvikling.

Tidligere måtte Locke argumentere for hva som skulle være «innate», men nå holder det å si «følelser». Det er en absolutt internalisering av forholdet verden/hjertet, kaller det natur, med resultatet at natur får en like flytende betydning som vår følelser.

I utviskingen av alle grunnfestede moraldistinksjoner og oppløsningen av kontrasten mellom hjerte og verden, begynner selvets seilas langs elven (tiden) som imperativt skal lede mot det store havet av hele verdens formgodhet.

Begrepet om det partikulære beror på tanken om at jeg kan gripe fatt på noe i verden som allerede var der. Igjen behøver vi kontrasten for å oppfatte hva som hender. Det partikulære overfører vi i interesser, hvilket er enda mer uhørt for den som ser alle ting likt i sin helhet som qua helhet er formgodheten.

Deistene leder opp til Hegels tanke om Gud som en ånd, som en selv kan være sjaman for overfor verdens krefter og gang, gitt at man har forstått åndens rasjonalitet. Nominalistene fokuserte på å ikke frata Gud suverenitet, fremfor å tillegge ham absolutt rettferdighet, og slik fokuserer også Hegel og hans like på Gud i all hovesak som Ånden, den som viser alle sine kvaliteter i verdens åndelighet. Fordi Gud skal ha absolutt eierskap til alt dette, ender han opp med å være en tyrann som løper etter være intellektuelle utlegninger. Gud har da blitt en skygge av den spekulative tanken, og ikke dens forutsetning. Vi er dømt til å skape Guds grunn til å være. Det er også syntesen av Nietzsche/Sartre. Når vi selv skaper og ikke anerkjenner forklaringen, blir forståelsen og forstanden kun et instrument.

Å anerkjenne ens behov for nåde handler om et livslangt forsøk på å gjøre seg bevisst ens feil. Freud og hedonister forsøker å mane frem en statisk bevissthet om det angivelig ubevisste (id, og lykke), og derved utradere enhver tanke om at Gud kjenner oss bedre enn vi selv gjør, og at Hans nåde kan hjelpe oss i nettopp det.

For å gjøre oss mer åpne for Guds bestemmende kraft, tar vi i mot de konkrete imperativer for å nå de åndelige målene i dem, gjennom utførelsen av dem. Hva vi gjør for Gud er ikke vesentlig kontigent, det er betingelsen. Det handler om å anerkjenne at vi selv ikke er utgangspunktet, slik at det bestemmende utgangspunkt kan bli kjent som den hermeneutisk uuttømmelige kilden, nettopp fordi det spenner over i det objektive og opp mot Gud. Å anerkjenne at adverbet aldri bærer i seg målet, for formålet er forutbestemt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s