Lysbringeren i Speilsalen

Hva som følger er noen notater jeg gjorde, da jeg leste Jacob Talmons Totalitarian Democracy. Der tar han for seg i detalj psyken og ideologien, som var drivkraften bak de sataniske ritene som ble en folkeforlystelse, i årene etter 1789. Det er stadig slik at de som var med på å normalisere volden, rettferdiggjøre den, og å gi den sin rolle og plass i l’Histoire, stadig blir fremstilt som forbilledlige eksempler på hvordan vi bør tenke og føle om vold. Blant dem er Victor Hugo, som gir vold en rolle som en slags universell katalysator for frigjøring i menneskers rivaliseringer, der hvor det ikke er mer enn makt ved andre midler, som følgelig også blir synet på krig og revolusjon. Det løsrives fra det formildende samspillet mennesker imellom, det som kalles politikk. Disse forfatterne, filosofene og poetene som utga seg for å være romantikere, var ikke mer enn simple lysbringere, ved det lys de fikk av å sette verden i flammer. Deres tanker var fyrtøy, hvilket de var klare på. Den ilden som Paulus beskriver, som forutgående og rensende for våre sjeler, før vi entrer himlene, den skal lysbringerne anledige i dette liv, og sende alt vårt kjød og all vår ånd gjennom, dette som er deres egen både skapende og rensende helvetesild.

Min tese er at dersom man ikke tror på én god Gud, men allikevel selv ønsker å se verden renset for alt ondt, vil man rette seg innover, på en måte som ender i opplysningsfilosofenes fallitt, hvor bitterheten over egen mislykkethet i å forklare sin grunn til å være, oversettes i emosjoner til et lite nyansert hat mot alt annet, som søker sin forklaring som grunn til å være. Denne fallitten og påfølgende bitterhet, kommer av den innebygde tilkortkommenheten, i at de ønsket seg objektive bestemmelser, for deres verdensfrelsende oppdrag, men kjente ingen annen råd enn eget subjekt som middel, for å se det gjennomført. Derfor finner man et eller annet tvilsomt alibi for å si at handlingene er lik intensjonen, ord er lik handling, og potensial og faktisitet er ett. Før 1789 fant mennesker med denne lengselen Rousseau, og før 1917 fant Lenin Marx’ skrifter. Men når venstresiden går helt identitær, og alle utenom kretsen rundt den kuriøse og usvikelig voldsromantiserende Zizek, har forlatt håpet om å rettferdiggjøre sin lengsel, ved hjelp av filosofi eller andre intellektuelle geberder, er det da virkelig helt utenkelig, at denne lengselen kan finne sin forløsning i islam? Jeg mener at historiens hårdnakkede fakta, svarer nei.

Flere franske forfattere som sluttet opp om oppslysningsfilosfenes skole hadde i utgangspunktet, før revolusjonen, et svært positivt syn på islam (Alexis de Tocqueville hevder i L’ancien régime et la Révolution at de ikke skrev én eneste bok, uten bemerkninger som roste de østlige kulturene opp i skyene. Voltaire er intet unntak. Mais attention! kristendommen ville de utrydde). Beundringen for islam kan trolig forklares, av en oppfattelse av at det er viljen til å være satt i system. Marxismen hadde som første dogme at det var en historisk vitenskap med evnen til å spå fremtiden. Dens vilje til å være i sin helhet lå i trosakten, som det var å akseptere dette dogmet, og omsluttet alle andre slutninger som måtte følge. Islams dogme om at koranen er skapt før evighetene, og skrevet av Gud svarer til et slikt omsluttende dogme, som igjen peker utover seg selv som en trosakt av ren vilje til å være, utifra det som allerede er gjort, nemlig trosakten.

Slik les philosophes beveger seg fra en syndsbevissthet, som forutsetter dogmet om at «Mitt rike ikke er av denne verden.» til en bevissthet rettet etter hva som er sosialt og samfunnsmessig nyttig, vedtar man derved i sin politiske filosofi at sjelslivet skal underkaste seg det menneskeskapte og eksterne, det vil si maktrelasjoner og det materielle. Dermed er man på god veg mot Underkastelsen.

Syndsbevisstheten bygger på en forståelse, av at vi har en potensialitet i Gud, som selv ikke er relativ. Hvilket betyr at selv om vi tilsynelatende «ikke kunne noe for» hva vi gjorde, som var galt, kjenner vi allikevel at handlingen rent objektivt fjerner oss selv, fra det som gir oss selv som vesen, en objektiv, ikke-relativ verdi: En forståelse av vårt menneskeverds opphav, det er moral. Dette er den innebyggede moralske grunnen, for alle vestlige rettssystemer, som må ha et utgangspunkt for å dømme, om forbrytelse og straff. Om rettssystemet skulle opphøre å dømme med et slikt utgangspunkt, vil det ikke lenger være noe annet enn ren makt, med viljen til å være som grunn til å være. Denne viljen er naturligvis vilkårlig, spuriøs, og aldeles tvilsom, all den tid den per definisjon ikke kan svare for seg selv, og da heller ikke stå til ansvar.

Begrepet om hva det vil si, at vår morals rike ikke er av denne verden, går tapt med den formen for sekularisering, som dagens politikere fra alle partier praktiserer. Kombinasjonen av en forvirret men riktignok ubøyelig dydsetikk i politikken – det såkalt politisk korrekte og bejubling av selvutslettende innvandring – er resultatet, av at staten har som uttalt mål å ikke være annet enn en administrativ forvalter og fordeler av goder, og har for enkelhets skyld oversatt verdier i goders termer.

Det er et ubestridt faktum, at hva vi i dag kjenner som velferdsstatens goder, fantes før velferdsstatens tilblivelse. Staten har institusjonalisert og påtatt seg dette ansvaret, men med det falmer det menneskelige utgangspunktet for hvorfor vi gjør som vi gjør. Norge som en nasjon har et meget strengt forhold til hvorfor vi gjør hva vi gjør. Det ble nødvendiggjort gjennom mange århundrer av planlegging på gården, for at man skulle klare seg med varme og mat, gjennom vinteren. Kulturen for å være selvforsørgende, ble endelig videreført på det åndelige plan, med haugianismen.

Det har vært en uuttalt erkjennelse, om at staten representerer nasjonens interesser, og derfor har det vært en ikke altfor problematisk overgang fra at vi selv forsørget, til at staten er Forsørgeren.

Denne tanken er rettet etter en oppfatning av Naturen som iboende god, og samfunnet som dets høyeste uttrykksform, hvor sann selvkjærlighet må være noe samfunnsnyttig for å banke i takt med kosmos’ rytme. De tar utgangspunkt i Naturen, noe herværende, og erklærer som et dogme at dette er godt. Påfølgende overveielser om hva som er godt handler da kun om hvordan å nå den kategoriske enigheten med tilværelsen – tilværelsen forstått som en kommando.

–Men man vil aldri kunne tenke tanken at en moralsk tydning av hva som deskriptivt er naturen blir umulig ex nihilo. Det stenger endatil for videre refleksjoner over hva naturen er. En kultur som fremelsker det vitenskapelige, på en måte som gagner oss, må da lltid ta utgangspunkt i noe annet enn naturen.

–Det er karakteristisk ved tankegang fra venstre at man på en eller annen måte tenker at det regjerende og styresmaktene er vesensforskjellige fra sine undersåtter. (Jfr. bourgois vs le peuple).

– Når menneskets fullbyrdelse blir gjort avhengig av noe (staten) som skal garantere positive friheter (polyamorøsitet/homofili) for å virkeliggjøre sin natur, tømmer man begrepet om «menneskelig natur» for sin opprinnelige relativt autnome autoritet og det blir følgelig ikke forskjellig fra våre intellektuelle innfall. Snakket noen om verdig liv?

–Den skapende og tilintetgjørende dommen over og av verden; den som vil skape dyden og knuse synden. Side 34, Talmon

– Dagens rousseauiske tanke om en immanent allmen interesse baserer seg på troen på vitenskapen (ja, i éntall) og at dette vil være det beste grunnlaget og utgangspunktet for en moral. Når man til slutt oppdager at vitenskapen aldri har vært eller kommer til å bli normativ oppdager man så at det var en selv som stod for tolkningen hele tiden, idet systemet kollapser. Og da kan det synes fristende å hengi seg til det som bare støtter seg på seg selv : Allah ; den ene vilje som gjør alt ett.

– Optimisme er på ungen måte det samme som å være positiv. Den som antar en idéel oppfatning av samfunnet som det eneste sanne samfunnet, vil oppleve ektefølt dødsangst idet verdens snublestener stadig bekrefeter at ens håp døde i øyeblikket deres idé fanget det i sin form.

– Den som ikke anerkjenner at også pasjoner forholder seg relativt til hva som er ondt og godt vil ønske å rasjonalisere en metode, en total metode, som i konsekvens krever pasjonens underkastelse.

– Les philosophes forklarer at mennesket bør elske seg selv, men dette skal være en kjærlighet som søker ens egen immanente lykke i forhold til samfunnet. Det er optimistisk , men ikke særlig positivt å anta at mennesket ikke kan eksistere lykkelig uten å forholde seg til samfunnets bestemmelser om godt og ondt.

– Dette handler om en oppfattelse om at noe eksternt for mennesket, staten, må tilrettelegge for at mennesket skal være i stand til å være lykkelig.

– Den eksterne makt og utgangspunktet blir ett.

– Det er langt fra bemerkelsesverdig at Rousseau og Mably anså handel som den verste forbrytelse da det forener i én handling selvkjærlighet gjennom verden og en fri vilje til interesse- og assosiasjonsfrihet.

– Rousseau ønsker at staten skal ta total kontroll over både sikkerhet og eiendom for at individet på ingen måte kan føle at det har en egen vilje, eller endatil skulle ha et særegent ansvar overfor tilværelsen. Det kalles individualisme men er det kun i den  grad at det har dets aseptiske sterilisering og blodtapping som mål for egen vinning.

– Rousseau setter «amour de soi» over «amour propre». Han og alle andre vet naturligvis at vi er vesener av verden og det at referansen til selvet er et dårlig skjult forsøk på å smugle ens normative idéer inn i det som er rent fysikalsk. For Rousseau blir problemet med uttrykket «amour propre» at det direkte henviser til idéen, som ikke fornekter tilknytning til sin rent metafysiske og intellektuelle realitet.

Det er ikke naturgitt at det å elske seg selv er noe godt (og hvor kommer begrepet om kjærlighet fra?).

– Mennesket er iboende konservativt, men dette greier det som kalles venstresiden å undertrykke spesielt ved å ikke erkjenne arvesyndens følger. Derfor har venstresiden i dag vanskelig for å ta inn over seg Edouard Louis’ konstatering av at volder er mannlig av natur. Men samtidig som man utelukker muligheten for at ondskapen har noe med det naturlig eå gjøre vil man ende med å vente til man kan akseptere det i en rasjonalisert og deretter ideologisk form.

– På venstresiden kan man skille mellom to typer mennesker, med to forskjellige reaksjonsmønstre : De pragmatisk totalitære mener at alt ondt skyldes mangel av styring, utdannelse («Oppdra folket!» «Mennesker må tvinges til å være frie») osv. Den andre typen er den som vil, i spørsmål om alle onder skylde på mangel av ideologisk føring, det er ideologisk totalitære. De skiller seg ut i det at de alltid vil understreke at hvert mennesket ikke ennå er tilstrekkelig ideologisk utlært til å være godt eller lykkelig, i motsetning til førstnevnte som vil skylde på makthaveren.

Mennesket kan miste sin identitet, men kan ikke ryste sitt ansvar av seg. Med ansvaret vil dets fortid alltid innhente det. s.68

[H]vis det ikke finnes beredskap til å underordne seg en erkjent helhet og selv bli trukket inn i tjeneste, kan det ikke finnes noen felles frihet.

Subjektet bare bekrefter seg selv.

[H]vis du mener at dun må eie og forsvare ditt selv, ødelegger du deg selv. For du er nettopp ikke bygget som et øy-selv, som hviler i seg selv. Du er tvert imot bygget med henblikk på kjærlighet, og derved for å gi, for å gi avkall, for å bli beskåret i ditt selv. Bare når du gir av deg selv, mister ditt liv, som Kristus uttrykker det, vil du kunne leve. s. 165

Det er en falsk resept å levet på selvets grådighet og angst.

Böckenförde: Det demokratiske samfunn lever av krefter som det selv ikke kan frembringe.

Kirken skal være et utbrudd fra verdens eget inn i Guds lys, og skal holde forbindelsen fri og åpen, slik at Guds åndedrag kan trenge inn i verden. s. 270

Historien er kjennetegnet av striden mellom kjærlighet og manglende evne til å elske, den sjelens forlatthet som inntreffer der mennesket bare klarer å anerkjenne de kvantifiserbare verdier overhodet, som virkelighet … Denne ødeleggelse av evnen til å elske gir opphav til den dødelige kjedsommelighet. Den er en forgiftning av mennesket. Skulle den vinne frem, ville mennesket, og med det også verden, bli ødelagt.

Voluntarismen, nominalismen og den gnostiske fristelsen er alle frukter av fornektelsen av menneskets natur, og svarer til islamsk filosofi.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s