Blant hedningene

Credimus (Vi tror) utkommer igjen i vinter for første gang på en stund. Det katolske magasinet kan skryte av mange gode hoders penner, som Sebastian, Anja, Ingebjørg, Øyvind, Sigrid og Sivert.
Her er ett av mine bidrag:
Blant hedningene
La oss først gi noen ord til hva det vil si å være katolikk. Det er ham som lever av sevjen fra stammen, som er Kirken, hvis frø er og næring er ektevielsen til Gud gjort menneske, Han verden gikk gravid med siden evigheters tidløshet. Det er ham som ser denne vinteretidens fortryllende soloppganger for deres gjennomsynlige del i Skaperens innsettelse av sin faderlige vilje, til en verden som ikke er i stand til å hindre denne kjærlghetens vilje og virke – enda mindre å gjøre den overflødig – likesom han kjenner kjønnsdriften stige til hodet og gjøre blodårene overfylte, for så mye som det hele tar del i Kristi oppstandelse, i skapelsens håp om å befeste en ny pakt i åndens nye vinsekker.
I denne fadermordende og pedofile tidsalderen – den som hater alt hva farsrollen krever, og dyrker en holdning om at «utenfor ungdommeligheten, ingen frelse» – er det klart at den som stikker fingeren i jorden, vil smake på den bitterheten, mot dem som er levende eksempler på alt det vår tid får smaken av drapslyst ved å lukte. De forstår heldigvis ikke at denne bitterheten kan brukes mot dem selv. De som forlyster seg ved dra vår histories forråtnelse på innpust, underholder en nekrofil nytelse. De gir spark til liket av Europas kolonialisme, Kirkens tidligere maktsterke rolle og annet, for å kjenne at deres håp i døden lever.
Jeg taler om den bitterheten som viser seg i møte med hedningen, idet du viser til at Norge er en kristen nasjon – at vi skylder alt hva vi elsker til vårt opphav i troen på Kristi oppstandelse.
Katolikken vet at denne bitterheten er en falsk nødvendighet, en livsløgn de utøver på seg selv, bare for ikke å merke at fornektelsen er utilstrekkelig. Vi leser Johannes, han som fikk æren av å nedtegne ordene «I begynnelsen var Ordet.» Katolikken finner verdens positive bekreftelse i å si at «I begynnelsen var». Vår tid sier «I begynnelsen er». I begynnelsen er morgendagens vitenskapelige fremskritt. I begynnelsen er siste oppdagelsers mote. I begynnelsen er multikulturen og globaliseringen. Vi kjenner igjen denne holdningen fra så mange mennesker vi møter, hver eneste dag.
Dette positive forholdet til vårt opphav og fortid er faktisk viktigere enn mye annet, som man til tider kan oppleve som mer betydelig. En opplever kanskje at venner eller andre bekjente nyter livet til det fulle i en periode, men når det kommer til stykket viser det seg, at kanskje var denne nytelsen grunnfalsk, i form av at det var en glede som aldri kunne vare, eller ta ny form i en ny fase av livet. Det bekymringsløse ved mennesker uten gudsfrykt eller ydmykhet kan misunnes for deres usvikelige selvtillit, mens det egentlig handler om en usvikelig tillit til deres fantastiske fremtidstro, som er så fjern fra virkeligheten, at virkeligheten uansett ikke kan frembringe tvil som vedrører den.
«Fremtiden bringer oss intet, gir oss intet; det er vi som, for å konstruere den, må gi den alt, og selv gi den våre liv. Men for å gi må man eie, og vi eier ikke annet liv, annen livskraft enn de fortidens skatter som vi selv fordøyer, antar og gjenskaper. Av alle menneskesjelens behov er der ingen mer vital enn fortiden.» — Simone Weil.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s