Jeg tenker, derfor politiserer jeg

Dersom fritid og politikk går hånd i hånd – slik som for medlemmer av Unge Høyre – er det forståelig at medlemmet Flydal ikke har plukket opp at spilleregelene for politikk og privatmoral ikke er helt de samme. Alle lever med privatmoralske valg eller oppfatninger, hvilke utelukker en hel del for ens eget vedkommende. Det er intet å vinne på å være hyklersk om det.

Skal vi kunne nære et håp om et samsvar mellom liv og lære, behøver vi et visst skille mellom privatmoral og politikk. De har mye å gjøre med hverandre, men fordi de tar utgangspunkt i hverandre, har vi ikke råd til å glemme de avgjørende forskjellene som gir dem deres spesielle roller i våre liv.

I motsetning til islam skiller liberalismen på statsvitenskap og hva vi før kunne kalle den religiøse sfære, det lærerbøkene i dag kaller livssyn. Med en liberal stat følger det at alt privat ikke er politikk, og all politikk er ikke privat. Takk du gode Gud for det. Selv om Knut Arild Hareide kan gi deg følelsen av annet, er det stadig slik at politikken ikke først og fremst handler om å rettlede oss i de moralske anliggende. Professoren Terje Tvedt har ved flere anledninger skrevet om de grelle utfall vi lærer å kjenne ved at politikere omdefinerer sin rolle til det å være moralens øversteprester, fremfor de ansvarstyngede makthavere og -forvaltere de er. Den totale forlikelsen av moral og politikk skaper monstre.

Men Flydal mener allikevel at jeg har forbrutt meg mot den offentlige kos, ettersom jeg har uttrykt meg i tråd med min personlige overbevisning, den om at mennesker grunnleggende er likeverdige, fordi vi ble tenkt på siden evigheten av vår skaper, pantokrator som mente oss slik. Flydal mener åpenbart at vi selv kan skape vårt eget narrativ og definisjoner av hva et menneske er, men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at han selger uhevet surdeig, med lite næring overhodet. (Og hvorfor er ditt lørsrevede og autoritetsløse menneskesyn bedre enn andres? Relativismen fører til en form for idéenes kannibalisme.) For hva er et menneske? Karl Marx svarer at det er et artsvesen, «Og som alt naturlig må bli til,» og «således har også mennesket dets tilblivelsesakt, historien […] Historien er menneskets sanne naturhistorie.» Flydal presenterer oss med dette narrativet om homokampen som har blitt vårts samfunns seksualmoralske tilblivelsesakt.

Men hva mener Flydal at vi skal legge til grunn for en rasjonell forklaring om hvorfor mennesker er likeverdige? Fordi FN sier det? Fordi han gjennom egen oppvekst har kommet til en nøytral og veloverveid konklusjon om at det sant og rett? Eller kan jeg begå et vågestykke, det å spørre om Flydal deler utgangspunkt med en økende del av samfunnet, som i bunn og grunn støtter påstanden om at universelt menneskeverd er en realitet «fordi det tross alt er 2016»? Ja, okej, og i 2017 da?

Jeg står da heller ikke tilbake for å være sterkt kritisk til dem som forsøker å stemple ut andre som «illiberale» eller skjellsordet for anledningen, fordi jeg tror ikke at vi mennesker kastes ut i verden mer eller mindre tilfeldig. Det gjelder også vår seksualitet.

Hvis ikke Flydal forstår at han her blander livssyn og politikk bør han helst lese seg opp om liberalisme. Heldigvis er ikke Flydals oppfatning rådende. Eidsvollmennene var såpass liberale at de forstod at man må tillate et rom for menneskets moralske liv. De utelot ikke å forby frafall fra kristendomen fordi de trodde at det var moralsk akseptabelt – mens islam forbyr frafall med døden til straff – nei, de forstod at vårt mest intime moralske liv kun kan gjøre seg virkelig gjeldende dersom man tilnærmer det på en tilsvarende moralsk måte, nemlig å velge, slik for virkelig å bli trygg på ens moralske dimensjon.

Stridens kjerne består i at jeg mener at det står enkeltindividet fritt å mene at ens seksuelle dimensjon kan og bør være et objekt for moralske tanker og følelser, og at jeg dermed mener at homoseksualitet ikke kan unndras denne vurderingen. Det er klart: Jeg mener at man kan konkludere at homoseksualitet er en nøytral sak, eller til og med noe positivt, men uansett tilfelle vil jeg mene at det ikke er en sak for politikken. Jeg vil aldri se at det blir politisk vedtatt hva det er lov å mene og ikke mene, om det som hører moralen til. Men Flydal er uenig i alt dette. Han synes det lyder negativt, og vil stille seg på historiens side, i.e. skraphaug. Han er dessuten kun åpen for én konklusjon (den positive), mens jeg vil forsvare alle individers rett til å komme frem til alle tre forskjellige konklusjoner  – alternativt likegyldigheten.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s