Å være er ikke hva det var

Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA
Kardinal Robert Sarah, Foto: JULIEN DE FONTENAY/JDD/SIPA

Det er en sannhet av ordspråket, at dersom det går dårlig med ekteskapet, går det dårlig med prestekallene. Denne proverbiale sannheten har vi fortsatt tilbake å se tilbakevist av noen foreliggende virkelighet. Men sannheten taler også ut over seg selv. Det angår naturligvis det sivile samfunn for øvrig, for så mye som vi stadig befinner oss i hva som må kalles kristenheten, om enn i praksis avkristnet. Samfunnets retningsgivende har blitt fundamentalt blitt gjort om, og vi lurer på om vi i det hele tatt ønsker å fortsette ned den vegen våre offisielle hyrder staker ut for oss.

I likhet med det som i Norge passerer som intellektuelt liv, lever vi her i nord, i periferiene på flere måter, kanskje skal vi si, spesielt hva angår åndslivet. Om vi har noe til felles med det islamske overhodet, er det i så fall en viss likhet mellom Janteloven, vår de facto sosiale lovgivning, og shari’a. Og, om en ikke gjør vågestykket i å tre ut av den lokale konfortsone, hva gjør man så overfor det som selv ikke engang hører Norden til?

Denne holdningen som er vår er ikke kun problematisk av den grunn at fremmede kulturer legger beslag på større deler av landet, men kanskje heller fordi vårt opphav, vår grunn til å være, har sitt kildens utspring utenfor Norden.

***

En mann som også vet hva det vil si å tilhøre periferien er nåværende Kardinal Robert Sarah, han som ble født inn i gatestøvet av Guinea, i året 1945. I sin sist utkomne bok* skriver han om hvordan man kan finne sin indre ørken, i betydningen av den ørken Vår frelser dro ut i Israels ørken for å tale med vår faderlige skaper. Den nåværende åndelige ørken som befinner seg i det offentlige, bærer ingen frukter, annet en sinne for dets bitre frukter, som er sinnet. Men nettopp dét, at vårt samfunns intellektuelle har forødet det offentlige forum, gir oss anledning til å vende oss innover for å kjenne på vår bare grunn, vår nakenhet, som dyrene som kastes til verden skrikende, gråtende og utilpassede en brutal natur. Det kunstige, sosialdemokratiet, forsøker å innsette seg som en skapelsesberetning, men vi alle vet at det ikke er vårt opphav.

Det gir anledning til å tenke på det som er vårt opphavs begivenhet, vår norske ferd gjennom historien.

Men kultur og sannhet blir aldri ett. Illusjonen om noe annet vil formørke vår forstand overfor betydningene av vår kultur og sanhet, disse våre dreiepunkt og pillarer i livet. Så hvordan skille dem ad på en fornuftig måte? Hvordan kan vi møte dem med en annen kultur, og stå med en fast og stødig fot i det sanne? Kardinal Sarah taler om en ekshibisjonisme –en irrasjonell trang til å vise frem sin kultur – som viser seg i afrikanske folks fremferd. I Norden kjenner vi en liknende form for ekshibisjonisme gjennom bistandsprosjekter, uten annen målestokk enn at vi proklamerer at én prosent av BNP går til bistand, uten påvist (god) effekt, og vår dårlig tilslørte fornøydhet ved at immigranter søker seg til nettopp vårt land (som fører med seg hvilke gode effekter?).

Kan vi se for oss at en representant for sosialdemokratiet sier noe liknende om dets indremisjon?

I Afrika, det er sant, tror man at seremoniene er vakre fordi de troende har sunget eller danset dem godt, etter å ha hørt en lang preken. Men man må ikke blande liturgien og vår egen kultur. Alle misjonsland, og mer spesifikt de afrikanske landene, står overfor den store faren av kulturell ekshibisjonisme. Et slikt hurlumhei, og fraværet av den omsluttende stillheten, gir ikke anledning for det intime møtet, ansikt til ansikt med Gud.

Det retningsgivende, liturgien, tjenesten kan ikke være sin egen tjeneste, uten å forgå i å drukne i egen menings rotløshet.

Noen har bebreidet meg for å ønske å gå tilbake [til tidligere tider], men det er ikke hva det handler om her. Jeg minner om at intet dokument fra det andre vaktikankonsil pålegger å feire messen vendt mot folket. Paul VI godkjente denne formen [for å feire messen], men ikke som en påleggelse. Allikevel har det i dag blitt det normale ritet. Men i messen er ikke presten der for å se folket, og ikke folket for å se presten.

Vi er ikke en nasjon vi med fordi vi liker hverandre så innamari godt. Vi er en nasjon på grunn av meget partikulære, bestemte hendelser som har til felles et felles retningsgivende. Den partipolitiske ordningen, som et sirkus til sosialdemokratiets brød, bør derfor kunne revurderes i sin nåværende form.

Dette er ingen atavisme å ta et kritisk oppgjør med de liturgiske endringene som fulgte konsilet men de som falt utenfor hva konsilet ønsket.

 Hva er mer presserende enn å ta igjen fortidens forsprang, når noen i historien har rykket det samtidige opp og ut fra dens sanne utviklings formål?

Pave Paul VI sa til filosofen Jean Guitton «Det som slår meg ved den katolske verden, er at på innsiden av katolisismen synes en type ikke-katolsk tankegang å dominere, og det kan bli at denne ikke-katolske tankegangen i morgen blir den sterkeste på innsiden av katolisismen. Men det vil aldri representere Kirken.»

Hva er din Kirke – der hvor døden gravlegges i livets levende håp?

Allerede i tiden av sin Humanae Vitae fikk han se raseriet mot livet, og flommen av angrep mot den ekteskapelige kjærligheten. Intet samfunn har aksepterte hva Vesten har legalisert og anser som rettigheter i dag – homoseksuelle partnerskap, eutanasi selv for barn og abort. Krisen er alvorlig.

Det moderne mennesket som lengter etter det modernistiske har tatt det modernistiske til sin folkelighet, i stedet for menneskeligheten – det som baserer seg på forståelse av hva som gjør mennesker like, og virkelig gir livets menneske-likhet.

budskapet er krevende. Men folk aksepterer fint å bli underkastet dagliglivets krav, fra familien, jobben. Hvorfor skulle ikke troen være krevende?

Å finne næringen til hva som er vårt opphavs røtter kan være anstrengende, men hvilken anstrengelse er verdt betegnelsen om det ikke har den sanne seierskrans i vente?

Tillat meg å presentere situasjonen i form av en metafor. Den vestlige sivilisasjonen er som en beruset mann som går langsmed en avgrunn. Noen nærmer seg den, andre fjerner seg fra den. Men han vet ikke eksakt hvor denne avgrunnen befinner seg. Altså kan han ta ikke mer enn et lite skritt lenger mot avgrunnens kant og fremprovosere den endelige katastrofen.

I en tid av partipolitisk, éndimensjonal og ensrettet forståelse, er det vanskelig å peke på vår menneskelige avgrunn, som inngir til fortandens og moralens flerdimensjonalitet

Kirken må gjøre heftig motstand, fordi denne angivelige tilpasningen til den moderne verden er overhodet ikke en utvikling som passer det kristne synet på mennesket.

I stedet for vår frigjøring har modernismen satt tankens frigjøring, hvilket betyr vår undertrykkelse, opphevelsen av vår bestemmende og forståelig meningsgivende natur – det som gjør oss i stand til å si «vår».

I alle tilfeller vil det være materielt umulig for Vesten å ta imot og å sysselsette alle. Jeg tror at det er legitimt for landene å styre immigrasjonen. Det holder ikke å ta imot for å redusere antallet immigranter og fattige når man parkerer dem i camper og fôrer dem som beist. Vi kan ikke underholde en illusjon om at Vesten er et verdslig paradis.

Historien er per definisjon uavsluttet. Den som forsøker å innføre et begrep om den avsluttende høyde, vår opphøyedhet overfor alle tidligere tider, har innegbygget i samme tanke avslutningen. En fremskreden tanke om den vestlige sivilisasjons endelighet i moderniteten som paradis, betyr dens endelikt.

Til tross for alt vil ikke islam nå sitt mål om å islamisere hele verden. For Herren døde ikke for intet.

Håpet er troens sikkerhet. De som avviser troen og finner sin fremtidsromantikks vellyst i den foreliggende verdens håpløshet, er som kollaboratører for de likegyldige, og oppviglere for håpløshetens ildpåsettelse av verden.

De som ikke ser annet enn den negative siden er nærsynte.

Det er hva Kardinal Sarah sier om hans opplevelse av arven etter kolonialismen, fra erfaringen av hans oppvekst. Det positive lever, og han er et vandrende vitne om det lys vi kan være subjektet i og for.

xvmb13227e2-9152-11e6-90b6-d1ff278129b4-300x478

*«La Force du silence. Contre la dictature du bruit», du cardinal Robert Sarah, avec Nicolas Diat. Éditions Fayard, 378 pages, 21,90 €

Vil vi sette kreftene i verk for å sette fart mot det gode – for å kjenne verden lyse opp, oss selv fylles i dens fyldest, av søkens mål og Lys? Det er spørsmålet jeg stiller i selskap av leseren.

Advertisements

One thought on “Å være er ikke hva det var

  1. Et lite svar på dette;
    “I stedet for vår frigjøring har modernismen satt tankens frigjøring, hvilket betyr vår undertrykkelse, opphevelsen av vår bestemmende og forståelig meningsgivende natur – det som gjør oss i stand til å si «vår».”

    Det er en tanke bak ALT, men hva er en tanke? Er den ikke menneskets begynnelse og opphav? Er ikke “ordet” den vilje og kledning som bringer mennesket fram? Det står I Johannes brev om hvordan “ordet” eller Logos (logikk) skapte denne verden, om hvordan Guds ord ble til mennesket Adam, om hvordan dette mennesket FALT for fristelser, for så å lede seg selv stadig dypere I mørket, og om hvordan Gud på ny sender sin Ånd til mennesket for å forsøke å gjenopprette det falne. Men mektige krefter I denne verden vil ikke ha noe av Guds innblanding og dreper sendebud, opplyste mennesker og åndelige tjenere.

    Den frie tanke er korsfestet I begjærets verden. Bare når den er hjemme hos Gud, I Guds verden, er tanken fri. Tanken kan bare bevege seg I det vi allerede vet og I filosofiske sfærer vi aksepterer. Dette viser seg I korsfestelsen på Golgata, og hvor Jesus som symbol på det sanne ord korsfestes I menneskets hode. Ordet Golgata betyr “hodeskallen” og det er selvsagt ikke tilfeldig.

    Den frie tanke, det sanne ord, og sjelens frigjørelse fra materiens verden ligger I den nøkkel dette kors og korsfestelsesmysterie omhandler. Det viser hvordan det sanne ord er drept og røvet og til massenes jubel. For som vi ser kunne de fortsette sin syndfulle ferd og onskapen I verden vokser.

    Det vises også I hvordan folkemengden fikk valget mellom Hyrden og sannheten, men valgte heller forbryteren Barrabas løslatt. Løgn og mørke fikk fortsette å regjere verden.

    Så en ufri tanke finnes bare I det ufrie mennesket, og I det store og det hele så gjelder det nok oss alle. Vi lever I en mekanisk verden styrt av et urverk og hvor tid er penger. Hvor fri er du?

    Det at en tanke er fri betyr ikke at den gjør som den vil. Den er veloppdratt og lever I pakt med helheten.. Kriminelle eller onde tanker gjør tilsynelatende som de vil, men tilstanden er midlertidig, og akkurat som når man låner penger for å kjøpe noe man ikke har råd til, må det betales tilbake.

    Tanken bak denne kommentaren er at for å kunne gjøre noe med problemet I verden, må vi først forstå det. Da må vi våge å tenke, våge å søke, også I terreng man tidligere ikke har ferdes, og ja, sannheten om denne verden smerter, men det blir værre om vi ikke griper tak I det.

    Bevissthet er å vite det som er… Kan det da stemme at vi bare bruker 0,1 til 10% av vår bevisthets potensiale? Jeg tror det. Hva er opplysthet?

    Som Jesus sa; SANNHETEN skal frigjøre, men da må alt bli sant, og dit er det ennå langt, mener jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s