Et kontrarevolusjonært tilsvar

s__kierkegaard_710429a

Harald Stanghelle har skrevet en tekst som går for å være det som er hans tydning av Wenche Lowzows liv og levnet. Jeg må skrive går for å være, fordi hans selektive hukommelse tjener å gjøre henne «larger than life», og da mener jeg virkelig større enn livet. Ikke hennes personlige liv eller legning, men hennes offentlige forkynnelse av homofili som «uttrykk for en mentalitetsrevolusjon som har forandret landet vårt» er for Stanghelle det vesentligste ved denne kvinnen. Det handler om intet mindre enn et liv, som for Stanghelle symboliserer en ny lære om Livet.

Vi tviler ikke på at mang en fariseer har innsett at homoseksualitet har blitt tildelt en ufortjent plass som en slags ‘erkesynd’ blant synder, når denne forrykning av vår naturlige seksualitet og kjønnsdrift ikke er mindre unaturlig enn pornoavhengighet – og jeg vil tilføye: en oppfatning om at jente og gutt—mann og kvinne ikke kan være på tomannshånd, uten at det skal sees som noe seksuelt. Men dette er ikke nok for Stanghelle. Det er ikke tilstrekkelig å tolerere, å akseptere eller å respektere homofile mennesker, for dette rent konstaterer han: at vi har gjennomgått et hamskifte, og dette betyr nødvendigvis at homofili må tros på som «naturlig» og som en «rettighet». Å dekretere og fremlegge naturrettens sannhet har normalt innebåret en rolle som tilfalt paven i Vatikanet, mer gjerne enn Aftenpostens kommentatorer i Akersvegen.

Ikke på noe ett tidspunkt taler Stanghelle om en sterkere forståelse for menneskeverd; en aksept for homofile som likemenn. Og det er en aksept som jeg mener å ha grunn til å tro at har økt, som følge av at nordmenn har forstått at en hellig overbevisning om menneskets universelle verd også må gjelde homofile. Men for Stanghelle handler ikke dette om menneskeverd, eller den mer eksplisitt kristne erkjennelse av at der kun gis «rettferdige mennesker som tror seg å være syndere, og syndere som tror seg å være rettferdige» (Pascal). Nei, for Stanghelle handler dette fra ende til annen om slikt som «minoritetsperspektivet», som for ham lykkeligvis har blitt et «majoritetshegemoni». Han tegner et falsk bilde av at et avvik i seksualitet må opphøyes med makt, til å være en rettighet og dogmatisk trodd på som naturlig (selv om vi ikke kjenner noe bevis på at noe ett menneske har blitt «født sånn», mens vi kjenner en samling av 13,000 undersøkelser som beskriver homofili som del av personlighetsforstyrrelser). Ved denne totale underkjennelsen av betydningen av menneskeverd og menneske-lighet, blir hans ‘løsning’ å underlegge seksualitetens betydning, i riktig gal sekstiåtterånd samfunnets maktstrukturer.

Denne over- og omseggripende omfortolkningen av hva et menneske er – forstått av Stanghelle alene i relasjon til samfunnets maktforhold mellom minoritet og majoritet – minner om hva kardinal Joseph Ratzinger beskrev som muligheten for en irrasjonelt dogmatisk tankestyring, basert på det vilkårlige nuets primat – hvilket gir den «kategoriske enighet med tilværelsen» (Kundera). For Stanghelle hverken forklarer eller argumenterer, for hvorfor vi skal akseptere fordringen om å oppgi troen på en uforanderlig felles menneskelig natur, mens det synes tilstrekkelig å konstatere «revolusjonens» inntruffen og virkning fra «gamle dager» av frem til 2016. Denne idéen gjort samfunnshegemoni, denne Stanghelles nyvunnede sosiologi og menneskesyn er «Phantasiens sophistiske Lyst, saaledes at have hele Verden i en Nøddeskal, der er større end hele Verden, og dog ikke større end at Individet kan fylde den.» (Kierkegaard). Stanghelles idé om Lowzows betydning er nettopp dette nøtteskallet: en individualisme som skal overkjøre og være større enn verden.

Stanghelle siterer Syse som en mørkemann for det at han ikke ville politisere personlige seksuelle avvik. «Ingen har fordømt henne personlig, men jeg, og svært mange andre, mener dette burde tilhørt privatlivet,» sa Jan P. Syse, Oslo Høyres daværende formann. Han snakket nok trygt på vegne av den ikke helt tause majoritet.» Jeg tror at flere homofile, som ikke har gjort sin legning til utgangspunkt for en vilje til å tvinge andre til å tro at dette avviket er det ene eller andre, vil se hvilken skade politiseringen av homoseksualitet har gjort. Homofile som ikke-homofile bør få slippe å høre fra Stanghelle at deres forelskelser og erotiske opplevelser inngår i hans egen maktfokuserte sosiologi. Dersom individualisme skal bety frihet, da kan det ikke bety at begrepet har en normativ betydning ment til å forme verden for å gjøre (/tvinge) mennesket fritt (det som er det jakobinske syn på individet), slik Stanghelle ser velvillig på at samfunnet (mener han ikke da staten?) skal tilrettelegge for dette “minoritetsperspektivet”. Dersom individualisme skal bety frihet, da må det handle om en positv tro på individet, som i stand til å la seg forme i verden: Det må i det hele tatt handle om individets rett til å gjøre seg en fri og opplyst mening om rett og galt, uavhengig av samfunnets eller Stanghelles sosiologiske begreper, eller mangel på sådan.

Og når det kommer til Stanghelles grunnløse påstander om hva homofili eventuelt må være og ikke være, reagerer vi som mennesker når han forsøker å utradere muligheten for at der er går skillelinjer mellom rett og galt, som er «bevisstheten om vår ulykke, som på engang er vår storhet og vår elendighet.» (Pascal)

Advertisements