Blant restene

Regina Evropa
Regina Evropa

Flystyrten i middelhavet treffer oss på flere måter, av det ubehagelige slaget. Så mye av vårt eget er kastet overbord at vekten som skal til for å dra oss under er et par utro tjenere ved en flyplass. I Brussel har de minst 50. Det rettferdiggjør, så mye bedre enn vi liker, den mistenksomheten som stadig øker. Vi trøster oss med at mistenksomheten er bedre enn tankeløsheten.

Satt på spissen er samfunnet en daglig folkeavstemning. Så hva slags stemme avlegger man idet man ved ansettelsesintervjuet ser glatt igjennom fingrene på det som er tydelige tegn på en sterkere tilhørighet til islamske fremfor europeiske verdier? Om disse spørsmålene synes ubehagelige så er det ikke fordi de er det i og for seg selv, men heller på grunn av et autopatisk ubehag. Venstresiden, som så vellykket har innført de ideologiske tankebaner som religionsstubstitutt, sliter med svimmelehten av egen suksess idet de har forliket tanken og verden i den grad de ikke lenger evner å skille. Ikke engang blodet fra 130 parisere får noe merkbart segment av opinionen til å tenke at dette krever nye tankebaner, nye kategoriseringer. Dette forklarer et stykke på veg hvordan det er mulig for redaksjonene landet over å sitte med øynene klistret til skjermen under terrorangrep etter terrorangrep mens tankene forblir like stillestående som deres fikserte øyne.

Symbolikken her kommer i mange lag. Dette vet naturligvis Allahs soldater. De har forstått hvordan å sette inn kraftig støt i européernes himmelstige, der oppe hvor de forsikrer seg om at det lykksalige Babel bare er ett trinn unna; der oppe, i det kulturelle vakuum, hvor svimmelhet er søt beruselse i fremtidsromantikkens selvantente lys. Tydeligere enn noensinne blir ikarosferdene blottstilt i all sin hasardiøse natur, når betydningen av fri flyt av mennesker blir ufravikelig. Samtidig skal man ha en viss forståelse for hverdagsmenneskene som i dag forsøker å uttale alle verdensproblemer i førstepersons eiendomspronomen.

Noen har ønsket å nettopp omtale hele verden ved førstepersons eiendomspronomen i et kosmopolitisk prosjekt våre politikere har dratt oss med på. Nå som det havarerer våkner vi til restene. Restene av et ideologisk prosjekt, i sin siste fase av dødsspasmer, men også restene av den felles grunn vi en gang kalte europeisk.

Nå, i vår egen tid, oppgir kulturen sin posisjon. Men til og hva og hvem? Hva slags sfære skal tilveiebringe den typen suverene verdier som kunne forenet Europa? Teknologi? Markedsøkonomien? Politikk med det demokratiske ideal, toleransens prinsipp? Men hva om den toleransen ikke lenger har en rik kreativitet eller noen kraftfull tanke å beskytte, blir det ikke da noe tomt og ubehjelpelig? Eller kan vi ta kulturens abdikasjon som en slags frigjørelse til euforisk velkomstsang?

skriver Milan Kundera i Om romankunsten.

Erik Solhjell, Gahr Støre, Stoltenbeg, de har alle sammen stilt til vekselsang til den antifon som synger ut frigjøringens toner, i APs taktfaste marsjmundur, fra vekten av egen eksistens, som er opphevelsen av felles kultur, ved å fornekte deres verdi som felles. Man har forsøkt seg på denne «euforiske velkomstsangen» Kundera nevner. I stedet for unike verdier man aldri kan bytte eller handle med ønsker de et samfunn hvor man heller går på Litteraturhuset og shopper litt kultur à la carte.

Det er i motsetning til slike krefter vi finner oss tynget under restene av en verden av i går, de restene som synes ubevegelig tunge å hente frem igjen fra fortidens dypere lag. Men det er i virkeligheten en illusjon. Det er ikke vi som er anakronismen. Vi er kun de som gjenopptar de kuttede tråder fra fortiden for å bringe sammen en samtid, den samtid vi ikke kan tenke uten et mentalt kart over hvordan vi kom hit. I bøker finner vi minnene, de restene vi kan erindre og finne frem ved igjen; og ikke bare er det et opprør mot de som ville og fortsatt ønsker historien subtrahert og seg selv hevet over den, det bryter opp deres lukkede system fullstendig. Spesielt én bok gjør dette mer enn noen annen, den som bibringer erkjennelsen av at historien eksisterer i evigheten: Bibelen.

Vi må bli oss bevisst at vi langt på vei virkelig ikke lenger kjenner kristendommen. Det er som når mange bilder i en kirke ikke lenger sier oss noe. Man vet ikke hva som egentlig var ment med dem. Selv begreper som for mellomgenerasjonen fremdeles er kjente, tabernakel osv., er blitt til fremmedord Likevel hersker det fremdeles en bevissthet om at kristendom men, den kjenner vi, og nå søker vi noe annet. Det må så å si oppstå en ny nysgjerrighet overfor kristendommen, et ønske om virkelig å erkjenne hva den egentlig er. For forkynnelsen ville det være svært viktig å føre mennesker ut av denne følelsen av noe tilbakelagt, noe vi kjenner ut og inn. Det må oppmuntres til nysgjerrighet etter å kunne øse av den rikdom som skjuler seg her, og til å oppfatte denne rikdommen som en livsskatt som det lønner seg å lære å kjenne og ikke som tyngende systemer.
sies det så avkledende og opplysende av daværende kardinal Joseph Ratzinger i et intervju, kompilert ved Jordens saltSt. Olav forlag.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s