Fra masochisme til selvutslettelse

En ideologisk strømning har lenge dominert Europa, noen vil si siden 1968, 1945, 1793 eller helt tilbake til 1517. Datoen er ikke det essensielle. Det handler om relativisme: den relativismen som først hadde til hensikt å fornekte og utrydde høykulturen, i klassekampens navn, hvilket har hatt en naturlig overgang til kampen, i multikulturens navn, mot enhver selvhevdelse av vesterlandsk sivilisasjon. Derfra virker det sjokkerende naturlig at dette nå har ledet til en kamp mot selve menneskenaturens verd, i transhumanismens navn.

Raymond Kurzweil blir ansett som grunnleggeren av denne bevegelsen, som forfatter av Humanity 2.0, og har fått sine kontorer ni minutter unna Googleplex, der han har sine velgjørere Sergey Brin og Larry Page, grunnleggerne av Google.

Fra høyre: Sergey Brin og Larry Page
Fra høyre: Sergey Brin og Larry Page

Og hans prosjekt er, etter egne ord, å først «reparere» mennesket: det vil si å utrydde alle sykdommer, deriblant døden selv, for det mål å forbedre menneskets genmateriale, slik vi allerede gjør med mais.

Det er nå ikke lenger snakk om et angrep på hvem vi er men enda dypere: hva vi er. Botferdighetens tyranni mot hvem vi er avløses av et enda mer dyptgripende angrep fra transhumanismens kommende oppløsning av hva vi er. De aller fleste, med unntak av teknofile fra Silicon Valley og rike som vil kjøpe seg evig liv, reagerer med avsky mot dem som arbeider for og ønsker en avskaffelse av hva vi er som noe naturlig. En avskaffelse av det vi mest grunnleggende deler: en menneskelig natur.

En ung intellektuell i Frankrike som har skrevet boken «Les Déshérités ou l’urgence de transmettre», François-Xavier Bellamy har gjort seg mange tanker om angrepet på nettopp hva som gjør oss i stand til å bli selv-bevisste på vår menneskelighet, nemlig kultur. Han skriver om hvordan man i dag fornekter sin egen historie og kulturelle fortid, som en slags byrde man gjerne vil skåne barna for, i et forsøk på å bli kulturelt vektløse dyr. Det er nettopp slik Rousseau skriver om i L’Émile: streben etter «en villmann skapt for byene». Nå er det ikke bare kulturens «lenker» man vil løsrive seg fra, men selve menneskenaturen. Man har tatt den for gitt, men det er den overhodet ikke lenger. At vår natur er blitt noe forgjengelig vi er nødt til å kjempe for, slik som vår kultur, gjør at vår natur og humanitet inngår i et slags skjebnefellesskap. Menneskenaturens verd likner mye på hvordan Hans Rustad har beskrevet vår menneskelighet: «Vår humanitet er på et merkelig vis forankret i noe utenfor oss. Hvordan dette foregår, er ikke lett å si. Det unndrar seg rasjonell forklaring.»  Men det er allikevel høyst reelt. Og vi har alt å tape.

I en samtale, med Luc Ferry i regi av Le Figaro, leverer Bellamy dette flotte forsvar, som følger, for menneskenaturens verd.

François-Xavier Bellamy – «[…] i iveren etter å benekte at mennesket deler en felles natur ser jeg en form for anti-humanisme. Det er i grunn et hat, mot de tilkortkommenheter som definerer det å være menneske – i sin skjørhet, alderdom, lidelse og død. Men fortsatt så viser de siste oppdagelser innen kronobiologien nettopp hvor mange av våre begrensninger som inngår i våre liv – helt inntil cellene som Jean-Claude Ameisen beskriver som den evige fornyelsen i det som er inngraveringen av det forgjengelige, i selve livet. Slik er vårt lodd. Mot døden er vi også levende. Det er vel og bra at medisinen kjemper for livet; men i forsøket på å oppheve livets slutt ligger der også en fornektelse av menneskelivet. Idet våre dødelige kropper blir skiftet ut, organ for organ og ved maskindeler, er vi da fortsatt mennesker? Er vi da virkelig levende? Derom ligger hele det antropologiske spørsmålet, et spørsmål politikken må ta fatt i umiddelbart.

Faren er altså at vi først åpner øynene når de største mutasjonene allerede er faktum. Spørsmålet, i dag, handler om å ta tilbake makten over vår egen makt. Det er i å gjenoppdage betydningen av det menneskelige, at vi kan gjenfinne en mestring av vårt skjebnefellesskap.»

 

Varaordfører og professor i filosofi i Versailles
Varaordfører og professor i filosofi i Versailles

«Jeg tenker, på linje med Platon, at kampen mot naturen er katastrofalt ødeleggende. Det er i Platons dialoger Gorgias at vi finner Callikles’ spørsmål til Sokrates: Må man ikke bryte alle grenser for å tilfredsstille alle sine lyster? En slik krig, mot de størrelser og mål naturen underlegger oss, fordømmer oss til ulykkelighet, for det er begynnelsen på et evig kappløp: vi vil aldri komme i mål. Slik blir vi fanger av våre egne fantasifostre, bundet til en kurs uten ende, derfor også forgjeves og til ingen nytte – mens man like fullt vil kalle det «fremskritt». Man må velge mellom å ta imot eller å reflektere – eller å oppløse livet sitt i fiksjon, først som sist. Opprøret mot naturen er en forbannelse vi kaster over oss selv.»

Luc Ferry – «Nå må du da virkelig tulle! Lidelsene, som alderdommen og døden, er fra naturens ståsted, helt naturlige. De er ikke noe mindre til plager og vederstyggeligheter av den grunn. Naturen er innforstått med alt, det beste som det verste, og det er hvorfor våre barns utdannelse ikke har noe naturlig ved seg. Spontant latterliggjør våre barn annerledeshet og handicapper, de er uhøflige egoister, og tro meg, dannelsens oppdragelse er alt annet enn naturlig, nettopp fordi naturen så absolutt er den rake motsetning av en moralsk oppfatning.»

Francois-Xavier Bellamy – «Tvert i mot…  Dannelsen kan defineres ved klassisismens maksime: «Hvor mye kunst for å komme hjem i naturen!» Dannelsen er kulturens arbeidsmetode for å la barnet oppnå sin sanne natur. Der er noe grunnleggende naturlig ved mennesket i sin dannethet, som for eksempel ved øvelsen av vår kunstferdighet, den øvelsen som lærer oss noe om, helt autentisk, å være mennesker, det som derved unnslipper den grunne natur som heller svarer til de umiddelbare impulser og innfallenes kunstighet. Hvorfor skulle man ellers velge å være moralsk?»

«Teknisismen, som skal ha oss til å tro at dens problemer vil styres av eget fremskritt, er rett absurd. Teknologien gjør ikke annet enn å ta plassen til gamle problemer. Den kan ikke svare til andre spørsmål andre enn de som lar seg redusere til det rent tekniske. Transhumanismen er ikke en løsning medmindre våre kropper er problemet. Vi må derfor stå imot det Carl Schmitt kalte nøytraliseringen av verden, den idé som er mest grunnleggende for at teknologien kan avløse politikken med forhåndsbestemte løsninger. Debatten stopper allerede altfor ofte ved denne simple løsningen som er å rette spørsmålene til noen «eksperter» for at de skal løse problemene for oss. De virkelige spørsmålene handler ikke om det tekniske. Dette handler, for eksempel, ikke kun om det å finne ut av hvordan å forlenge livet, men å vite om vi virkelig ønsker det: akkurat det angår oss alle.»

«Når vi går med utbyttbare hjerter til erstatning for hvert femtiende år, da har vi ikke forlenget livet: da har vi opphevet døden. Er vi da fortsatt mennesker? Det vil være en tilstand for menneskeheten hvor overlevelsen ikke lenger innebærer barn, for de simple årsaker at de opptar plass og tar av av godene. Et liv uten generasjoner er det fortsatt et menneskelig liv? Og dette livet, er det virkelig våres? Det er spørsmålet Jorge Luis Borges stiller i sin L’Immortel: Hvis du foran deg har uendelig med tid, finnes det virkelig noe spesielt du kan gjøre?. Grensen som plasserer livet innenfor to permer forteller også om kreativitetens vilkår. Arendt beskrev tilblivelsen som alle nye tings tilstand. Tilbake står enda en siste grunn til å si at transhumanismen faktisk er det inhumane: den dagen vi har opphevet døden må spørsmålet stilles om hva slags samfunn vi er: Lever vi ikke i dag i et tilbaketog mot barbariet, hvor de bemidlede stadig får øke kvaliteten på sitt genmateriale, mens de ubemidlede ikke har annet å gjøre enn å forgå? Vi går av scenen idet en karikatur av det vi kaller «naturen» inntar vår plass, med dens teknologiske eugenikk som ønsker å utslette alle avvik ved sitt hat for det ufullkomne.»

Le Figaro

Advertisements

One thought on “Fra masochisme til selvutslettelse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s