På sporet av en negasjon

Det oppstår fort en mentalt øredøvende dissonans for dem som i disse dager forsøker å forstå den opinion, i vårt land og kontinent, som taler om de stakkars palestinerne, i forbindelse med knivintifidaen mot jøder, og roper «Hykleri!» når vi i Vesten viser støtte på Facebook til Frankrike og Belgia men ikke Islamabad. I begge tilfeller mener de at det ikke kan regnes som terror på grunn av omstendighetene. Det er lett å tenke at det bare er rent absurde og irrasjonelle sinn som ikke kan se forskjellen i betydningen av terror i Europa og terror i Midt-Østen, men det er konklusjoner med utgangspunkt i en helt spesifikk tankegang.

Fornektelsen av vår frie vilje

Tankegangen begynner i det små.

Ta scenarioet som følger: Der er to gutter fra samme klasse, hvorav den ene ble introdusert for dop i hjemmet, fra tidlig alder, mens den andre kun så vidt har hørt om det, og langt mindre har noen erfaring med det, og en dag er de på samme fest hvor de blir tatt av politiet for å ha røyket hasj. Skal den ene få mildere straff enn den andre? «Ja», vil mange, i dag, svare. De fokuserer på det aksidensielle (det ikke-essensielle), konteksten, eller «sosio-økonomiske årsaker» slik de kaller det. I hvilken grad man sier seg villig til å vektlegge ‘formildende omstendigheter’ vil variere fra person til person, men effekt og betydning er den samme: Man tar mål av seg selv til å kunne bestemme den lavere eller høyere graden av fri vilje hos den angjeldende personen. En annen vil mene at dette er hybris, og en svært farlig sådan. Hvis den frie vilje hos den som dømmes er rent relativ, er ikke da også dommerens frie vilje bare relativ?

Her vil noen begynne å merke de tvilsomme konklusjonene av egen tankegang. Men for dem som aldri konfronteres med betydningen av egen tankegang oppstår aldri spørsmålene.

Med Foucault til intellektuell ballast («alt er makt-strukturer») benekter de stolt troen på eksistensen av det Sanne, men enda viktigere at søken etter det, i beste fall, er mistenkelig, eller helst: et tegn på en «falsk bevissthet», som tror seg motivert av søken etter det sanne, mens det bare er et misvisende credo for det å kun være, egentlig, motivert av egne interesser.

En gang gjaldt dette en mistenksomhetens hermeneutikk, rettet mot representantene for borgerlige verdier. For hvis man kunne si at dommerens vilje kun er relativ til aksidensielle omstendigheter – og aldri i sin essens en søken etter rettferdighet som rettferdighet – plasserer man seg så i et tankefelt som, i utgangspunktet, er gravitasjonsløst, og kun tar form idet viljen til å følge og realisere egne interesser tiltrer. Hva får man dersom man plasserer folk av slik tankegang i maktposisjoner?

«De lavere forventningers rasisme» er bare én av flere logiske slutninger for den som i utgangspunktet svarte «Ja», for hvem menneskers frie vilje inngår i et hierarki av lavere og høyere orden.

Der Kant sier at man skal behandle alle mennesker som mål i seg selv og ikke som midler, sier de i dag at alle mennesker ikke er annet enn nettopp midler blant andre midler, som må forstås som kulturelle produkter. Nettopp det er utgangspunktet for dem som mener at det er moralsk forkastelig å snakke om nødvendigheten av assimilering, for det å snakke om assimilering ville forutsette at man anså våre nye landsmenn som hovedsakelig ledsaget av uavhengig fornuft som kan overtales, og ikke er rent bundet av etnisk tilhørighet. For den som har gjort det av med idéen om den frie vilje eksisterer der ikke noe slikt som en uavhengig fornuft, og følgelig heller ingen uavhengige individer – som konsekvens opphever man dermed menneske-likheten. I denne tankegangen har det kommet så langt som at selve mennesket, ned til sist mest essensielle, blir et relativt begrep. Mer skadelig enn økonomiske forskjeller i samfunnet er troen på at alle kan ha hver sin oppfatning av hva som er sant uten at det noensinne skal være gjensidig utelukkende, med de økende forskjellene som følger, og øker dag for dag.

Med bakgrunn i tankegangen som gitt ovenfor gjelder kulturens faktum som rett. Det er en form for verdslig predestinasjon. At å bære hijab står i relasjon til at det må tolkes som et valg, ikke som en kulturs vedheng, er  en umulig tilnærming for venstresidens tenkere, av nettopp den grunn at det handler om å forstå det frie valgs natur. Dette er gjennomgående for allieringen venstresiden med islam: det er ikke hva de har felles som bringer dem sammen, konklusjonen ligger innebygd i venstresidens egen mentale tilkortkommenhet.

Du liker te, jeg liker gasskamre

Scenarioet ovenfor er kun ett eksempel, og kan like gjerne byttes ut med drap. Hvis man plukker ut de menneskene som svarer «Ja» til at der bør være mildere straff for den ‘dårligere stilte’ ungdommen, mon tro hva de sier om hvorvidt der finnes formildende omstendigheter for de som er oppdratt til å tro at man er pliktig til å drepe alle jøder? Det er kun til tross for virkelighetens praktiske anliggender at man ikke tar den helt ut. Men Sidesel Wold, Geir Lippestad, med flere, har omtalt syriafarerne som patriotiske krigere likesom norske soldater. For den pratende klasse kjenner relativismen ingen grenser. «En manns terrorist er en annen manns frigjøringshelt» lyder det fra læreren: Et ugjendrivelig bevis på relativismens sannhet, som om oppfatningen ikke kan skilles fra det faktiske. Men det vet jo alle at man kan. Alle som vil kan se at det rent faktuelt er vesensforskjellige fakta som skiller «The American Sniper» fra Boston-bomberne – uansett hva noen måtte mene om det moralske i å kjempe for islam eller Amerika.

At jeg går ut og ser fusjonerende gassballer over himmelhvelvingen en sommernatt, mens man tidligere så gudenes nattlige orakler forandrer ingenting ved det vesentligste – at vi har tilfelles akkurat den samme opplevelsen og at vi står i relasjon til det objektive. Noen forklaringer av verden er helt klart nærmere sannheten enn andre, men å relativisere selve opplevelsen er av en helt annen karakter. Det at en opplevelse er er vanskelig, om ikke umulig å påvise, men av temmelig praktiske årsaker finnes der rent få som, i det praktiske liv, vil forsøke å benekte eksistensen av av essensielle forskjeller. Som at det å drikke te aldri blir det samme som å skyte mennesker. Bare en svært lang og utvidet universitetsutdannelse, påfølgende postdoc-stilling og et tiårig forskningsstipend innenfor sosiologi kan bringe deg så nærme marskalkstaven fremst i relativismens rekker.

Selvpiskende konger i relativismens rike

I en lengre artikkel, tidlig i april, forteller president, Jean-Claude Juncker, av EU-kommisjonen om hvordan han styrer EU inn mot et Euro-Afrikansk samarbeid. Og historien bak hvordan vi forenes henter han fra hvordan Europa gjenoppstod etter 1945 i anti-rasismens ånd likesom Afrika «frigjorde seg fra kolonialismens åk». Likeledes skrev Jagland nylig i Dagbladet at «Europarådet arbeider med å skape en annen historie som kan gjøre at også muslimene kan føle seg stolte. Ikke over terrorismen, men over hva de har bidratt med.» Enhver som har lest Orwell vil få frysninger av å lese dette, hvormed Jagland videre forsøker å introdusere korstogene som relevante for hvorfor et hat for alt vestlig er så utbredt i Midt-Østen. Det er en systematisk desinformasjon, her i form av historieomskriving. Og det gjøres med et formål.

Det var et kjennemerke på 68’erne, at de kunne komme med de mest ufunderte og villeste anklager, som hentet sin rasjonalitet fra «Vær realistisk – krev det umulige!». For man visste at så lenge man var i stand til å flytte bevisbyrden mot motstanderens halvdel var hele jobben i praksis gjort. Anklagene er så overdøvende og omseggripende at man mister alt annet av synet, spesielt spørsmålet om «Men hvilke forutsetninger har du for en slik anklage?» Sannheten er det ikke så farlig med, for sannheten er revolusjonær. Dette er ‘revolusjonær praxis’. Og nå er det alliansen mellom sosialdemokratisk venstreside og islam Jagland har forpliktet seg til – for vi vet ifølge med Sartre at ingen andre interesser enn politiske forpliktelser kan eksistere. Så han skriver følgelig: «Ungdommens opprør i Paris’ forsteder i 2005 var ikke en konfrontasjon mellom «Vesten» og «islam», men et resultat av politiets diskriminering av andre generasjons innvandrere. Samt ungdommens følelse av å bli marginalisert, av å være 2. klasses borgere i storsamfunnet generelt.»

Kritikken som rammer den politiske eliten er ikke lenger

«Den kritiske lidenskapen som hadde som funksjon å frigjøre individet fra fordommer, er blitt den mest utbredte fordommen. …fornuften forvandles til en ødeleggende skeptisisme»

Bruckner – «Når tvilen blir vår eneste tro, rakker den ned på all den energi troen tidligere la i å tilbe. Dermed kvier vi oss for å forsvare våre samfunn. Vi utsletter heller oss selv enn å vise selv den minste hengivenhet overfor dem. Dette er et dobbelt feilgrep. Ved å sette selvhatet som ledende prinsipp, lyver vi om oss selv for oss selv og lukker oss for andre. Det er en misforståelse å tro at selvfornedrelsen som ved et mirakel skal åpne oss for fjerne folkeslag og lede oss på godhetens og dialogens vei. I Vestens selvhat er det ingen plass for andre. Det er et narsisstisk forhold der afrikaneren, inderen eller araberen brukes som statister i et oppgjør som aldri tar slutt. Derfor er vi nå vitne til foreningen av anger og rasisme, lidelse og den tørreste egoisme. Den automatiske selvpiskingen kan vanskelig skjule vår ufølsomhet eller forakt overfor fjerne kulturer (som vi bare liker hvis de forblir tradisjonelle, autentiske, det vil si arkaiske). Denne bitre latterliggjøringen sprer seg raskt til resten av menneskeheten og gjør kjærligheten til Den andre umulig for oss.»

Bruckner – «Vi må være på vakt mot den som bare setter pris på en annen ut fra selvforakt: Hans aversjon mot seg selv vil til slutt slå tilbake på hans sympatier. La oss bli venner med oss selv igjen for på nytt å kunne bli det med vår neste. Man kan dårlig nyttiggjøre seg verden når man er trett av sin egen eksistens.»

De som derimot har begått en av samtidens kardinalsynder, å opprettholde troen på at noe kan ha upersonlige og uavhengige grunner til å være objektivt sant, retter heller blikket uforstyrret hen mot hva som mest essensielt er. De tar utgangspunkt i det vi observerer, men er like obs på betydningen av nettopp det å observere – og at dette er alle menneskers felles utgangspunkt.

Slik ser man at der er, i denne verden, usynlige realiteter, slik som selv-bevissthet og ditto fri vilje. Fordi både den synlige og usynlige virkeligheten er kan man ikke endre den enes status mot den andre (les: å ikke relativisere). Slik som man til daglig gjør ser man på det synlige og usynlige som én helhet mens man umerkelig kobler observasjon med vissheten om alt det man ikke observerer.

Fornektelsen av det den usynlige virkelighet, som kjærligheten til et europeisk verdifellesskap, er begynnelsen på fornektelsen av, mest grunnleggende, kjærligheten og troen på at også den er.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s