Affekteri og dogmatisme

Jeg finner stadig tekster skrevet lenge siden. Denne er fra sommeren 2013

Det er ikke tilfeldig at Rousseau har hatt et kjent navn og rykte siden han døde og opp til nå. Det er ikke på tross av hans ambiguøse skriverier at han har forblitt så kjent, men rettere på grunn av nettopp denne amiguøse skrivemåten, som sett mer holistisk, ikke var tvil, men en systematisk og sammenhengende amoral. Jeg skriver amoral, fordi Roussau prøver overhodet ikke å fremlegge eller diskutere noen empiri som kan ta oss nærmere noen forståelse av noe som helst, men forsøker å konstruere en moralsk forståelse bygd på abstrakte idéer, som l’intérêt générale. Det er idéer vi har om så store ting at det er meget vanskelig å materialisere dem i konkrete ord, og enda mindre i konkrete fenomener. Men, det at det er så abstrakt er selve essensen av Rousseaus måte å tenke på: Han fremmer en idé om toleranse som skal være tuftet på noen abstrakte og nærmest affekt-baserte idéer–gjerne ‘nestekjærlighet’ for ‘menneskeheten’. Og selve poenget med abstraktheten er at man skal kunne trekke en hvilken som helst konklusjon. Herfra sklir det fra føleri til dogmatisme: For, når man da kan mene akkurat hva man vil uten å skulle burde tvile ett eneste sekund på det, for ‘sannheten vet jeg like godt som en hvilken som helst professor’, da finnes det heller ingen reell årsak til å tolerere andre synspunkter ettersom det ikke er noe annet enn det en selv mener og oppfatter som kan være reelt eller av betydning. Da vil man stå standhaftig fast på sitt om at uansett hva noen andre sier så kan ikke ens egen idé tilbakevises for det er basert på noe høyere enn fornuften. Det er moral–som de kaller det i alle fall.

En trangsynt forsker kan bare trekke konklusjoner fra det han objektivt kan observere av den dennesidige verden, men en som abonnerer på Rousseaus tankegods forstår at mennesket er så mye mer enn bare det faktiske og må derfor både løsrive seg fra fornuftens imperativer og åpne seg for en ‘bredere forståelse’. Det er denne retorikken multikulturalister i dag bruker. De fører videre disse begrepene om de abstrakte idéene vi skal tolke all moral utifra.

Moral – i sin positive betydning – betyr en vilje til å gjøre den gode ting til tross for hva en må ofre. Vi ofrer nytelser uten å få noe for det, fordi vi er moralske vesener. Derfor blir martyren også det naturlige symbol for den ultimate moral. Men Rousseaus moral-forståelse skapes ad hoc. For å bli martyr må en jo i utgangspunktet vite for hva det er verdt å dø for. Men Rousseau, likesom Nietszche og senere 68’erne, avviser at noen kan ha innsikt eller forståelse for en moral som er større enn en selv – som for fedreland, familie e.l.  De ønsker å brenne den mark de står og før seg på, for å nå noe som likner en mentalt friksjonsløs verden fri for motforestillinger.

Dette er ikke bare en tendens i dagens samfunn, men en nødvendighet for alle som skal forsvare det som kalles ‘multikulturalisme’, i den forstand at innvandrere ikke burde assimileres, men beholde kulturen for å ‘berike’ det større samfunn. Det interessante med denne tanken er at man også her tar utgangspunkt i selve ingensteds. At det går an å anordne noen sammenhengende tanker overhodet, utifra ingenting tar det gjerne ikke mer enn et par sekunder å gjendrive. Vi drar ikke oss selv opp etter håret. Noen vil kanskje si imot og mene at denne multikulturalismen er konsekvensen av norske demokratiske verdier og menneskerettighetene, men det er like mye løgn som selvbedrageri når vi vet så inderlig godt at der er mange av våre nye landsmenn som overhodet ikke anser Grunnloven som mer gjeldende enn koranen for noe annet enn praktiske vurderinger og årsaker. De har i hvert fall ingen illusjoner om å sveve i et verdinøytralt vakuum med menneskerettighetene og demokratiske verdier i et slags gravitasjonsmidte.

Det Norge og Europa igjen står overfor er en radikal ideologi som igjen har sett seg berettiget til å skape og forfekte utifra sin egen amoral et eget bilde av mennesket som en idealismens kreasjon. Samfunnet har ikke i dag bare det formål å fungere som et samfunn slik et vennskap kun skal fungere som et vennskap. Under multikulturalisters ideologi er vi kalt til tjeneste for å tjene samfunnet som et prosjekt. Slik ble man ‘conscripted to peace’ i post-1793 Frankrike og post-1917 Russland.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s