Liberticidet

Der er en kjensgjerning ved Europas troskrise at man fremholder liberalismen som en ideologi fremfor alt annet, som om denne ideologien er hva vår sivilisasjon står og faller på. Man ser ikke at den ideologiske troen, liberalismen som gav det europeiske frisinn kan være en trussel i det den går over i forsvare frisluppenheten, det frivole fremfor frisinnet. Forskjellen bør være åpenbar: Frisinnet, hovedmålet for terrorangrepene 13de november i år, tar fatt i det sosiale livs og tankelivets tøyler for å stige opp på stigbøylene av vår kultur, i best mulig samsvar med ens samvittighet; mens frisluppenheten tvert om kaster tøylene og spotter all den kultur av sosial og sinnrik betydning, i det ingenting riktig kan være verdt å holde fast ved.

Liberalismen er kanskje ikke hva Europa står og faller på, men heller siste–hva det kan falle på.

Denne vakuumfôrede frisluppenhet går ikke lenger bare ut på abort – at vi dreper uønskede barn slik vi ble fortalt barbarene gjorde – eller at ikke skiller homofili fra homoseksualitet – slik barbarene heller ikke gjorde: Nærmest tvangsmessig har denne kullkasting av verdier av mest grunnleggende art kun vært de første til å råtne og fordufte inn i frisluppenhetens gravitasjonsløse verdirasering.

Jeg taler her om frisluppenheten, for jeg mener ikke kun å takle sekstiåtterne eller kulturradikalerne i bena – som jo forsåvidt tenkelig kunne være standhaftige i sin verdimessige verdensanskuelse. Nei, jeg setter meg opp mot de uten ryggmargen til å stå imot de destruktive minoriteter, ikke alene på grunn av en (til dels irrasjonell) frykt, men nærmere på grunn av den fullkomne mangel på motsvar gir de etter, når destruktive minoriteter stormer imot og virkelig mener noe gruntgående om samfunnsanordingens og tankelivets livsvilkår.

Noen er der som fortsatt ønsker å tro. Det virker som om det Asle Toje gjør når han tittulerer boken sin Jernburet med underoverskriften Liberalismens krise i Europa. Da synes det som om han vil være idealisten, men finner det vanskelig på grunn av vanskelige realiteter. Det skal da i denne teksten være klart at det er ikke den form for liberalisme, med troen på en minimalistisk stat, jeg skriver om. Jeg retter min klagetekst mot den liberalismen som er så utflytende at det overhodet er merkelig å kalle det liberalisme. Men det er her snakk om den antroposentriske liberalisme, den som ser verden, menneskets væren og problemene dertil som noe som må jevnes ut, finpusses og bli gjort friksjonsløs.

Paradoksalt nok er det slik at denne liberalismen som forener det menneskelige og filosofien er sterkt platonsk, ettersom menneske får en abstrakt og objektiv størrelse liknende en idé, og idéer blir tilsett samme subjektivitet og vilkårlighet som menneske. Jeg argumenterer for at det har gjort mange liberalisters syn på menneske ytterst deterministisk og reduktivistisk – på kanten til umenneskelig – og idéen selv, om liberalisme, har blitt tilsett en fluktighet som essensielt gjør det til en dyd å være ettergivende, i innvandringsspørsmål, om Ukraina, om IS, om kulturkamp, om EU og ikke minst om grenser; i alle spørsmål kaller de seg liberalister de som ser på ettergivenhet som en dyd.

Utgangspunktet var kanskje en form for liberalisme av dette eller hint av sorten, men resultatet likner såvisst ikke noe gjenkjennelig liberalt, all den tid jeg fortsatt ønsker, med Toje å assosiere liberalismen med den tankegang som støttet opp om liberalismen fordi det tjente menneskes frie vilje, men det var og er en støtte med det forbehold at det fører til mer frihet for individet.

Drapet på liberalismen, liberticidet som er ordet Éric Zemmour bruker, er selvpåført i det liberalismen gikk fra å være en individets frihetslig ideologi, til å handle om grupper, religioner og partipolitiske ideologiers frihet. Da burde man kanskje heller snakket om relativisme fremfor liberalisme kan man argumentere for, men man må anerkjenne at dette drapet på den frihetslige tankeretningen i Europa er noe som ble fremelsket i liberalistiske kretser som siden har tatt skrittet inn i kulturrelativismen, slik som mange på høyresiden og venstresiden gjorde kollektivt.

Tankeliv og livsførsel

Forholdet mellom livsførsel og tankeliv er blitt et så fjernt, hvis ikke ikke-eksisterende, at det her er blitt fullstendig utenkelig å skrive hyllester til vår egen kultur slik Alain Finkielkraut først gjør i sin Si l’amour durait og så i boken som kommer ut på Document forlag, Den ulykkelig identitet–hans oppgjør med hvordan det her er blitt en tung oppgave å uttrykke sin kjærlighet for egen kultur, gjennom det han en gang tilbake i tiden kjente som det franske frisinn.

I stor grad vil europeere fortsette å leve slik de har gjort i tidligere tider, men nå utfordres en ikke lenger bare av ‘Den andre’ i en annerledes livsførsel, men i multikulturalistisk ånd som en statsbærende ideologi er dette ikke bare blitt et personlig anliggende; det er blitt et statement om hvordan samfunnet skal og bør være.

Temaet her er meget nærliggende min artikkel Kan man være norsk i dag? når vi ser videre på hva nordmenn gjør når kvinner forteller at de ikke kan følge opp deres gest for å håndhilse fordi slikt gjør man ikke i et sømmelig samfunn. Håret skal man ikke vise om du ikke ønsker å gjøre alle rommets gutter til siklende pervoer.

«Hvis miniskjørt brukes i noe mer fremskreden alder, kan det ha mer karakter av et sosialt eller erotisk spill. Man vet at det vekker behag, omgivelsene kan verdsette det hele, og det lille krydderet av spenning som i heldigste fall fyller luften ved dets nærvær, kan være til glede for alle parter – uten at det nødvendigvis resulterer i noe mer enn det. Det er en del av vår sivilisasjon at vi kan glede oss over kvinneynde uten å bli betraktet som siklende pervoer, potensielle ekteskapsbrytere eller simple voldtektsmenn.

En hijab gjør det motsatte av å blottstille. Den tildekker. Den gjør det fordi man i utgangspunktet antar at menn utmerket godt og med stor letthet kan gjøres om til pervoer, ekteskapsbrytere eller voldtektsmenn, samt at tildekkingen kan holde denne impulsen i tøylene. Det fungerer ikke nødvendigvis sånn i praksis, for en kreativ kvinne kan godt klare å være sexy med hijab, men når hijab påtvinges er det fordi man har underkastet seg den skisserte tenkemåten, og flagger underdanighet overfor den med tøystykket som en slags uniform.

Miniskjørtet er altså en del av vår kultur, mens hijaben er en del av noen andres ukultur.»[1]

Det er et strålende forsvar Christian Skaug leverer for en nærmest essensiell del av vår sosiale kultur, men dog skremmende at vi virkelig behøver slike oppklaringer og endatil finner dem ‘kontroversielle’ – ikke fordi vi selv har noen problemer med det – men fordi noen andre synes så.

Hvorfor Hadia Tajik går ut på vegne av norsk kultur med en viss selvhevdelse er muligens fordi hun nettopp vet hva som skjer når man overlater det til de destruktive minoriteter å skape helt nye rammer for det akseptable uten å tale for sin sak og sin kultur. Denne svakheten så mange lider av, å ikke være i stand til å forstå at ens kultur ikke gir seg selv og ikke er hevet over konkurranse eller trusler er det Sayyid Qutb tar fatt i sin Milepæler, og Michel Houellebecq tar for seg i romanform i Underkastelse. Qutb:

«These [Western influenced Muslim] research scholars, with their defeated mentality, have adopted the Western concept of ‘religion’, which is merely a name for ‘belief’ in the heart, having no relation to the practical affairs of life, and therefore they conceive of religious war as a war to impose belief on peoples’ hearts.»[2]

Å svare

Diagnostiseringen kan komme fra mange sider, men det er blitt åpenbart for mange i Europa flere av deres medborgere er kulturelt tomme fra halsen og opp. I en samtale med en annen utdannet ingeniør eller økonom i spørsmålet om hvorvidt vestlig sivilisasjon er døende eller begår selvmord hører man fort vekk «Men er det så farlig da?» litt flirende og veldig sikker på at han leverer et ‘avvæpnende smil’. Avvæpnet er personen i alle fall.

Det motsatte av en slik openminded frisluppenhet som er åpen for alt og faller for ingenting behøves noen til å rive ned det fortumlende sløret av postmodernistisk destruktivisme–hvilket man ikke må be kjære Ratzinger om to ganger:

«Forkynn ordet, gå inn i for det, enten man vil høre det eller ikke. Vis til rette, kritiser, forman i utrettelig og tålmodig belæring. For det vil komme en tid da man ikke tåler den sunne lære, men etter egne ønsker alltid søker nye lærere, som smigrer ørene. Man vil ikke lenger høre på sannheten, men vende seg i retning av fabuleringer. Men du må bære nøktern i alt: bær lidelsen, forkynn evangeliet, oppfyll trofast din tjeneste.»[3]

Bortgliden

Dette liberticidet har mange røtter som jeg forsøker å vise her. Det gir seg også uttrykk i kunsten der separasjonen av virkeligheten/livsførsel og tankelivet har en ideologisk drivkraft bak seg.

«[…]Gottfried Boehm gir oss noen perspektiver på den moderne kunstens forhold til motiver fra den ytre verden. I følge ham opphører det rene nonfigurative maleriet å være et autentisk bilde når det mangler en kommunikativ og meningsbærende referanse til virkeligheten. Det er nemlig virkelighetsreferansen som gir bildet meningsinnhold og formidlingspotensiale, og mangler den så mister verket sin funksjon som kunstnerisk uttrykk. Når så virkelighetsforankringen blir eliminert, fremstår bildet bare som en ting blant andre ting i verden, og veien ligger åpen for en konseptuell kunstteori.»[4]

Når virkelighet og tankelivet separeres blir intellektet bakbundet i samfunnets evinnelige interne og eksterne kulturkamp. Da tar ideologier over og blåser vind i egne seil med stadig nye løgner.

At liberalismen er i krise er nærmere et faktum. Asle Toje har brakt det norske lesende publikum forbi punktet av tvil der.

Så gjenstår spørsmålet: Hva tar vil til så?

Jeg mener at det å erstatte den nå dysfunksjonelle liberalismen, med en ny ideologi vil være et liberticid vi har forberedt lenge.

Referanser

  1. https://www.document.no/2015/12/litt-om-forskjellen-mellom-en-hijab-og-et-miniskjort/
  2. Qutb, Sayyid: Milestones http://majalla.org/books/2005/qutb-nilestone.pdf s. 48
  3. Kardinal Joseph Ratzinger som sitert av Peeter Seewald i Jordens Salt, St. Olav forlag, 1998
  4. Barbara Vetland, Document.no

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s