Likegyldighet og leden

Der er noe som står ekstra sterkt framfor oss av utfordringer i troslivet. Det er tanker om at vi uansett har det liketil om vi gjør sånn eller slik med troen, og at å dyrke troen det er oftest bare en pause fra all gleden, som om noen har lagt inn en pause på rollercoasteren på Tusenfryd – hva skulle være meningen med det?

Det er mange måter djevelen finner sin veg inn og fram til våre liv og hjerter. Det er sant at djevelen vandrer jorden, og man kan fort tenke seg at det er nettopp det en bevitner når dens like står ikledt full svart uniform og kutter strupen av hver og èn, mann, kvinne som barn, som ikke roper «Allah er større» (Allahu akhbar). Han finner også sine veger inn via våre åndssfærer – vårt mentale og spirituelle liv. Det er der vi jobber aktivt for å motvirke djevelens verk og strev ved å beskytte oss mentalt og spirituelt.

Hvordan gjør man det? Er meditasjon svaret? Selv om alt ting bare går greit så hadde det kanskje ikke vært så dumt å bare sette seg ned og tenke og fundere over alt hva som skjer i ens liv? Men hva får man ut av det? Ikke for å fullstendig kullkaste kontemplasjon; men det kan bare bli en slags mental form for innavl, der hverken tankene får luft, motstand eller noe å tygge på. Vi trenger noe utenfra for å bygge opp noe innenifra. Det er også slik djevelen jobber. Han tar de mest uskyldige lyster og drifter inni oss og dreier det lengre og lengre fra Gud. Djevelen gjør slik at man får en egeninteresse i det å opprettholde ens gamle (u)vaner, tanker og utviklingstrender på den måten i troen om at man bare må holde på sitt eget jeg. Gud vil aldri nå fram der man låser seg inn i sitt indre.

Dette er noe av hva likegyldigheten innebærer. Den er ikke en gjennomført ond drift eller tilstand i seg selv, men det er som å trekke for gardinene og sole seg ved lampen.

Leden er likeledes noe som erobrer oss innenfra og vi ofte forveksler som en iboende del av vårt ‘jeg’, slik vi igjen får en egeninteresse i å beskytte oss fra Gud og hans vilje. Lede er pervertert glede. Det er fordreiningen, og misbruk av Guds gaver og nytelser – kroppslige såvel som materielle og åndelige gaver. Iblant de syv dødssyndene finner vi fråtsel – det å spise langt over behov og gjerne slik at det går på helsa løs. Det er ikke bare en synd fordi man spotter de umåtelig fantastiske gavene vi får av Gud, som vårt gode hode og mangt annet, men det er også en holdning til det som egentlig er noe av livets goder. Slik er det med alt og alle av livets nytelser og goder. Man kan gjøre det til lede. Man går lei. Man mottar ikke og nyter ikke lenger med ærbødighet, takknemlighet, ei heller med den samme type glede som før. Til og med, og kanskje heller burde jeg si særlig, kjærlighetslivet kan rammes av dette. På et tidspunkt, eller oftest gradvis begynner man å se på det man elsker og den kjærlighet man mottar på en annen måte – mindre, takksigelse, mindre ærbødighet og/eller mindre glede. Da er det ikke bare synet som rammes, men det synet forandrer også hvordan en selv viser kjærlighet til den en elsker. Like fult som før kan en føle at en elsker den andre, men at det har blandet seg så mangt annet inn i kjærligheten. Den forsures, forgiftes og til slutt råtner. Når først kjærlighet har plantet seg må den dyrkes for renheten så den ikke råtner på rot eller må rives opp i sin helhet. Mange har historier å fortelle om hvor mye de elsker den personen de gjør ondt, eller blir gjort ondt mot. Det er intet paradoks, men nettopp slik åndslivet kan fungere. Følelsene er ikke løsrevet fra åndslivet; de glir inn i hverandre. Derfor er det sentralt for kristne å bevare troen på at det var noe høyere enn oss selv som skapte oss og at vi derfor har noe å streve etter. Hvordan det i praksis foregår ønsker jeg ikke, og jeg har knapt nok leserens tålmod, til å legge ut om her. Men svaret finner man altså i å styrke det følelseslivet er forankret i.

For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort mig til tjener for alle, for å vinne de fleste, og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under loven, som en som er under loven – om jeg enn ikke selv er under loven – for å vinne dem som er under loven; for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov – om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus – for å vinne dem som er uten lov; for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse nogen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det. (Korinterne 9:19-23)

Dette verset burde bety ekstra mye i disse dager hvor vi må forsøke å forholde oss til så mangt og meget av tanke- og levesett–uten å miste oss i utstrekkelsen. Sammenhengen mellom livet i det multikulturelle samfunn til likegyldigheten og leden synes muligens ikke åpenbar. Christian Skaug er til hjelp.

I troen på vår egen fortreffelighet skulle vi altså realisere den flerkulturelle utopien. Og med på denne seilasen var en norsk kirke som i det politiserte Jesu navn – altså navnet til en mann som betakket seg for å opptre som politiker eller sivilrettslig dommer – oppfordret til en grenseløs generøsitet overfor personer som ofte ikke fortjener den, mens den burde ha visst at noe slikt er utenfor skrøpelige menneskers rekkevidde.

Det er bemerkelsesverdig at dette selvbedraget, dette hovmodet på samfunnets vegne, ikke er like fremtredende i befolkninger hvor den kristne kulturen fortsatt har en sterk stilling. Det var ikke i Polen, Italia eller Spania at massepsykosen grep om seg. Det var ikke der man trodde at samfunnet var usårlig. Det var ikke der de trodde at menneskene vi innbiller oss at vi konsekvensfritt hjelper, ikke kunne være en trussel.

Hovmodet er altså ledens mor. Ut av Vestens hybris fødtes der et hovmod, i former av ‘kronologisk snobberi’ (se: C. S. Lewis) talen om dead white males for å avskrive og degradere all autoritet av fortidens mestre. Fortiden ble datert, så utdatert og tilslutt utdefinert som upassende i den kulten av fremtiden Diderot kaller postéromanie.

Skaug avslutter med en desillusjonert og knusende god kommentar til dette postéromanie.

Snarere enn å kjenne oss selv, dyrker vi i dag vår foretrukne forestilling om oss selv. Forestillingen har pågått en tid, men den er snart over. Når teppet er gått ned gjenstår spørsmålet: Hvem er du?

«En del av Hieronymus Bosch’ (1453–1516) oljemaleri over de sju dødssynder (Prado-museet, Madrid) er viet hovmodet. En kvinne med ryggen til står på rommet sitt og pynter seg, mens djevelen holder speilet opp for henne. Selfie-stangen var ikke oppfunnet.» C. Skaug
«En del av Hieronymus Bosch’ (1453–1516) oljemaleri over de sju dødssynder (Prado-museet, Madrid) er viet hovmodet. En kvinne med ryggen til står på rommet sitt og pynter seg, mens djevelen holder speilet opp for henne. Selfie-stangen var ikke oppfunnet.» C. Skaug
Konklusjonen ved enden av denne refleksjon over sammenhengen mellom utraderingen av fortidens røtter ligger i forståelsen av at Vestens sykdommer–leden og hovmodet–er noe der kan bekjempes ved å dyrke, utvikle og utarbeide ens liv i en sinnrik kjærlighet for vår åndelig marks grøde: troen–hvori bindeleddet til alle tidligere åndsfrender i troen finnes. Deri, ved å strekke seg utover, og inngi seg til den uuttømmelige fortids skatter, kan man stille opp på et grunnfjell hvorpå man kan si at jeg er fordi jeg tror, i stedet for det mer trøstige/fattige tradisjonalistiske jeg er fordi vi var.

Denne teksten, i likhet med de seneste og kommende tekster publisert her på bloggen er tekster jeg har hatt liggende i flere år, men først nå har tatt meg bryet med å gjøre (forhåpentligvis) verdt å publisere og dele.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s