Syvende januar i nytt lys

Daniel Leconte og Emmanuel Leconte har laget dokumentaren, Je suis Charlie[1]– om bladet som er blitt symbolet på det skulære frimodige Frankrike, og kreftene som vil republikken til livs. Charlie Hebdo står for noe heroisk, og samtidig forbindes navnet med noe mørkt. Men mørket kommer ikke fra Charlie Hebdo.

Artikkelen fortsetter under traileren

 

Fire millioner franskmenn gikk ut i gatene søndag 11. januar, for å vise sin avsky for utslettelsen av en hel redaksjon. Men var virkelig alle som marsjerte Charlie?

People gather on the Place de la Republique (Republic Square) in Paris before the start of a Unity rally “Marche Republicaine” on January 11, 2015 in tribute to the 17 victims of a three-day killing spree by homegrown Islamists. The killings began on January 7 with an assault on the Charlie Hebdo satirical magazine in Paris that saw two brothers massacre 12 people including some of the country's best-known cartoonists, the killing of a policewoman and the storming of a Jewish supermarket on the eastern fringes of the capital which killed 4 local residents. AFP PHOTO / BERTRAND GUAY
Menneskemengdene samler seg ved Place de la Republique i Paris før startskuddet for Unity rally “Marche Republicaine”, 11 januar 2015

Hvis der var noe ekte, ved de folkelige manifestasjonene dekket i sorte «Je suis Charlie»-plakater, mener jeg at der var følelsen av å være et samfunn. Ingen vil på noen måte si at de faktisk kan eller noensinne vil være Charlie. Man visste umiddelbart at det var en følelse après, etter. En sterk eksplosjon av interesse for å forsvare demokratiets mest kjære verdi: ytringsfrihet. Dette er historien om personene, følelsene, media og reaksjonene.

Filmen Je suis Charlie er laget i kjærlighet for personlighetene bak Charlie. De fremstår som unike franske gauchister, uforliknelige. Der finnes intet å sammenlikne Hebdo med.

french-satirical-weekly-charlie-hebdo-7979-diaporama
Stéphane Charbonnier: «Charb»; radikaleren; kommunisten; katolikken; satirikeren–en demokratiets martyr og islams hatobjekt nr. 1 holder opp forsiden med en jøde og muslim som sier «Må ikke tulles med» tittulert «De urørlige 2» (De urørlige, suksessrik film i Frankrike).

Derfor er det ekstra tungt å høre minnesordene fra én av de overlevende mens bildene fra Charbs begravelse ruller: «Han er kanskje destruert, men han er ikke død.[2] Han lever videre igjennom nytt blod.» Det er lett å bli revet med i optimismen. Men virkelig?

Er Charbs ånd fortsatt med oss?

Da politiet avdekket planer om å myrde Kurt Westergaard i 2008 var der flere danske aviser som trykket tegningene om igjen, for å vise at vold ikke stopper tegninger. Men da Kurt Westergaard blev angrepet i sitt hjem 1. nyttårsdag 2010, da en man hogg seg inn i huset hans med øks, publiserte ingen aviser tegningene. Sympatimeldingene tikket inn, men det blir med det. I 2008 var avisene stolte for at de trosset terroristene tegninger. I 2010 var avisene stolte av å fortelle at de ikke trykket tegninger bare (!) fordi noen ville drepe tegneren, og på den måten ikke lot seg påvirke. Et påfallende meningsskifte på under to år. Saken er selvfølgelig den at avisene var blitt redde. Det er helt legitimt. Men mediene tør ikke innrømme at de er redde. Det passer ikke inn i våre åpne samfunn.

Når islamister har erklært krig mot bestemte journalister og journalister generelt ikke forstår at trusselen også gjelder dem, da benekter de krigen. For å fortelle at de på ingen måte deler den samme frykt, trussel, eller på noen måte selv kunne være Westergaard, forteller man seg selv og andre at det handler om at man også kan være kritisk til tegningene, og fortsatt være for ytringsfrihet. Og hva er så grunnlaget for kritikken? Hva sier estetene, kunsthistorikere og artister om fremstillingen av Muhammed? Hvilken kritikk leverer de? Ingenting. Nei, det holder å være krenket. I et Europa hvor kritikk har vært vår sivilisasjons høyest aktede beskjeftigelse, har nå ordet kritikk fått betydningen «Jeg er krenket.» Å si at det å være krenket er et gyldig utgangspunkt for ‘kritikk’, er ikke bare å kapitulere, men formidler også en uomtvistelig beskjed om at terroristene har legitime motiver.

Få kjenner karikaturstriden bedre enn Flemming Rose, en strid som bare har økt i betydning. Rose fortalte 8.11.2015 i en CPH:Dox-debatt med regissørene, Daniel Leconte og Emmanuel Leconte at der var en vesensforskjell mellom det at Jyllandsposten 10 år etter karikaturene så dagens lys under Roses redaksjon understrekte at de ikke trykte tegningene av frykt for konsekvenser, i motsetning til andre mediers bortforklarende unnskyldninger (noe av det mest oppfinnsomme må være Dagbladets redaktør som mente at der var kun én grunn til ikke å publisere tegningene: «fordi de er å finne på nett»). Derfor publiserte Jyllandsposten de samme sidene som for 10 år siden, bare denne ganger med tomme bokser der tegningene stod. Det er et ærlig signal til lesere og samfunnet om at noe er tatt fra oss.

Minnestunden

I et fransk magasin skrives det at de franske magasinene valgte å skrive historien om 7de januar med «rene penner»[3]. Charlie Hebdo var tilgriset av eget blod, nå var det viktig å vise at de ikke var smittet av skitten. Det er halal-journalistikk. For, hvem er det som har bestemt hva som er skittent og ikke?

Medie-Frankrike ville vise solidaritet med de avdøde. Samtlige publikasjoner av betydning prydet forsiden med sorg over hendelsene dagen etter [4]. Men hva betyr solidaritet, hvis ikke det betyr å sette seg i samme båt?

De legger blomster og vakre ord på likkisten, ønsker dem en fredlig hvile på historiens søppelhaug og kaller det solidaritet.

Filmen drar ikke den konklusjonen eksplisitt, men flere elementer i filmen forteller på flere plan om hvordan ‘de anstendige’ medienes egen frihet var viktigere enn brorskap med Charlie Hebdo – det var og er egen liberté over fraternité.

Nyttige idioter

I filmen Je suis Charlie snakkes der om ‘nyttige idioter’–et uttrykk fra Den kalde krigen. Det er meget passende. Det handler om to sider i en krig som har interesser man ikke kan ignorere og ikke kan unngå, og nå handler det om ytringsfrihet. Hvis man ikke ser at det å akseptere krenkelse som en annen høyverdig kritikk er å gå islamistenes ærend, da er man nettopp en ‘nyttig idiot’.

Voltaire hadde sannelig ikke rett i alt, men hva han skrev i 1752 står fortsatt bra, kanskje enda bedre, i 2015: « Qui plume a, guerre a. » [5] «Hvem holder pennen, fører også krigen.» Élisabeth Badinter – stor intellektuell figur i Frankrike – sier det uten omsvøp «Hvis de [journalistene] ikke tar sin del av risikoen på frontlinjen… Vel, så har barbarene vunnet.» [6].

Etter at Flemming Rose publiserte sine tolv tegninger i Jyllands-Posten i 2005 gjengav Charlie Hebdo i 2011 tegningene i sitt eget nummer, Charia Hebdo. Den gang da valgte flere franske medier å vise tegningene i nyhetsomtalen (slik vanlig presseskikk går ut på), deriblant Le Monde [7], L’Express [8] og France Soir [9], og de nevnte publikasjonene laget endatil sine egne tegninger om islam og av profeten. Allikevel blev Charlie Hebdo stående alene i søksmålet fra Moskéen i Paris, og blev stående ute i kulda da islamister senere brannbombet kontorene deres. I ettertid kan det synes som om dette var bevisst strategi fra islamistenes side, for i øyeblikket de andre mediene forstod at de kunne trekke seg fra det som ble en offentlig krig for satire, valgte de å gjøre det kollektivt og umiddelbart. Der er nå kun ved hjelp av den tidligere dokumentaren til Daniel Leconte C’est dur d’être aimé par des cons at man nå finner bilder og bevis på støtten Charlie Hebdo hadde før volden i 2011.

Til tross for at filmen handler om de siste dagene viser filmen også bilder fra tidlig begynnelse og dannelse av Charlie Hebdo-kretsen, allerede på 70-tallet. Det, og hendelsesforløpet bare igjennom 2011 forteller om hvordan dette ikke lenger handler om våre valg. Å forbli den samme for Charlie Hebdo var det mest reaksjonære de kunne gjøre. Slik er tilfellet for resten av samfunnet. Vi merker at det å ikke endre seg etter de nye standardene krever stor motstand. Endringene er sterke og beveger seg fort med tiden. Det går ikke lenger an å gå i post-koloniale tankebaner og legge all skyld på Vesten. Nå er det islamske krefter som forsøker å forandre oss. Der var UOIF (Union des Organisations Islamiques de France) som representerer praktisk talt alle praktiserende muslimer i Frankrike som førte søksmålet om rasisme mot Charlie Hebdo.

Når man nå leser historien igjen, og holder i tankene hvor mye som har forandret seg og leter etter, mer eksakt hva, som har forandret seg, mener jeg at det mest selsomme og iøyenfallende er hvordan vestlig media tar ett skritt lenger inn i selvsensur (og tilhørende rettferdiggjøring av det) for hvert et skritt krenkede makter trer inn i samfunnet med.

«Én ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse» skrev Thomas Friedman i The New York Times 9de november, 2003. Den samme avisen bedømte etter syvende januar i år at de ikke kunne publisere etter egen presseetikk, fordi «det står i strid med deres deontologi (pliktetikk) å publisere hva en vet vil være til fornærmelse av troende.» [10] Denne dynamikken er virkelig skremmende: Når islamister toger inn i samfunnsdebatten med sine religiøse verdier og en elite forsvarer deres rett til å sensurere andre. Og hva verre er, må sies å være den unektelige sammenhengen mellom islamistisk vold og påfølgende tiltagende selvsensur, som sett ved Theo van Gogh, brannbombingen av Charlie Hebdo, flere attentatforsøk på Lars Vilks, flere attentatforsøk på Westergaard … osv.

«The idea that if someone is prepared to do something truly horrible, he must have a worthy cause remains attractive to liberal intellectuals, who perhaps envy those who take up arms against the sea of troubles that is human existence.» [11]

Det er vanskelig og blir vanskeligere å ikke innrømme Theodore Dalrymple rett i sin sak.

Denne artikkelen burde  muligens heller vært tittulert «Syvende januar i gammelt lys», når vi begynner å vurdere om vi noensinne hadde grunn til å tro at der var noe som stod imellom islamistenes vellystige avtrekkere og Charlie Hebdo.

c-est-dur-d-etre-aime-par-des-cons-2008-1-g

Men Leconte er idealist, og tror på demokratiets verdier.

«Killing cartoonists is killing France. It’s like people felt like the fundamental values of the country were going to be strong forever. The shootings made them feel they weren’t.» [12]

Flemming Rose, i debatten etter visningen av filmen kritiserte Leconte på det punkt om at følelsene som fikk fire millioner franksmenn ut i gatene 11te januar, var nettopp følelser. Dessuten, følelser som synes hyklerske nå. Daniel Leconte svarte forståelsesfullt, men sa ordrett at alt menneskene i gatene den dagen ville var å «bare være borgere av republikken». Det er en særdeles hodeløs analyse, spesielt med tanke på at intet vest-europeisk land kjenner så mange fraksjoner innad i landet med forskjellige meninger om hva slags styresett der skal være.

 

 

 

 

 

Referanser & kilder

  1. Originaltittel, L’Hummour A Mort, https://www.youtube.com/watch?v=IQmo5IRXOis
  2. 0:58, https://www.youtube.com/watch?v=IQmo5IRXOis
  3. http://www.challenges.fr/monde/20150108.REU5291/la-presse-divisee-sur-la-reproduction-des-dessins-sur-l-islam.html,« C’est avec leurs propres plumes ou crayons que la plupart des quotidiens du continent affichent en une leur compassion pour les douze victimes de l’attaque du journal par deux hommes criant «On a vengé le prophète Mohamed», mercredi à Paris. »
  4. http://www.liberation.fr/societe/2015/01/08/charlie-hebdo-des-unes-en-deuil_1175787
  5.  Voltaire, Lettre, à Marie-Louise Denis, 22 mai 1752.
  6. 1:24-1:31 https://www.youtube.com/watch?v=IQmo5IRXOis
  7. http://www.lemonde.fr/actualite-medias/portfolio/2011/11/02/les-caricatures-publiees-dans-charia-hebdo_1597283_3236.html
  8. 7:30, https://vimeo.com/116627023
  9. 7:40 Ibid.
  10. « Le New York Times explique que ses règles déontologiques internes lui interdisent de publier des images qui visent délibérément à froisser des sensibilités religieuses. » Ibid.: 3
  11. http://www.city-journal.org/html/eon_01_20_04td.html
  12. http://www.theguardian.com/film/2015/sep/18/je-suis-charlie-film-hebdo-attacks-cartoons-free-speech-toronto-film-festival

Tough being loved by idiots (C’est dur d’être aimé par des cons)

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s