Hvorfor blir samtalen vanskeligere i Norge?

Innlegg sendt til og refusert av Aftenposten:

I anledningen 200-årsjubiléet for grunnloven i fjor skrev jeg et stykke bekymret skriveri i Aftenposten, om hvordan der i Norge stadig blir flere som står i et utenforskap der ytringsfriheten ikke gjelder, enten eller både på grunn av egne pålagte regler eller storsamfunnets mangel på å ta dem til forsvar og inn i folden. Det var da snakk om innvandrere, både første- og andregenerasjon.

Men i 2015 har der krystallisert seg her et bilde av nordmenn som har stadig større vansker for å snakke sammen, der en ser stadig oftere det å snakke forbi hverandre, å misforstå, å inkriminere, å injuriere og attpåtil å gå til saksmål mot hverandre for hva den andre siden mener og ytrer. Man kan si at dette heldigvis for Norge har blitt tatt tidligere opp enn hva det har blitt i Sverige, hvor nå senest finansministeren snakker om de store folkemassene som sprer den fremmedfiendtlige ‘giften’ gjennom landet. Knausgård må gis kudos for å ha hentet debatten hjem, og gitt svenskene ansporing til en reell debatt. Det er da Klassekampens bokmagasin som skal gis kred for å gjengi essayet i I kyklopenes land hvor Knausgård skriver om bl.a. alt fra å bli inkriminert til det injurierende til misforståelser med imponerende fantasi.

I dagligdagstale hender det stadig at man kommer sammen fram til ‘nei, men da snakker du og jeg om to forskjellige ting’, som i det mest trivielle kan handle om at den ene part har forsøkt å forklare hvordan han husker et sted, men så forstår den andre at de egentlig har snakket om to vidt forskjellige steder, som bare i utgangspunktet så ut til å likne. Det som verre er er når den ene fortsetter å insistere på at den andre ikke kan snakke om noe annet; den andre har bare rett og slett feil. Da er stemningen gjerne ikke helt på topp etterpå. Dette er det dessverre hva debatt i Norge likner mer og mer.

Det er et tegn i den teknologiske tid at Googles algoritmer sørger for at en miljøaktivist får opp helt andre treff på samme søk som det en hvilken som helst annen person vil få. Den samme algoritmen finner man igjen på Facebook og det meste som er av massemedia der «mer av det samme» er det som gjelder. Selv-seklusjon blir stadig lettere, om man ikke heller burde si mer og mer uunngåelig. Man kan diskutere om det er kulturen som toer teknologiens linje eller motsatt, men like fullt er det slik at det i dag er flere og flere debatter som er rett og slett dødfødte i det man innser at den andre part overhodet ikke kjenner motargumentene eller motforestllingene til det den personen mener og vet selv.

Det er blitt sagt at «You are entitled to your own opinions, but not your own facts.», men snart betyr ikke dette like mye som man skulle likt å tro da folk i økende grad sitter med helt forskjellige sett med fakta, og da følgelig enda mer divergerende meninger.

Det må innrømmes at det har vært en positiv side ved denne runden med debatt om 10,000 flyktninger at der har vært mer vanlig å se at journalister inkludere aspektet om kostnader i sine artikler, da dette nødvendigvis er noe saken avhenger av som alt annet i politikken. Likevel blir jeg ikke sjokkert når jeg leser to sider om siste reviderte statsbudsjett i VG eller Aftenposten uten ett ord om hva politikerne selv mener blir bedre med dette – så man sitter igjen med inntrykket av at politikere legger inn nedsidene ved politikken med vilje. Noe mindre gunstig resultat av journalistikk finnes ikke: å så unødig mistillit mellom politikere og folket. Vi burde kunne anta at også journalistene tror at samtlige politikere i dagens regjering fra Høyre til FrP, våkner opp hver dag med intensjonen om å gjøre Norge til et bedre land, selv om de velger å gjøre dette annerledes enn hva journalistene selv stemmer i retning av.

Det ble sagt om Operation Protective Edge i sommer at det var ble ført en parallell informasjonskrig om hva som hendte i Gaza. Alt var selvfølgelig ikke sant det som kom ut (som vanlig viste flere bilder å komme fra Syria), men hverken sider kjørte på 100% løgn (selvfølgelig). Hvis man jobber med journalistikk vet man at det finnes lovlige måter å spille skittent på, som å servere overdrivelser om at ‘israelske soldater skyter på alt som rører på seg’. Det ble det heldigvis nok klager på at det kom en beklagelse fra Sidsel Wold. Men informasjonsskjevheten gjelder ikke bare dette ene ømtåelige tema hvor stadig flere ser seg lei og går over fra tradisjonelle medier til nettalternativer som Nettavisen, MIFF, Document, Minerva eller HRS.

Jeg har en stygg følelse av at dette også gjelder alt som har med vår tids største spørsmål etter global oppvarming: innvandring og innvandrere med de land de kommer fra. Document som én av de fem nevnte nettstedene har over 100.000 månedlige unike brukere, likevel er interaksjonen mellom det og tradisjonelle media nærmest null – med unntak av når Sultan Shoaib sist ville klistre nazi-stemplet på siden, og Kristian Valen før det ville si at det er vårt moderne Der Stürmer (nazi-blekke fra nazi-Tyskland). Selv Oslo Freedom Forum sparer man på omtalen om, selv om heller ikke de bryter de sterkest befestede tabuene for det politiske korrekte i Norge. Kun VG stiller på redaksjonell plass med en artikkel om betydningen av OFF.

Leser man bare Aftenposten er det umulig å vite at Oslo var vert for kanskje verdens største konferanse for og om frihet i ufrie land. Leser man bare Aftenposten er det umulig å vite at Qatar og Saudi Arabia er IS’ hovedsponsorer ifølge alle som har gravd i saken, eller bare skrapet overflaten for den saks skyld. Leser man bare Aftenposten er det umulig å vite at Storbritannia arresterte 338 personer i forbindelse med terror i 2014. Dette er dråper i havet av samtidsbilder som sterkt eller fullstendig utelates av tradisjonelle media. Det er noe som heter utelatelsessynd.

Resultatet er en stor mengde fornærmede mennesker som ikke vet hva alle de andre er fornærmet av. Som Knut Olav Åmås sa «Antallet fornærmede mennesker i dette landet ser ut til å vokse dag for dag, time for time.» Optimistisk nok tror jeg det kommer av mangel på informasjon.

Tviler redaksjonen på noen av påstandene i artikkelen antar jeg De tar Dem bryet med å sjekke om det stemmer, og deretter velger og publisere om Dere finner at påstandene medfører riktighet om De er sannhetssøkende mennesker:

Roar Hagen med tegning og artikkel om OFF:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/roar-hagen-tegninger/de-kjemper-for-vaar-frihet/a/23458558/

New York Times om IS’ finansiering i to artikler:

http://www.nytimes.com/2014/01/08/world/middleeast/saudis-back-syria-rebels-despite-a-lack-of-control.html?_r=0 om Saudi Arabia

http://www.nytimes.com/2013/11/13/world/middleeast/private-donors-funds-add-wild-card-to-war-in-syria.html?_r=0 om Kuwait og Qatar

The Brookings Project har skrevet en 25 siders rapport som beskriver alle de tre, Kuwait, Qatar og Saudi Arabia i finansiering av IS:

http://www.brookings.edu/~/media/research/files/papers/2013/12/06%20private%20gulf%20financing%20syria%20extremist%20rebels%20sectarian%20conflict%20dickinson/private%20gulf%20financing%20syria%20extremist%20rebels%20sectarian%20conflict%20dickinson.pdf

BBC om rekordtall for terror-relaterte arrester:

http://www.bbc.com/news/uk-32735484

Dette ble et tyngre angrep på Aftenposten enn jeg hadde i tankene i utgangspunktet, men kritikken fremstår for meg rimelig med tanke på at Aftenposten er den største og mest seriøse nasjonale avisen i Norge. Om De ikke er enig håper jeg likevel De syntes arikkelen var god nok til å kunne publiseres.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s