Myter om moderniteten

I sin Legends of Modernity: Essays and Letters from Occupied Poland, 1942-1943 skriver Czeslaw Milosz på en gripende måte om forholdet mellom hvordan vi forestiller oss det moderne samfunn og dets mennesker, og hvordan det faktisk er å være et menneske i den virkelighet som, blir og ble, betegnet som ‘moderne’. Han, Milosz, skrev ikke boken som en hyllest til le bonne savage (den edle villmann) for å si at mennesket bare kan virkelig ‘fullbyrdes’ hvis det får fullt og helt utslipp for sin indre ‘natur’, slik man talte om under den franske revolusjon. Og det er ei heller en bok som avskriver moderniteten som en myte per se, men beskriver det mytologiske omland av moderniteten som vi gjerne hyller det inn i, som i siste instans kveler moderniteten selv.

Nazismen med Hitler til personifisering, er i sin essens den mest ekstreme form av den mytologiske og okkulte modernitet Milosz kritiserer.

Milosz så at tankens kraft økte i takt med industrialiseringen. Materialismen fôret tanken med makt. Det er modernitetens paradoks. Nazismen er derfor en ‘moderne’ religion som forener det mytologiske og det materielle i denne verden. For å overføre det hinsidiges mytologi til det dennesidige, pålegger nazismen mennesket og dets samfunn idealer av mytologiske dimensjoner.

Som katolikk visste Milosz at menneskets skuldre og denne verden kun tåler en begrenset mengde guddommelighet, og at vi derfor tror at frelsen kun ligger i det hinsidige. Han forstod og så hva konsevkensene er når mennesket tar på seg guddommelige hansker, og legger guddommelig ansvar for denne verden på sine skuldre.

Moderniteten i sin ideologiske form er derfor ikke noen frigjøring fra det geistlige åk – slik Milosz så det – for, i det vi tar over jobben til Gud blir vi slaver av vår egen skapelse. Rekreasjon blir det evige syssel, en sisofysoppgave. I det vi ser på mennesket og dets samfunn som alene skapt av mennesket, finnes det plutselig ingen grenser for hvor langt det kan gå. Erkjennelsen om konkupisens, vår evige tendens til å synde, blir plutselig noe reaksjonært – for det vil være å insinuere at mennekset har noen iboende kvaliteter gitt spesielt til mennesket.

Man’s second disobedience blir den franske revolusjon kalt. Menneskets første ulydighet var å bryte Guds lov i Edens hage, som også var å bryte med med vår natur. Til jorden ble vi satt, nå med en syndig natur. Her har vi siden tilbedt det vi skilte av med, og erkjenner dermed at vi aldri på egen hånd kan nå tilbake til noen form for Eden. Men gjevnlig, etterhvert som mennesket har fjernet seg fra Gud og mistet gangsyn for hva som er forskjellen mellom det guddommelige og det dennesidige har man da begynt å ‘rette’ på de ‘feil’ mennesket er født med. Derfor har alle nazismen og kommunismen nødvendigvis vært antitetiske. Menneskets andre ulydighet er da å fornekte sitt syndefall.

Multikulturalismen er en slik ideologi som omgir moderniteten med noe mytologisk–med noe frelsende. Det er heldigvis ikke en ideologi like totalitær som nazismen, som ser for seg frelse i form av en mennesketype og samfunnsstruktur. Men likhetene er der skremmende nok, likevel. Multikulturalismen har også en religiøs tro på at moderniteten – i Norge forstått som velferdsstaten (i Tyskland gleichgeischaltung) – har en frelsende effekt i retning av den frelse ideologien er rettet mot for enhver undersått. Den frelse er selvsagt det som har blitt Det politiske Norges store ‘amen’: «mangfold». I enhver situasjon og uansett hva konsekvenser måtte være, er «mangfold» det ventede og frelsende mål. Og, ettersom samfunnet i seg selv er moderne vil det si at ethvert element som avstår fra å la seg frelse av denne moderniteten er ren ondskap. Dette viser seg i hvordan man i dag bytter ut nasjonalstatsbegrepet med velferdsstaten som en ny ideologisk modernitet, i motsetning til det gamle. Velferdsstaten er «mangfoldets» gleichgeischaltung.

Hverken nazismen eller multikulturalismen er voldelig i seg selv. Men de, ideologiene, er så visst perfekte bedd for det. Det er selvfølgelig snakk om en enorm gradsforskjell; multikulturalismen krever ingen massemord. Men det er heller ikke Miloszs argument. Milosz tegner et dynamisk bilde. Han viser hvordan ideologi og mennesket er elementer som skaper helt nye elementer ut av hverandre. Idealister forsøker å gå opp i deres ideologi, å bli ett med den. Men det er sjelden, hvis ikke aldri, dét som er utfallet. Multikulturalister blir ikke ikke tolerante og nazister blir ikke raserene super-tyskere. Det som skjer er at ideologiens forespeiling av hvordan samfunnet idéelt skal se ut krasjer med virkeligheten, og idéen om den perfekte proletar eller tysker krasjer med menneskets syndighet.

— Sebeos

De siste to måneders stillhet her på bloggen skyldes en to måneder lang periode med paralyserende sykdom. Med en nært forestående operasjon skal pinen nå straks være over. Jeg tror det kommende semesteret skal bli et meget aktivt et.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s