Aftenpostens utvalg

Narrativet

Gårsdagens «11 punkter som forklarer Irak-krisen» i Aftenposten, s.10, var en ublu oppvisning i hvor store løgner det går an å servere i Norges største abonnomentsavis under formen av en faktaboks. Her kommer det fram at forfatterne – som er tre norske professorer – deler synspunktet om at islam ‘er hva du gjør det til’. Det er å anse islam som en buffé hvormed man kan legge til og plukke fra. Tror ekspertene virkelig at noen praktiserende muslim ville vært enig i at islam ikke har noen essensielle imperativer som står over «hva den brukes til»?:

Det er egentlig ikke religionen i seg selv som er viktig, men hva religionen er blitt brukt til.

Islam er altså for å regne som en handletur på IKEA, hvor det er bare å plukke med seg det som passer best for sin egen leilighet.

Som om det var den mest aksepterte sannhet av alle skriver forfatterne at det egentlig ikke er islam som er viktig for Irak-krisen, til tross for at det er nettopp dét alle sider involvert i krigshandlingene i Irak hevder å kjempe for. Skulle noen andre professorer komme til å skrive liknende om korstogene – at de overhodet ikke hadde noe å gjøre med kristendommen – skulle vi nok fort se det ville fly skjellsord som ‘reaksjonær’ og ‘apologet’ i hytt og pine.

Slik konfliktene fremstår på Dagsrevyen og Aftenposten er det lett å innbille seg at konfliktene i Midt-Østen er oppstått i moderne tid. Men dét er så visst overhodet ikke tilfellet. Også ISIL er en del av en islamsk-historisk tradisjon. Til tross for at ISIL etter alle kontemporære parametere må sies å være eksepsjonell i sin ideologi, og enda mer usedvanlig i sine voldelige metoder, så er ISIL overhodet ikke første i sin kategori. For under 200 år siden var det Ibn Saud som startet et mer voldelig opprør enn samtiden hadde sett i manns minne–slik som nå. Det er skremmende å lese om hvor mye Ibn Sauds hær likner på ISIL, for datidens opprør førte, som vi vet, til opprettelsen av det mest bokstavtro islamske regime i verden; Saudi Arabia, som styres av wahhabismen, en ideologi like reaksjonær som salafismen.

Til tross for at alle Aftenpostens eksperter vet om dette, presenterer de likevel Irak-krisen i et antroposentrisk lys, som om det går an å drive psykoanalyse på en hel region.

Etter den USA-ledede invasjonen i 2003 har både sunnimuslimske ISIL og den sjiamuslimske statsministeren Nouri al-Maliki skjerpet de religiøse skillelinjene og vekket til live sekteriske motsetninger som tidligere var relativt ubetydelige.

Nour al-Maliki og liknende enkeltpersoner må da gis skyllen for alt ondt og fremstilles av Aftenpostens eksperter som en arabisk Hitler ved at han har vært med på å fyre opp under de sekteriske konfliktene i Irak. Måten Aftenpostens eksperter på denne måten presenterer sekteriske konfliker som årsak nok til å føre til omfattende krigshandlinger, uten å stille spørsmål ved hvilken terskel for å bruke vold de involverte har, er urovekkende. At al-Maliki også har vært en sterk motsander av islamisme passer da ikke inn i ekspertenes narrativ, ettersom de tilsynelatende kun er i stand til å se ondskap som noe som kommer ovenfra og ned. Sannheten er selvfølgelig den diametrale motsetning av hva Aftenpostens eksperter her fremstiller det som. Den versjonen av sunniislam ISIL fremmer er en religion uten leder overhodet, og baserer seg alene på hver enkelt soldats/mujahedeens vilje til å kjempe for en islamsk stat.

                                  Ekspertene

; Knut Vikør

Faktaboksene som prydet hele to sider i Aftenposten er intet tilfeldig resultat, men er fullstendig i samsvar med forfatternes eller vane med å forfalske historie. Vikør har således skrevet et så kreativt avsnitt i Ei verd bygd på islam at sitatet kan, løsrevet, bli tatt for å være fra en av hans romaner:

«Fram til om lag år 1800 hadde den islamske verda levd trygt i forvissinga om at deira verd var kulturens sentrum (…)  og dei hadde i stor grad rett; den islamske verda var det store kultursenteret ved sida av Kina. Det ikkje-islamske Europa var en barbarisk utkant, og det dei visste, hadde dei i stor grad lært av arabarane. Til og med den ‘vestlige kulturarven’ frå sin eigen verdsdel, Hellas og Rom, kom til dei berre gjennom arabiske omsettingar» (Vikør Ei verd bygd på Islam s 230).

Det er Alexandra Irene Larsen som skal ha æren for å ta seg bryet med å lese NRK og Aftenpostens favoritt-eksperter sine verker. I artikkelen hun brukte dette sitatet fra Minerva kommenterer hun videre:

Slike myter er prototypen på den feilaktige formidling som har pågått i akademia. Her er så å si alt feil, bortsett fra at araberne sikkert nok mente at de levde i kulturens sentrum. Man kan nærmest fornemme en forakt for det vestlige mellom linjene; Vesten er «en barbarisk utkant», og «den vestlige kulturarv» skrives til og med i hermetegn som om den var en vits i forhold til det arabiske. Det er få kildehenvisninger underveis, også sitatet over mangler henvisninger; Vikør skriver som om dette er den ubestridte sannhet.

Ikke bare viser Vikør med sine medeksperter en så sterk velvilje til islam og islams histiorie at de er villige til å lyve for å pynte på den, men også islamisme har Vikør – likesom Kari Vogt og Henrik Thune – et problematisk forhold til. I sitt tilsvar til Larsen sitt innlegg på Minerva Arven etter Edward Said skriver Vikør under tittelen Midt-austen: Historie og Islam[!]:

Når det gjeld islamismen, så vil dei som følger denne bloggen [hans egen blogg som han først publiserte teksten på] ha lest mye om det dei siste to åra. Mitt perspektiv har vore å sjå på islamistpartia som politiske parti på line med alle andre, med maktpolitiske ambisjonar og som aktørar i eit politisk system som er blitt kasta om utan å få ei stabil form, og der alle prøver seg fram for å sjå korleis dette kjem til fungere.

Dette er igjen ideologiske føringer Vikøk legger til grunn for å forstå Midt-Østen, som er fullstendig uten grunn i virkeligheten, faktisk stikk i strid med virkeligheten. For, det er helt klart at det er stor forskjell på vanlige politiske partier og religiøse partier. Religiøse partier får selvfølgelig et helt annet syn på makta, når de først er i maktposisjonen. Er det tilfeldig at Mursi omskrev grunnloven til å være underlagt shari’a? Passet shari’a bare sånn tilfeldigvis inn i hans eget personlige program? Ville Vikør vært like åpen overfor et kristenfundamentalistisk parti, som så på magten som noe Gud ville gi dem, eller Gud ville de skulle ta? Det er den omvendte orientalismen.

En formulering om at en ser på islamistiske partier som «på linje med alle andre», er selv talende for hva slags forhold islam-eksperten Vikør har til islam og religionens mest reaksjonære retninger.

Dette er typen eksperter Aftenpostens og NRKs journalister tenker først på, når de trenger å bekrefte sine egne fantasier: som når de ville få bekreftet løgnen om at drapene på den amerikanske ambassadøren og andre diplomater, skyldtes en flere år gammel video på youtube, laget amatørmessig av en amerikaner i Midt-vesten. Når norske journalister snakker om arabere er alltid koblingen mellom krenkelse og vold, hvor den første er årsak til den andre, helt naturlig.

; Henrik Thune

Thune har også markert seg med et tvilsomt forhold til islamister. I 2012 ble han intervjuet av Morgenbladet etter at han hadde uttalt at Norge burde gå ut med «politisk støtte til opposisjonen mot Bashar al-Assad.» Problemet med at personer som Thune uttaler slikt, er at man ikke bare kan si at han ikke vet bedre. Thune argumenterte i Morgenbladet for en paraplyorganisasjon for motstandsgruppene, støttet og opparbeidet av Vesten, og syntes at «Det store problemet i Syria akkurat nå er jo at man ikke har en klar part på opposisjonens side.» Heldigvis var det aldri noen av betydning som hørte på Thunes synspunkter og gjorde aksjon av dem, for da ville nok ISIL ikke bare hatt halve Syria, men mest sannsynlig hele–og ville hatt det lett som en lek med å kjøre ned de dysfunksjonelle delene av staten Irak som er igjen. At de islamistiske grupperingene var de sterkeste, og ikke hadde planer om å dele makt med noen har vært klart i mange år; men størrelsen på Thunes skylapper kjenner ingen grenser, og leker videre med dikotomien: frigjøringskjemper/undertrykker.

Dette synspunktet til Thunes utviklet seg da ikke ut av et vakuum – slik som han vil vi skal tro om oppstandelsen av ISIL – men er en del av hans helhetlig syn på islam, og den omvendte orientalismen han deler med Vikør. For Thunes er det bare en tilfeldighet at alle islams tilhengere på alle områder trumfer katastrofe-statistikkene over integrering av innvandrere, ettersom «integreringsproblemer ikke skyldes religion eller

hvilken gud man tror på. Utfordringene har en sosial, politisk og geografisk forklaring. De skyldes virkeligheten i de landene der flertallet av innvandrerne kommer fra.»

Kari Vogt

Vogt har skrevet en hel del bøker om islam–alle sammen med en sterk hjertevarme for det islamske, så mye at til og med Aftenposten har luftet kritikk mot det énøyde fokuset på Fredens religion. I 2006 forsøkte   sosialantropolog Anne Ellingsen å få Vogt i tale om hva hun mente om innføring av shari’a i norden, som blant annet krever lemlestelse til straff for tyveri (avkappede hender) og foreskriver stening for voldtatte kvinner (med mindre hun kan oppdrive tre mannlige vitner som sier at de betnet voldtekten):

Som sosialantropolog har jeg opplevd motvillighet hos enkelte religionshistorikere mot å drøfte temaer som kan oppfattes som ubehagelige. For eksempel forsøkte jeg i en kronikk i Aftenposten (14.02.06) å få førsteamanuensis i religionshistorie ved Universitetet i Oslo Kari Vogt i tale. Bakgrunnen var at islamister bosatt i Danmark har tatt til orde for å få innført sharialovgivning der i landet. I 2006 uttalte Vogt: «Å slenge det om seg som en slags beskyldning der ordet (islamisme) får betydningen fanatisme og ekstremisme, er å gå for langt.» (Vårt Land 22.02.06). Vogt ser ikke ut til å ville ta avstand fra det danske forslaget.

Ikke bare utviser Vogt en farlig svakhet for ekstremisme – så lenge det er islamsk – men har også gått til aktivt angrep på de som motstiller seg islamisters stadig sterkere grep om islam i vesten. Kari Vogt skrev, etter Humanist forlags utgivelse av boken, at Ibn Warraqs Why I am not a muslim «er irrelevant i arbeidet studentene holder på med, på samme måte som Sions vises protokoller ville være irrelevant for studier i jødedom. Ytringsfriheten har også begrensninger i norsk lov.» Dette skrev hun i Universitas. Det er altså helt ‘innafor’ i norsk akademia å rope på sensur av islamkritikk. Det er alarmerende. Lars Gule tok Ibn Warraqs bok til forsvar den gang, men jeg er usikker på om han ville gjort det igjen. For, skamløse framstøt av typen Vogt gjorde mot Humanist forlags utgivelse av Why I am Not a Muslim og den gode omtalen av Fallaci på en bok Gyldendal uggav, har gjort det stadig vanskeligere å trenge gjennom akademia med, dets nå veletablerte sannheter om at islamkritikk skal kriminaliseres, på linje med nazisme og jødehat.

Denne tanken om at det et «vi» som må forsvare «de muslimene» er helt gjennomgående. Når Dagbladets intervjuer spør om Norge kan oppleve kulturkonflikter er helt opplagt for Vogt at det må besvares med at «vi» (nordmenn) har et ansvar for å inkludere «de andre» (innvandrere), og hvis det fortsatt blir konflikter så er det alltid fordi «vi» nordmenn gjorde en for dårlig jobb:

[Dagbladets intervjuer:] – Men kulturkonflikter kan vi oppleve? [Kari Vogt som intervjuobjekt:] – Og der må vi hele tida passe på. Dersom unge mennesker i et samfunn føler seg ekskludert og føler at de ikke får samme sjanse i livet som resten av befolkningen, ja, da får vi sosialt problem. Og det får vi enten de ekskluderte er brune eller hvite. VI FÅR ALLE ASSOSIASJONER når vi hører ordet muslim. For eksempel slør og kvinneundertrykking. – Opp gjennom historien har flere herskerhus i den muslimske verden beordret slørene av. I 1930-åra gikk politiet i Teheran med lange stokker med krok og rev slørene av kvinner. Så kommer et nytt regime som pisker dem som ikke går med slør. Problemet med slør er at noen bestemmer om de skal av eller på.

Islam-eksperten Vogt mener attpåtil at, Frankrike som forbyr sløret, er like ille som Iran som påbyr sløret. For, islam er jo, som kjent, iboende en frihetlig religion, ikke sant?

Også Per Anders Madsen har fått Kari Vogt sine tendensiøse skriverier i halsen, og kommenterer Vogts bok Hva er islam? i Aftenposten:

 Vogt markerer for eksempel sin egen holdning til omskjæring av jenter ved å si at skikken «med rette kalles kjønnslemlestelse», men vender hele spørsmålet ryggen ved å nøye seg med å slå fast at den «har relativt få holdepunkter i rettslitteraturen og er en skikk med begrenset utbredelse».

Kulturell praksis.

I lys av hvilket overgrep denne skikken er, hadde det for det første ikke vært uinteressant å få vite hvilke holdepunkter hun sikter til. For det andre, og viktigere: Selv om omskjæring av jenter stammer fra før-islamsk tid og også har vært praktisert innen andre religioner, hersker det neppe noen tvil om at de muslimer som i dag praktiserer dette, selv oppfatter omskjæring som en del av islam. At innflytelsesrike muslimske rettslærde gir sin støtte til skikken, er en grunn til at det er slik.Det er kanskje mulig å hoppe så lett over omskjæring som fenomen, hvis man bare forholder seg til islam som teologi. I tråd med den historiske tilnærmingen utvider imidlertid Vogt perspektivet andre steder og drøfter også islam som tradisjon og kulturell praksis.Derfor ville en djervere og mer kultursosiologisk behandling av kontroversielle temaer som omskjæring og tvangs-
ekteskap vært på sin plass, selv om dette ikke er noen debattbok.

                         _____________________ ***_________________________

Årsaken til at professorer som Henrik Thune, Knut Vikør og Kari Vogt har dominert mediebildet kan selvfølgelig ha hatt mye å gjøre med at det er 68’er-generasjonen som har dominert i kvantitativt, og har i det siste hatt de sterkeste posisjonene. Men at det fortsatt er slik i 2014 er merkelig i dag er det stadig flere som har oppdaget at sosiologi og reliogionshistorie ikke ble oppdaget på 1970-tallet. Professorer av kaliberet til Alexandra Irene Larsen er akkurat en slik og har flere både bak og foran seg. Aftenpostens utvalg fremstår derfor som et øsnke om å bevare det gamle (hegemoniet).

Kilder

 

Intervju med Kari Vogt:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2001/12/15/305304.html

Kari Vogt om Ibn Warraqs bok:

http://universitas.no/kultur/3920/-150-grove-utsagn-fra-kari-vogt

Annne Ellingsens debattinnlegg om Kari Vogt:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hva-mener-Kari-Vogt-6487575.html#.U6YMqdxnA0U

Kari Vogt har skrevet sammen med tidligere leder av Islamsk Råd:

http://us.macmillan.com/newdirectionsinislamicthought/KariVogt

Per Anders Madsen kommenterer i Aftenposten, Kari Vogts bok Hva er islam?:

http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/Botemiddel-mot-det-enoyde-6481397.html#.U6YMrdxnA0U

Knut Vikør er hentet inn for å kommentere angrepet i Libya:

http://www.nrk.no/video/knut_vikor_om_opptoyene_etter_amerikansk_film/C9159682672260D5/

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s