Norsk identitet og idéens kraft

Identitet handler mye om hvem du blir fortalt at du er. Det er da i Norge i dag stor variasjon i hvilken grad barn blir fortalt hvor de kommer fra og hva de er. For de som blir gitt en deterministisk forklaring, med en forutbestemt fortelling om fortid og fremtid, vil erfaring bli en mindre påvirkningskraft i ens liv. I motsatt fall, danner erfaringen og ens eget leven og væren de viktigste punkter for identitet til en person som ikke har blitt plassert like fast og deterministisk som visse andre (les: mennesker av ortodokse kulturer.).

Begge sider av disse måtene å leve på har sine positive og negative sider: Et liv ribbet for fortellingen om ens egen fortid og plassering i historien og slekten, vil gjøre sjelen meget sårbar for veldige erfaringer. Sjelen og ens identitet vil gripe etter enhver mulighet til å danne målestokker og meningsfullhet. Innerst inne i våre iboende religiøsitet ligger det at vi ønsker å se Gud i verden. Dersom vi ikke på noen måte blir fortalt hvordan vi kom til verden, hvorfor en er blitt lært de skikker som en følger, skal det veldig lite til før en finner nye veger som bærer mer meningsfullhet hvis det kommer til at en opplever en ny livsførsel gjennom erfaring.

Det finnes ikke lenger noen norsk ungdom som kan fortelle hvorfor noe skal være sånn eller slik. Verden er relativ og kan bøyes og tøyes til ethvert og ønske og (god)vilje. Det er essensielt at skikker og idéer ikke blir forklart men bare tilskrives merkelapper som gode eller dårlige, for dersom man visste at noe hadde en bedre begrunnelse enn noe annet, ville jo det tilsi at det er mulig for mennesket å diskriminere mellom sannheter og sannhetsgehalt. Slik kan man holde to tanker samtidig: Man kan for egen del si at demokrati og ytringsfrihet er ‘godt’, samtidig som det ikke er til hindring for å være åpen for at andre ser på Shari’a som ‘godt’.

Det er en sedvanlig reaksjon blant mange innvandringsvennlige, når de blir konfrontert med den nært forestående fremtiden hvor nordmenn er en minoritet at de retorisk stiller ’spørsmålet’ ”Og hva skulle så være problemet ved det?”.

Nordmenn må nok en gang gjenoppdage kraften av idéer. Vi skal gjenoppdage hva det vil si omsette en idé til virkelighet.

Etter krigen var det flere som undret seg over hvordan verden hadde sett ut om bare de rette skribentene hadde blitt skutt i tide. Undringen er ikke minst kontrafaktisk og ikke helt i samsvar med hvordan verden fungerer – med tanke på at skribentene alene ikke kunne danne de bevegelser de vekket gjennom sin penn og ble symbolisert ved – men den bærer like fullt en erkjennelse om at idéen skaper.

Tilfellet for Norge er da ikke at det kun er et par penner som virker som instrumenter for multikulturalismens prosjekt; det norske folk lever i store tall i en verden av gode og dårlige idéer uten videre konsekvenser enn det som angår ens eget følelsesliv. Det vil si, praktiske og fremtidige konsekvenser tilsidesettes til fordel for egen samvittighet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s