Svakheten for Pootie-Poot

En Caesar?

Av årsaker det ikke er helt lett å sette fingeren på regjerer det i Norge fra høyre til venstre en underlig svakhet for Putin, den sterke mann i Øst. En del av denne sentimentaliteten kommer utvilsomt for noen av en beundring for den sterke og handlekraftige mann. For de som opplever det overklasselibertinske hatet mot en norsk selvfølelse vil Putin fortone seg som en kontrast i en positiv ende av skalaen. Han er mannen som tør å kalle en spade for en spade når han selv ønsker det, og ingen tabuer, konvensjoner eller fjasete menneskerettigheter skal holde ham fra dét.

I vårt indre finner vi alle denne idéelle dobbeltpersonligheten; mannen som slår ned på sine fiender med en iskald jernhånd med det noble ønske om å opprette en stabil orden der vår romerske keiser igjen miskunnelig kan utdele nåde i fredstid.

Dette har vært en utbredt framstilling av Putin blant flere på høyresiden. Dette synet på Putin – som uten samvittighetsvaler ser gjennom fingrene på at det er et kleptokratisk diktatur med lovfestet homohat – ser i Putin den siste bastion for ’den hvite manns styrke’. Flere av de som hengir seg til tanken om at Vesten driver en ”anti-hvit” politikk (les: multikulturalisme) tenker ’logisk nok’ at den eneste som tør å stå for sitt nasjonale verd og fordømme muslimene, er jo nettopp denne uredde lederen.

Men man gjør også feil i å late som om Putin kan tilskrives noen meningsfull plass på høyre-/venstre-aksen. For – som Hans Rustad på Document har avdekket opptil flere ganger – venstresidens drømmere har også en tendens til å se i Putin akkurat den kraft de drømmer om for å virkeliggjøre sine utopier: Det er en kjensgjerning at de som har planer for virkeligheten som ligger så skrupuløst langt unna den foreliggende virkeligheten slik som kommunisme, multikulturalisme osv., er alltid på leting etter denne ene messias, keiser eller ’leder’ som kan sette makt bak ens drømmerier.

Cicero observerte at hvis disiplin danner en hær, så danner fraværet av det en mobb. Delvis treffende er dette beskrivende for noen av trekkene ved dagens Vesten. Det er i det hele tatt lite disiplin og lite koherens på noe felles nivå blant folket. En bekymringsfull side ved dette er at prinsippet om at lovene skal lages av de det angår aldri har stått lavere i kurs på flere tiår. At folket har noen organisasjonell plikt eller formål er blitt en saga av blott. (For eksempel; et flertall av Stortinget er for EU, mens et flertall av folket er mot og resultatet er at Norge er mer forpliktet til EU gjennom EØS enn noe annet EU-land) Mangelen på disiplin og sammenhengskraft har flere navn som ”Europas troskrise”, ”samfunnets atomisering” og ”globalisering”. Når man da finner at det ikke eksisterer noen makt på det lavere og lokale plan begynner drømmeriene om en mer transcendert og mer elevert leder. Makt blir noe eksotisk og nærmest gitt som en nådegave. Dette er en beskrivelse som passer flere afrikanske land. Spør du afrikaneren om han ikke heller skulle hatt demokrati i stedet, vil svaret i dag ofte komme av slaget ”Nei, men han er jo en god diktator”—sier de helt til massemordene starter. Og Vesten er heller ikke immun mot dette på noen måte. På 30-tallet da individene fikk mer og mer personlig råderett og frihet, strakk det seg ikke utover til politikken. Politikken hang etter den individuelle demokratiseringen, derfor dannet det seg store lederløse masser som ikke kunne direkte identifisere seg med den parlamentariske tradisjonen. Resultatet av denne fortellingen kjenner vi så godt at det neppe trengs å bli gjentatt her.

Den mer folkelige og utbredte misforståelsen er at Putin overhodet ikke har en ideologi. Man leser journalister som skriver som om Putin faktisk brydde seg om historien—som om Putin brydde seg om Krim noensinne har vært russisk. Det er bare 58% av befolkningen på Krim som er etniske russere—ifølge ukrainsk sensus fra 2001. Forklaringen om at Putin gjør dette ut av ren og skjær nasjonalfølelse, og at han søker rettferdighet for folket på Krim, holder rett og slett ikke vann som forklaringer på hvorfor Putin skulle finne på å sette inn militære styrker på Krim for å annektere den store halvøya. For ingen må tro at dette har noe som helst med rettferdighet å gjøre—hverken historisk eller demografisk. Putin visste at han aldri kunne annektere Krim om han skulle unnlate å sette inn militære styrker. Protestene ellers i landet var bare et passende påskudd i anledningen. For vi vet, og Putin vet, at han aldri kunne fått en folkeavstemning i fredstid i hans favør. Filorussere vifter med ’folkeavstemningen’ som sier at 97% av Krim stemte for at Russland skulle annektere Krim. Det virker mildt sagt som et merkelig resultat med tanke på at bare 58% av befolkningen er av etnisk russisk opphav. Faktum er at Putin plasserte bevæpnede menn i gatene under avstemningene, busset inn fiendtlige og voldelige pro-russiske demonstranter for å kontrollere gatene, for å få et skinn av demokratisk framtreden.

Hvorfor er det plutselig blitt så mange etnosentrikere i Europa som roper på Putins «rettferdige annektering»? Hvordan er det mulig å sammenlikne Putins militæraksjon og påfølgende farçe-’valg’ med andre folkelige oppbygde uavhengighetsbevegelser som i eks-Jugoslavia? Slike sammenlikninger krever en uforliknelig evne til selektiv historieforståelse. Disse tankeløse, så vel som historieløse sammenlikningene mellom andre frigjøringsbevegelser er bare nok et tegn på hvilke ahistoriske verden europeiske intellektuelle forsøker å veve om seg. Har vi virkelig allerede glemt så mye så fort?

”En arrogant hersker, som to år før valget førte valgkampanje på å nedkjempe Tsjetsjenia og deretter lot sine soldater drepe opp til 60.000 mennesker, en KGB-offiser, som etter noen år ved makten hadde scoret 40-50 milliarder dollar til seg selv, et oppblåst super-ego, som klart uttrykker sine hensikter: Å gjenreise om ikke Sovjetunionen, så det russiske imperium på samme måte, som sine forgjengere i Kreml—med makt.
Europeerne har ikke engang latet som om. Uansett hva Putin har gjort; jevnet Grosnij med jorden, invadert Georgia, vendt sine aggressive militærøvelser mot Øst-Europa, kastet politiske motstandere i fengsel, latt kritikere myrde og beskyttet morderiske diktatorer i utlandet, har europeiske ledere hatt det travelt med å lage fete energiavtaler med ham.”

For det er bare ved å avideologisere Putin at noen ufarliggjøring kan virke. Flere og flere tar i dag innover seg at man kan og burde, forvente alt av Putin. De som nekter å se Putins imperialistiske ideologi i hans invasjon av Ukraina forsøker å isolere hendelsene og hindrer noen bredere forståelse. Tragisk nok er nettopp denne journalistikken hvor man i størst grad mulig isolerer hendelser, blitt standard-journalistikk og refleks blant flere Vestlige journalister og intellektuelle – fordi vi så lenge har næret et falsk tro om at konflikter på transnasjonalt nivå var bare noe som fantes i Midt-Østen.

Denne oppfattelsen av Putin virker i samarbeid med den ufarlige auraen Vesten har forsøkt å ikle Putin. Martin Krasnik skriver i Weekendavisen:

”Maktpolitikken har overlevd årtusenskiftet. Å ignorere det innlysende faktum har vært beleilig, fordi man har kunnet avruste og demilitarisere i et tempo, man tror er løgn. Man har ladet, som om Russland har ligget på en annen planet: ”Putin vil ikke oppnå noe,” lød det fra [den amerikanske utenriksministeren] John Kerry forleden. Eller: ”Det er et forsøk på å føre 19.-århundrets-politikk i det 21. århundret.”
Som om vestlige politikere bedre kan gjennomskue Putins interesser enn han selv. Som om det hele er en historietime, hvor russerne ikke hører ordentlig etter. Barack Obama har en kjedelig tendens til å analysere situasjonen i stedet for klart å uttrykke USAs politikk.

Men situasjonen i Ukraina skyldes nesten 20 års feilslått Russlandpolitik. Man kan kalle Putins regime for diktatorisk røverkapitalisme, middelmådig autokrati eller autoritært kleptokrati men uansett hva, er det klart at det ikke har samme interesser som Europa eller USA.

Man kan innvende, at det ikke er en kald krig, fordi Putin ikke har noen ideologi. Nei, han er ikke kommunist, men det handler stadig om en kamp mellom styreformer. I siste instans vil etableringen av demokratiske nabostater nemlig ramme ham selv.”

Da George W. Bush møtte Putin i 2001, satte Putin seg ned og fortalte om sin rørende historie om sin mor og det kors han alltid bærer. ”Jeg så ham i øynene og fikk en fornemmelse av hans sjel” uttalte Bush i etterkant av møtet om mannen han likte å kalle Pootie-Poot.

George Bush sin underfundige kjærlige oppfattelse av Putin viser bare med nok et eksempel hvilke bisarre allianser som dannes i det møtepunktet Putin er. Hva skal vi tenke om at Rødt videreformidler russisk propaganda, Bush blir sentimental av Putins mor, multikulturalister hyller Russlands rett til nasjonalfølelse (så lenge det ikke gjelder Vesten) og fordømmer Vestens hykleri samtidig som høyreekstremister hyller Russlands nedkjempelse av muslimene i Dagestan og Tsjetsjenia? Det er virkelig ikke lett å forstå seg på.

Redaktøren i Information – en dansk avis – skrev nå senest om hvordan Vesten må holde opp med sine dobbeltmoral når vi selv bomber Irak og bryter nasjonalsuverinetsprinsipper i hytt og pine når vi ikke vil tilkjennegi Russland den samme rett. Vi har jo allerede vært innom folkeavstemningen og kan trygt konkludere at den har like mye sannhetsgehalt som figurene på Disney-channel, men likevel er det interessant å se nærmere hvorledes venstresiden relativiserer den faktiske verden. Har multikulturalister endelig kommet til den slutning at dersom alle kulturer er alle like mye verdt så må ergo alle styreformer også kunne gjøre krav på samme verd?

Putin og post-modernismen

Det er nok ikke den første i rekken av assosiasjoner til Putin, men det er ikke så vanskelig å se sammenhengen mellom Putin og vestlig post-modernistisk tankegang. Post-modernismen sier at alle sannheter er like mye verdt; derfor er multikulturalismen den naturlige kulturpolitikken for en post-modernist, ettersom den later som om alle kulturer kan være fullstendig udiskriminert likestilte. Men når man tar denne tankegangen i bruk, så vil det fort framgå at det underliggende styringsprinsipp for et post-modernistisk tankeunivers egentlig er den sterkestes rett. For hvis vi på ingen måte kan si at det eksisterer noen kvalitative forskjeller mellom sannheter (vi kan ikke si at Vesten har mer rett enn Putin, f.eks.) så er det absolutt eneste som gjelder i hvilken grad en evner å få gjennomslag for sin egen sannhet. Dette oppfordrer ikke bare til populisme, men enda verre: det oppfordrer til å være mest ekstrem.

Dette erfarer vi i dag i økende grad i det multikulturelle Norge, hvor det ikke lenger skal tas for gitt at det er norske kristen-demokratiske prinsipper som ligger til grunn for vurderinger gjort på vegne av offentligheten. Det er da ekstra høylytte minoriteter kan breie seg og ekstremistene vinner kampen for islam.

Sammenhengen her mellom islam og Putin er hvordan Norge og Vesten skal håndtere den totale tanke; totalitarismen.

Når vi står ovenfor så altomfattende og katalyserende tankeganger som bokstavelig talt vil forandre på alt, da tvinger det oss til å vurdere hvor mye vi faktisk tror på oss selv. For det krever faktisk tro hvis vi skal tenke at det finnes noen grunn til å kritisere andre utifra våre egne prinsipper. Vi kan selvfølgelig ikke «bevise» at vestlige verdier er ‘bedre’ enn russiske eller afghanske, men vi kan gjøre det spranget fra å håpe at det er sant til å tro at det er sant. Helt personlig – selv om det ikke nødvendigvis er svaret for alle – så har jeg funnet vegen tilbake til katolisismen som en robust vokter av troen.

Advertisements

2 thoughts on “Svakheten for Pootie-Poot

    1. Den drittavisen du sikter til er Weekendavisen – nordens største høykulturelle ukeavis.

      Men nå er jeg også litt i tvil om hvem av oss det er som er mest hatsk i sin tale.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s