Abstrakte Norge

Et freudiansk Norge

 

Det politiske Norge preges mye av store personligheter. Det er de aller største som for eksempel Stanghelle – jeg tar meg til å spørre om det finnes den ting han ikke kan mene noe om – Skartveit, for ikke å snakke om Giæver. Jeg mener dette har åpnet for en god del føleri og ellers mye idémyldring.

 

Debatten handler som oftest om sine egne sentimenter ovenfor den eller den idéen. Resultatet er at dagens ’debatt’ som føres i avisene og andre offentlig rom mye innebærer hva man idéelt foretrekker eller forkaster.

 

– Det er en stor utfordring at det er over 5.000 flyktninger som har fått opphold, men som vi ikke har klart å bosette. Dette tar vi på alvor, sier Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne til NTB.

Det er jo så fantastisk mye viktigere hva partiene mener om det foreliggende enn hva de vil gjøre.

–       Det er et viktig mål for regjeringen å bosette flyktningene som har fått oppholdstillatelse. Vi mener det er en uholdbar situasjon at så mange fortsatt bor på mottak, og vi har et felles ansvar for at de skal få et sted å bo, sier Horne.

Hele saken er forenklet til et spørsmål om hva man liker eller ønsker.

Før, en gang i tiden, var det kanskje slik at det var opp til de intellektuelle å ta for seg de harde fakta, mens det var for allmuen å bedrive snevert og ensidig føleri etter hvilke posisjon en hadde. I dag er det helt omvendt. Det er allmuen og folk generelt som må møte virkeligheten med asyl-mottak i nabolaget og bekymring for om deres barn kan gå hjem alene, mens det er politikerne som på høyeste nivå føler seg fram til hva de liker og ønsker.

Folket vet hva de har å gjøre. For de som selv opplever det, kan det ikke reduseres til ønsketenking. Da er en nødt til å se på hva som forårsaker hva, og eventuelt hva som må forhindres. Når det er snakk om egne barns sikkerhet er det ikke alltid en evner å ha mer sympati for fremmede kriminelle fra land hundrevis, hvis ikke tusenvis av mil unna.  De det handler om vet at det er kun handling mot staten som fungerer, for eksempel i form av demonstrasjoner, som har funnet sted. Enda mindre kan man forvente at menneskene det handler om kan snakke om sin egen og sine barns sikkerhet som et konsept, en slags abstrakt idé som kan reforhandles etter andre asylanters ’behov’.

Kanskje er bare denne sjargongen et resultat av de tusener av spinndoktorer som lever av fremstillingen framfor innholdet. Men det virker som om det har smittet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s