Meningsytring på norsk

Det er noe særskilt med hvordan vi nrdmenn akter andre og våres egne utsagn og meningsytringer. Dette angår endatil hva vi anser for å være meningsytringer.

Personlig har jeg selv opplevd at i det ene øyeblikket står lærer og roser elev for at han/hun er så ‘tøff’ som tør å mene noe, ved f.eks å si at det er Rødt som er det beste partiet for det er ‘bra’ med innvandring, for så i neste øyeblikk er jeg en suspekt person for å ‘mene’ at SSB sier at Norge ikke er avhengig av arbeidsinnvandring og at det er påvist så kostnadsbefengt at det kan true de enkelste velferdsordninger. Blir disse utsagnende, fakta mot påstått ‘godhet’, satt oppimot hverandre så sørger alltid lærer godt for å understreke at den statistikken fra SSB er noe kun jeg personlig ‘mener’, uten at jeg kan forstå hvordan det jeg mener skal kunne påvirke statistikken og foskningen til SSB.

Selv hvis en velger å se bort fra Rødt som et åpenbart ekstremt tilfelle så er det likevel gjennomgående en holdning blant nordmenn at alle ytringer er meninger, likegyldig ovenfor deres befestning i virkeligheten.

Resultatet her er legitmering av meningstyrannisering. Det eneste som lenger teller til fordel om alle meninger er like gyldige er kvantiteten på personer som er villige til å stelle seg bak den gitte mening. Da kan menings-majoriteten – eller i alle fall den som hevder å være det – både påberope seg nøyralitet, ettersom dette er ‘det normale’ og hva alle andre tenker, og samtidig gir det full forkjørsett til å tråkke ned på alle meningsmotstandere.

Det som er skummelt med dette er ikke bare at barn får et helt forstyrret bilde av forholdet mellom rasjonal og meningsytringer, men det gjelder sågar for vokne!

Avisene i dag har en innstililing til sakene som tilsier at så lenge de har en viss kvote av meninger de ikke liker på trykk – hels gjemt bort i de bakre sider – så kan man således skrive med antagelser som at griser kan fly som fakta. Når alle avisene visste at ‘rapporten’ fra Ny Analyse  var det fullstendige humbug som fortalte at «Innvandring lønner seg» så valgte likevel samtlige aviser å kjøre det på føstesiden, når forutsetningen for at en slik påstand skulle være sann er at ikke én eneste innvandrer i Norge blir én dag eldre ettersom de bevisst ikke tok høyde for at innvandrernes gjennomsnittsalder ville gå opp fra den kunstige tredveårsalderen som det er i dag til den av øvrig befolkning.

Tanken bak dette er at alle mennesker er fullstendig uavhengige individer som bare kan mene i veg akkurat hva de vil, upåvirket av noen personer eller krefter i miljøet, og derfor er jo nødvendigvis det logiske skritt videre å si at det bare er for alle å mene akkurat hva de vil, og alle meninger er akkurat like gyldige og derav egentlig likegyldige. Men virkeligheten er dessverre at de aller færreste av oss har utviklet helt på egen hånd alle våre midler til å forstå verden og å mene noe om verden, jeg vil sågar driste meg til å hevde noe så drastisk som at ikke ett eneste levende menneske kan gjøre rett i å hevde noen slik uavhengighet, for med det språk han/hun skulle gjort det med har han/hun ikke utviklet selv.

I teologiske termer kan man se dette menneskesynet som en sterk motsetning til de judeokristne verdiene vårt vitenskapssamfunn er bygget på. For, i Bibelen står det spesielt mye om menneskets dårlig, svake og utilstrekkelige sider, mens i den tankegangen beskrevet ovenfor ser man heller på mennesket som fullkomment i seg selv med ditto fullkommen rasjonal og uavhengighet.

Det er skummelt å skape en automatikk i forholdet mellom avsender og sannhet, slik som da menings-relativisering gjør fordi det automatisk gir flertallet rett. Dette kan få en spesielt til å tenke på kommunisme hvor ‘folket’ – eller den som handler på vegne av det i alle fall – har automatisk rett, ikke på grunn av innholdet i hva som ytres av ‘folket’ og dets representant(er) men på grunn av ingen annen grunn at det nettopp er ‘folket’ som er avsenderen.

Oppdager man en gang at det kanskje ikke er formen på tingene som betyr så mye, men at det heller er innholdet i utsagnet som skal granskes, da har man kommet langt. Men fortsatt vil det alltid være mange, kanskje til og med flertallet, som vurderer rett og sannhet etter forholdene, ikke innhold. Det er å ty til oppurtunisme og det Lee Sith snakker om i sin bok «Strong Horse» som viser til tankegangen i Midt-Østen om at det er den sterkestes rett som gjelder (dette begrenser seg da ikke bare til Midt-Østen, men hele verden, i Russland f.eks. er det slik at du kan først spørre en person om han/hun hater Putin og han/hun svarer ja, men vil også svare at det er Putin an/hun stemmer på, fordi han har makten).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s