Demokratiets fiender

Nå i valgkampdtider snakkes demokratiet opp i skyene, og det gjøres klart at hodene som kommer med disse ord tenker at det er prisingen og dyrkelsen av demokratiet som holder det sunt. Så langt derifra mener jeg.

Demokratiet kjennes på sin utilstrekkelighet. Kun ekte demokrati evner å konsentrere alt fokus ned mot menneskene, som de feilbarlige dyr vi er – ikke en overlegen rase eller en bedrevitende elite som med proletariatets diktatur. Jeg ser ikke demokratiets svakheter, som for eksempel, ufullkommenhet og utilstrekkelighet, som noe negativt, men heller en manifestasjon på at det er menneskets natur som dominerer og som skinner gjennom systemet. Snakkes derimot demokratiet opp i skyene ved å tale om hvor fantastisk vi har det her i Norge, og at dette skal skyldes ene og alene demokratiets fantastiske form med de rettighetene sosialdemokratiet skjenker oss, da er vi på ville veger. Jeg mener faktisk at de personer som tar slike ord i sin munn er med på å korrumpere all demokrati-bygging. Det er å lulle befolkningen inn i en falsk trygghet og å rent fortelle dem at det egentlig er samme hva dere foretar dere for demokratiet tuter og går med eller uten dere [folket].

Til eksempel kan vi se hen til Hellas. Mina Adampour skriver på valgdagen for Aftenposten om hvor liten del av verdens befolkning som bor i fullverdige demokratier. Hellas var, og er, et slikt ’fullverdig’ demokrati samtidig som anslagsvis 40% av politistyrkene sympatiserer med det nynazistiske partiet Gyllent daggry som nå er et av landets største partier, og for å toppe det hele kan Hellas sitt demokrati skryte av venstreesktremistisk terror i økende grad. Hva kommer dette av? Er ikke demokratiet likevel den garantisten for full frihet og trygghet som Jens snakker om når han taler ”den norske modells sak”?

Amerikas grunnlov, spesielt de berømte ”amendments” er skapt med tanke på alle av menneskets dårlige sider, og nettopp at alle med makt, politikere, er ”pigs”. Man kan ikke basere et samfunn på antakelsen om at den ene vil den andre vel – Marxismen med sin sentraliserte maktopphopning er det nettopp som baserer seg på en slik tanke, og det trengs vel ikke å bli nevnt, hvilke grusomme maktmisbruk som foregikk i Sovjetunionen.

Demokratiet er en pessimistisk affære. Demokratiet er til en hver tid avhengig av at folket tar et ”worst-case scenario”-perspektiv på fremtiden og anser sine ledere for å være griser, uansett hvor godt en måtte like dem. Kun da vil demokratiet strekke til. Demokrati er en strevsom affære, derom skal det ikke råde noen tvil. I slikt henseende kan man omtale Norges økende bestanddel av ”koseliberale” som et sykdomstegn for demokratiet.

Demokratiets farligste form er den stabile. Hvorfor? Fordi demokratiet har mennesker til innbyggere, dessverre. Kanskje var det da Kain drepte sin bror, Abel, og ble forvist til evig vandring og utilfredshet at vi mennesker – for Gud lovte Kain en stor hærskare av etterkommere – ble evig utilfredse. Når vi har trygghet søker vi spenning, og når det er spennende søker vi trygghet. Men dette ønsket for spenning overføres dessverre ikke til politikk i trygge tider. I tryggheten av sosialdemokratiet supplert med en tilsynelatende uendelig strøm av oljepenger synes det å være lite rom for spenning, og derav kommer selvrealisering.

Med selvrealisering når samfunnets individer sitt klimaks, ifølge Maslovs behovspyramide, og blir gjerne spesielt introverte. Selvrealisering er en form for kynisk og usympatisk tankegang ført inn i livsstil. Ikke så rent få av gruppen selvrealiserende mennesker (da mener jeg de som vier hele livet sitt til slikt som egne fritidsaktiviteter, eller karriere) vil jeg mene befinner seg innenfor kategorien koseliberalere. Koseliberalerne er de som applauderer ved hvert honnørord som ”frihet” og ”demokrati”, men krymper seg ved alt som likner problematikk.

Hva har dette med demokratiet å gjøre? Spesielt når jeg tenker på slike øvre middelklasse-mennesker som ikke evner å tenke lengre enn til nesetippen, så er det jeg føler meg som en ordentlig sosialist.  Stephane Hessels sin bok ”Bli sint!” (Orginaltittel:”Indignez vous”) , skrevet selv av et livslangt vestreside-ikon er noe en kan vende om til våpen mot dagens selvtilfredse venstreside. Jens Stoltenberg har valgt som taktikk for denne valgkampen å tale kun om det fantastiske Norge, og hvilke bragder vi kan skryte på oss, i stedet for å fokusere på hva han eventuelt ville  gjort annerledes for nye fire år – hvilken radikal forskjell han vil gjøre i motsetning til Høyre. Jeg skulle så gjerne likt å se Hessel filleriste Stoltenberg, Halvorsen og for så vidt resten av Norges politikere og fortalt dem en ting eller to om å være radikal og visjonær. Demokratiet er avhengig av at det er en form for friksjon, og da hjelper det ikke mye at hverken middelklassen eller den politiske elite er villige til å være konfliktsøkende eller utfordrende.

Uten det konstante opprøret nedenifra låser makten seg i det bestående og forkalker. Dette mener jeg har vært en del av utviklingen siden som følge av at sekståtterne etter hvert fant tilpass i det nye hegemoniet etter rundt 1990. Byråkratiet i Norge øker eksponensielt – ettersom statlig avhengighet avler statlig avhengighet – samtidig som alle andre land i Europa ser seg nødt til å kutte ned. Samtidig som sosialdemokratiet Norge føler seg tryggere og tryggere for hver faste ansatt i offentlig sektor, kommer vi også nærmere punktet hvor noen faktisk må betale – til perspektiv kan det nevnes at oljeformuen er brukt opp én gang i 2060 i pensjonskostnader, og enda en gang i 2040 i offentlige innvandringskostnader, dersom en er en optimist og forventer en sterk innvandringsknekk i de nærmeste år.

Ikke bare er politikken farlig kjedelig – bokstavelig talt – men også journalistene er med på leken. Overskriftene er ”Pappaperm”, ”Handlingsregelen” eller noe annet fra en reality-serie. Det er så døllt og kjedelig å lese avisen at jeg nærmest ser det som en kjedsommelig påkjennelse. Føler jeg at jeg endelig forstår verden bedre etter å ha pløyd gjennom DN, VG og Aftenposten? Til tider kan det stå noe interessant i DN, men ellers holdes det på et så lavt nivå at det er til å bli fornærmet av. Og alle avisene skriver akkurat det samme. Dette er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot demokratiet når det føres en konfliktskyhet lik ”ute av syne; ute av verden”.

Har vi kanskje gått tomme for interessante eller kontroversielle temaer? Nei, det er mediene som systematisk sørger for å få leserne sine til å tro at verden er totalt ukontroversiell og at gåten er løst. Hvor mange vinklinger kunne ikke en journalist tatt på den hurtigste folkevandringen i menneskets historie? 75 000 tilkommer landet hvert år og en renteøkning på 0.1% får bedre mediedekning. Trolig kommer dette av den pedagogiske holdningen som har preget de kulturradikale fra 1960 til nå. Folket skal oppdras. Når en islamviter og islamkritiker som Robert Spencer og Pamela Geller, mer islamkritiker enn islamviter riktignok, blir nektet adgang til UK fordi myndighetene mener de utgjør en sikkerhetstrussel for landet, ettersom folk kan bli provosert av deres nærvær, da er det igjen denne tanken blant makthaverne at de skal ”beskytte folket”. Merk; det er hverken Geller eller Spencer som utgjør faren i seg selv, i form av å være hatpredikanter eller potensielle selvmordsbombere, nei det er en mystisk gruppe mennesker UKs utenriksdepartement omtaler i sitt brev til Geller og Spencer, som de mener kan komme til å bli provosert av deres nærvær.

Da er det jeg kommer til å le en smule når jeg ser at Dagbladet skriver om en svensk skribent fra 30-tallet som skrev kritisk om nazismen og Hitler, men som ble forsøkt tiet av avisen og attpåtil kongehuset. Dette inngår i et mønster av at venstresiden/mainstreamen gjerne tar for seg gårsdagens outsider-helter som for eksempel her er denne anti-nazistiske skribenten, men når det gjelder samtiden finnes det ingen problematikk i å nekte anti-totalitære skribenter som Spencer og Geller adgang til landet. Om man skulle være aldri så uenig med Lars Vilks eller Lars Hedegaard – begge forsøkt drept for sine ytringer – hvordan kan man da egentlig forsvare å nekte, de som bli forsøkt drept for sine ytringer, ytringsfrihet. Fra hjemland, Norge som Danmark, liksom med Sverige, forsøkes det til stadighet å kneble anti-totalitære islamkritikere for å gjøre eksempel av hva som kan skje med deg om du akter å gå utenfor Det gode selskap.

Nå sporer jeg kanskje litt av selv til å være et essay, men jeg vil poengtere at det finne utopister i demokratisk form, ikker bare de av ekstremistiske retninger som nazisme og kommunisme. Om en mener at en kan rettferdiggjøre sanksjonering av rettskafne individer som Spencer, Vilks og Hedegaard fordi det er til beskyttelse for demokratiet, så er det ikke så mange hakk bedre enn de som en gang rettferdiggjorde masseutryddelse an Kulakene for fullbyrdelsen av det systemet de trodde på som var kommunisme. Mye av denne tankegangen kan spores tilbake til hvordan Marx dannet en stamme med utgående grener av ideologier som baserer seg på blott tanken om at det er kun formen, dvs., systemet som er eneste utslagsgivende faktor for produktet.

Fortsetter vi å ruse oss på eksaltering av vårt nåværende system og form, dvs., demokratiet er jeg redd demokratiet vil lide samme devaluering som nasjonalstaten etter annen verdenskrig som følge av at innholdet ignoreres og forskusles slik at demokratiet råtner innenfra av likegyldighet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s