Fra hverdagen:

Jeg er ute en kveld for å spille litt fotball ved lille bilslet etter å ha funnet ut at Bislet var stengt for arrangement. Med erfaring fra det katolske Norge har jeg vært heldig i form av jeg har lite ensformige assosiasjoner til utlendinger, og har egentlig bare nøytrale innstillinger når jeg spør en gjeng med smågutter som er på banen før meg om å spille litt. De snakker tyrkisk seg i mellom i gjengen på rundt 7 tyrkiske smågutter av en alder på 12-13 år og jeg skjønner selvfølgelig de er muslimer men lar det ligge i bakhodet for jeg tenker de er så små at tidligere erfaringer kan ha noen overføringsverdig på så unge.

Jeg opplever at det stadig blir vanskeligere å ikke være fordomsfull.

Det er en allerede på banen på rundt 40 som virket faderlig og trolig var trener som tok seg av og spilte med småguttene. Men helt helhjertet ble det ikke når han måtte kjefte på guttene som behandlet hverandre som dritt. Dette opplever jeg igjen og igjen uten unntak; sjikanen muslimer mot muslimer i forhold til sjikanen fra ikke-muslimer mot muslimer står til 1:10. Selv disse småguttene behandlet hverandre som dritt hele tiden selv om det tydelig kom frem at de var en gjeng som hang sammen hele tiden i nabolaget.

De kaller hverandre homo, slår hverandre og later som om det er tull, hakker på hverandre konstant og bedriver en ustanselig konkurranse i hersketeknikker. Det er utrolig trist, for selv om jeg prøver å være storebror med dem og ha det gøy og spillle fotball så blir det helt umulig i den stemningen av konstant agitasjon.

Senere kommer det flere voksne til og det begynner å bli ganske plagsomt med småunger som løper rundt og bare tuller, så vi spør om kanskje de eldre guttene kan få spille nå. Da blir det enda verre og de prøver og snakke som de gangsterne de har som idoler på gata. Senere henter de en av fedrene deres som begynner med samme krigshissende retorikk på gebrokken norsk, men ingen er i humør til å slåss med en førti år gammel gubbe så vi må bare gi etter.

Det ligger i stemningen, men alle bare ser på hverandre og tør ikke ytre hva de tenker. Vi kunne lett ignorere denne hendelsen med intimidering og trusler om at dette var «deres territorie», men hvordan kan vi forestille oss at dette kunne utviklet seg, om vi norske hadde bodd i nabolaget og hadde møtt på dette til daglig? Til dagelig foretrekker jeg ikke å tenke på dette for ikke å forpeste hodet mitt med dystopiske tanker.

Advertisements

2 thoughts on “Fra hverdagen:

  1. Ikke ulikt situasjonen utenfor barnehagen jeg jobbet i på Vestli i Groruddalen.

    Sinne, agresjon, stygge ord og voldelig oppførsel er ofte mer en regel enn unntak.

    Trist, men sant.

    1. Heldigvis har jeg lite erfaring med dette, men med tanke på hvor vanlig det er så er det helt vanvittig at det ikke tas opp mer i avisene, men da ville det vel blitt tatt opp som en ukultur blant «norske statsborgere».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s