Norsk sosialisme, menneskelighet og EU

For alle revolusjonære strømninger er det felles en tankegang om et menneske som kan formes av systemet, hvilket, selvfølgelig rettferdiggjør – i de revolusjonæres øyne – omveltingen av det undertrykkende systemet á status quo. Bare systemet er riktig vil mennesket blomstre i sin fulle prakt er tanken. Dette er en form for rasjonalisering av mennesket ettersom man mener det er mulig å kalkulere hvilke reaksjoner den og denne tingen vil provosere frem hos mennesket. Problemet er bare at mennesket er ytterst irrasjonelt, bl.a. var det her Marx feilet i sin profetier for fremtiden. Denne tanken om det manipulative mennesket er det som leder venstresiden til slik en forkjærlighet for institusjoner.

Det er meget menneskelig å søke det overmenneskelige. Etter Gud ”døde” har vi siden sett flere forskjellige former for surrogatier for en overmenneskelig kraft som også er meningsgivende. I det 20de århundret var det ideologien som stod for denne jobben. Ideologien gav intuitivt mening, i form av klassekamp og biologi, og i tillegg tilbød den sine tilhengere en åpenbaring om den overmenneskelige/ufeilbarlige makt, som for eksempel proletariatets diktatur eller en ren lederkult som med Mussolini og Hitler.

Som kjent for de aller fleste som har kommet gjennom 5te klasse i historie så viste altså ideologiene sine skadelige og farlige sider, meget gjennomført. Man måtte nå altså finne en ny tredje makt. Allerede før krigen var det sådd et frø om en tanke på en overnasjonal makt av menn som Leonard Woolf og Fridtjof Nansen, som igjen skulle være den forestilte nøytrale og ovenstående makt. Vi mennesker søker alle en form for ekstern manifestasjon for vår indre moral for å ikke gå inn for tautologiske forklaringer av egen rasjonal [dvs. ens rasjonelle begrunnelse for egen moral og etikk]. Det er tanken om en ”tredje makt” – dvs. en dømmende kraft, ovenstående meg og deg – som konstant har dominert politikk. Faren ved dette er at fokuset blir som konsentrert mot denne makten, eller kanskje retter sagt idéen om den, og ofte ender det med at slikt som partiet, som i Sovjet, eller lederen i Tyskland, blir tillagt en umenneskelig ufeilbarlighet. Kun ekte demokrati, hvilket heller ikke er statisk, evner å konsentrere alt fokus ned mot menneskene, som de feilbarlige dyr vi er. Jeg ser ikke demokratiets svakheter som en systematisk svakhet, men heller en manifestasjon på at det er menneskets natur som dominerer og som skinner gjennom.

Den enkleste måten er her å skille på den institusjonelle og den organisasjonelle makt. Revolusjonære, dvs., kommunister eller sosialister lever ofte i troen på at det gode kan institusjonaliseres i form av rettigheter, byråkrati osv., og antar at menneskets reaksjon på systemet kan forutsees. Dette er ofte en negativ ting, for etter hvert som mennesket blir fjernet fra politikken/makten da man heller erstatter slikt som skjønn med institusjonelle prinsipper, så vil også menneskene selv se på politikken som mindre menneskelig. Etter Sovjet sitter vi igjen med utallige eksempler på nettopp dette at man fjernet mennesket som ansvarsopphav til makten, men menneskene var jo der like fullt.

Så er det den organisasjonelle makt. Det viktigste kjennetegn ved en organisasjonell makt er at den kun har så mye makt som den selv evner å gjøre krav på fra sine medlemmer. Forståelig nok kan ikke staten erstattes av et organisasjonelt system, men det er ikke av hensyn til staten at man danner organisasjoner. Ordet ”organisasjon”  er etymologisk beslektet med ”organisme”, men også i betydning; maskineriet fungerer kun når alle delene er med. Samfunnsmessig er det da diverse organisasjoner som Røde kors, kirken(e) og fritidsklubber som danner et frivillig nett av koherens og sosialt lim, og det gir en uunnværlig samkjørthet i samfunnet. Disse organisasjonene kunne blitt erstattet av statlige institusjoner men da ville ikke lenger deltagelsen i Røde kors lenger være meningsfullt om en derav følte seg overflødig.

I starten var den nevnte tanken om den overnasjonale makt kun en tanke om samarbeid, hvilket kom i form av kull- og stålavtalen mellom Frankrike og Tyskland. Dette er virkelig til å rose. Det er ingen tvil om at dette var et viktig arbeid i etterkrigstiden for ikke gjentatte hevnaksjoner fra Tyskland, som allerede hadde sine problemer da 1/3 av befolkningen hadde mistet sitt hjem, og en ble uglesett som nazist om en talte det tyske folks uskyld. Men senere kom tanken om at nasjonal-staten hadde forspilt sin sjanse til å dominere stadig mer innenfor det EU som ble dannet med avtalen Frankrike og Tyskland imellom. Med andre verdenskrig på sin side som moralsk ballast er det ingen tvil om hvorfor eller hvordan en kom til å forlate tanken om en organisasjonell struktur for EU, til fordel for et system som kunne skape en uavhengig og løsrevet ”høyere makt”.

Historien om EU fra rundt 1950 opp til i dag forteller nærmest seg selv og går lineært mot en videreføring av institusjonaliseringen av fred og stabilitet i Europa. Per i dag har EU produsert 180 000 sider med forskrifter for alle EU/EØS-land og ser ikke ut til å bli noe særlig mer tilfreds med kontrollen over Europa uansett hvor mange hundretusen sider det blir. EU er blitt totalt ensrettet og det er ingen demokratiske midler som kan stoppe mastodonten i å brøyte seg videre i progresjon på noen måte.

Den farligste makt er den som ikke kan korrigere seg selv. Lenin var blant flere, en av de som forstod dette, og la mye tid inn i å sørge for at hans nedskrevne ord gikk gjennom på en irreversibel måte. Grunnen til at det aldri kom en nazi-grunnlov fra Tyskland fra 33-45 var for eksempel at Hitler sørget for sitt eget irreversible ord ved å bevisst spille sine undersåtter  opp mot hverandre til konstant skisma for alltid være den sterkeste i part, og derav aldri kunne korrigeres. På samme måte er det EU skaper en salig suppe forvirring av hvem som bestemmer hva, men det begynner å gå opp for de fleste ettersom 75% av Englands nye lover i dag blir kommet fram til og vedtatt i Brussel. Og i EUs rettssystem finnes det heller på ingen måte noen instans for klaging eller omgjøring av tidligere vedtak.

Ignoransen og hovmodenheten fra Brussel mot Europas befolkning blir ennå ikke vektlagt i noen stor grad ennå, fra kontinentet med unntak fra Englan – selv om også Tyskland er i ferd med å komme etter med eget anti-EU parti. Ignoransen mot det Europeiske folk kan da heller ikke vare. Slik jeg ser det står EU ovenfor et veiskille i slik henseende; enten vil de ta reaksjonen mot EU som reelle og ta det selvkritisk, hvilke jeg ser på som det minst sannsynlige utfallet, eller så vil de rett å slett bare ta dette for bevis på hvorfor massene, demokratiet og nasjonal-staten ikke kan styre seg selv. De trenger å bli passet på, lik NRK ikke ville informere om at den sigøyner-kvinnen de intervjuet hadde solgt datteren sin til fast voldtekt, ettersom de mente dette kunne fremme fremmedhat hos befolkningen. Dette er tanke som går historisk langt tilbake på venstresiden og innenfor utopisme og de som tror på den ”tredje makt”; folket må beskyttes mot seg selv. Jonas Haugs vold skriver om forakten for flertallet:

”Det kom det som et sjokk på organisasjonen [EU], skriver Hansen, at Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992. Et enda større sjokk ble det at det i Frankrike kort tid etter bare var 51 prosent ja-stemmer mot 49 prosent nei-stemmer. Sjokket gjentok seg da både Frankrike og Nederland stemte nei til EUs grunnlov, den såkalte forfatningstraktaten av 2004. Denne skulle etter planen sendes til folkeavstemming i ti av medlemslan­dene i 2005, men godkjennelsesprosedyren ble stanset etter avstemmingen i Frank­rike og Nederland.

 

Forfatningstraktaten ble senere omarbeidet til den såkalte Lisboa-traktaten, og det er blitt hevdet at 90 pro­sent av den forkastede EU-grunnloven finnes igjen her. Ved lukkede forhandlinger og mørklagte møter, skriver Hansen, lykkes det for Angela Merkel og hennes kolleger i Det europeiske råd å få avlyst alle folkeavstemminger om Lisboa-traktaten – med én unntakelse: Irland. Her ble traktaten forkas­tet ved folkeavstemmingen i juni 2008. Da fikk folket beskjed om å stemme på ny.”

Haugsvold skriver at Stockman også har kommet til samme konklusjon om at EU vil selvradikaliseres av et folk som til stadighet skal begynne å bry seg om alt.

Thomas Stockmann er ikke ideologisk antidemokrat – han blir det etter møtet med den kompakte majoritet, pressen og skattebetalernes interesser. Václav Klaus beskriver i sin bok en liknende utvikling i EU. Etter hans syn har EU gått fra å være et fornuf­tig samarbeid mellom demokratiske nasjonalstater til å bli et ideologisk prosjekt med manglende demokratisk forankring. Han gir flere eksempler på at toneangivende EU-ideologer ikke lenger synes å se demokratiet som løsnin­gen, men at de i stedet oppfatter det som et problem for fremskrittet – en utvikling som for øvrig skjøt fart etter Maastricht-traktaten. I følge Klaus er det mer trist enn det lyder: Omfanget av personlig rettet hat og intoleranse fra unionens fortalere mot kritikere er forbau­sende stort, forteller han av egen erfaring.

Jeg tror da ikke på alvor at EU for øyeblikket står for noe ordentlig diktatur ennå, men jeg sier ennå, for bevegelsene og gestikalusjonene som øynes fra EU er foruroligende. Sånn som at José Barroso har gått ut å sagt at han ser for seg en europeisk føderasjon innen få år, det tror jeg er et resultat av en tankegang om at motstanden de møter er bevis på at deres kamp for EU er nødvendig. Slik som det også var med kommunismen; Stalin, Lenin og Hitler brukte alle sammen motstanden de møtte i gjennomførelsen av sine planer som bevis på dens nødvendighet. Motstanden til de millioner av døde under det totalitære maskineri var bare ytterligere bevis på nødvendigheten av vold.

Jeg er på ingen måte noen anarkist som sier at all makt må overføres til folket på den ene eller annen måten og at staten må avvikles. Nei. Liksom det var trist at Tyskland fikk en intellektuell generasjon til å se på nasjonalstaten som en idé gått ut på dato, tenker jeg likedan på hva EU har gjort og vil gjøre med troen på overnasjonalt samarbeid med tristhet.

Kanskje er det slik gangen må gå for alle styresett når de lykkes fordi man etter hvert ser på dens suksess som selvfølgelig og uavhengig av våres, individenes, innsats. Også demokratiet lider sykdomstegn.

Demokratiet har unektelig vært en suksess og fortsetter å være så i omfattende grad. Men likeledes som med nasjonalstaten og EU begynner, demokratiets suksess å bli tatt for gitt. Ungdommen spesielt, her i nord har fått inntrykk av et samfunn hvor alt tuter og går uansett hva de selv foretar seg. Aftenposten kan selv fortelle at ungdommen er langt mindre radikale i dag enn i går. Dette er en sannhet med modifikasjoner jeg ikke akter å takle i denne teksten.

Å se for seg demokratiet som en tilstrekkelig form i seg selv, uavhengig av dets innhold er en form for utopisme på lik linje med kommunisme.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s