Tanker om norsk protestantisme

Jeg tror og mener den norske protestantismen er av en døende art.

Den norske, lutheranske, kristendommen skiller seg radikalt ut fra katolisismen, som det var Luther brøt med, ved at mennesket kan – med en direkte kobling til Gud – eksistere helt for seg selv. Det er en form for solipsisme som harmonerer med de siste tiårs kulturelle utvikling (jeg forklarer lengre ned). At Luther gjorde som han gjorde er forståelig og logisk, og det var mye klokt han kom opp med, men jeg mener hans tanke ikke er tidsmessig unversell. Hans tanke tilhørte hans tid og er i dag en moderne anakronisme.

For Luther var det ikke mye til valg. Han hadde rett og slett ikke samvittigheten til å opprettholde et system så hyklersk og hedensk ved å være lydig, derfor brøt han. Jeg mener han gjorde den katolske kirke en tjeneste da han brøt med den. Etterhvert tror jeg man måtte innse at det hadde en viss betydning da Gud ikke lenger var i sentrum for kirken, men var overtatt av penger. Det satte den katolske kirke i posisjonen hvor en måtte stille seg ovenfor ekstistensielle spørsmål når det ikke lenger var et selvsagt monopol for den katolske kirken.

Fordi Luther ikke kunne finne Gud gjennom fellesskapet av kirken var det at Luther måtte finne Gud på egenhånd. Det er rundt Luthers personlige erfaringer protestantismen er bygd – derav er dette også en større del av den norske kultur. Luther erfarte at han måtte være tro mot egen samvittighet, og kunne bare bryte med kirken om han som individ var uavhengig av den. Derav er den protestantiske samvittighet plassert hos individet som selv må ta neste skritt; å tillegge Gud sin egen samvittighet, slik at en ikke lenger føler slikt som personlig hevn eller er fordomsfull, og dømmer deg selv heller utenifra.

Denne lutheranske teologien kan være god om det nettopp er til bruk mot et system, ettersom det tillater en selv å stå så kompromissløst på egen overbevisning og samvittighet. Men det er en teologi som vinner krigen men som taper freden. Når det er nødvendig kan en lutheraner ta harde og upopulære valg fordi en skal lystre sin egen samvittighet ovenfor Gud, mens den katolske kirke er dårligere utrustet til å takle pressende situasjoner som krever beslutninger på et kort tidsrom fordi en også skal ta hensyn til hele samfunnet så det ikke skapes splidelse. Men lutheranerne har ingen idé om hvordan en skal bestå i fredstid. Hvordan kan en organisasjon fungere sammen om alle til en hver tid skal realisere sin egen samvittighet ovenfor Gud? Det går ikke. Derfor burde det heller ikke komme som en overraskelse når en ser hvor mange kristne kirker det igjen har gått utifra protstantismen.

Katolisismen har mentaliteten av å være i en båt. Skulle f.eks. pave Frans i dag plutselig bestemme seg for å legitimere kvinnelige prester er det ikke et spørsmål en gang om det vil dannes en ny kirke i morgen, det her garantert fulle hundre prosent. Skiftes kursen for brått holder ikke båten sammen og det dannes bruddstykker. Fellesskapet fordrer en toleranse for at andre ennå ikke ser saken på samme måte som en selv og at en derfor må kunne begrense seg selv. Denne egenskapen til å tolerere er bærebjelken som har holdt den katolske kirke sammen i to tusen år. Men igjen: Dukker det da plutselig opp et isberg i vegen så har man et dilemma; overleve på egen hånd eller gå ad undas sammen? Man får rett og slett ikke i pose og sekk.

Dette forstår norske kulturkristne fint lite av for de er kun slaver av sin egen samvittighet, dvs., det de tror er egen samvittighet. Det jeg mener med at «de tror det er deres egen samvittighet» er at vi mennesker alltid søker eksterne holdepunkter for moral, så derfor vil det alltid være galt å anta at en person er i stand til å helt selvstendig vurdere noe moralsk – altså om det sverter på samvittigheten eller ikke. Katolisismen tar hensyn til at mennesket av natur er et sosialt vesen og tilrettelegger for at mennesket kan finne Gud gjennom historien og i fellesskap, men hele tiden i egenskap av å være et unikt individ. Slik representerer protestantismen og katolisismen to forskjellig standpunkter: Den ene ser mennesket født utrustet med de egenskaper som trengs for å forstå Gud, mens den andre aksepterer menneskets utilstrekkelighet og står klar for å ta det i mot.

Dette er ikke ren synsing, men er kun de refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha gått fra å være født protestant til å nå å konvertere til katolisismen.

På protestantisk konfirmant-undervisning var det nøyaktig slik som beskrevet ovenfor: Presten antok at vi var i full stand til å danne kontakt med den sanne Gud så i stedet for å bry oss med en sånn tøvete og kjedelig bok som Bibelen, så ble vi heller spurt om slikt som «Hvordan er din ideal far?» «Hva er Gud for deg?» og masse mye annet kliss klass konsentrert på deg og dine følelser. Hvordan skulle kanskje vi på konfirmant-gruppa svare dette her når kanskje hver av oss i gjennomsnitt hadde vært på 0,7 gudstjenester gjennom et liv på 15 år og hvorav de fleste av oss kom fra vanlige norske hjem hvor religion nødig er et hett tema? Interessen ble ikke mye glødende kan du forestille deg…

Av flere andre spredt utover landet har jeg hørt nok til å vite med sikkerhet at dette ikke er særstilfellet men nærmere regelen. Slikt som at presten sier at «Det er ikke så farlig om dere tror på Gud eller ikke…» er en gjenganger jeg hører fra forskjellige venner som har vært på konfirmant-undervisning.

Men dette er ikke den mest vitale grunnen til at jeg mener at den norske protestantismen er av en døende art. Den viktigste grunnen er det sosiale. Det henger i hop med solipsismen som tilsier at individet greier seg fint selv, for det resulterer i et ikke-eksisterende sosialt liv/samhold. Derimot kan du se til den katolske kirke som engasjerer ungdommen gjennom ungdomslag med sosialt samvær på tvers av kulturer (hadde Stoltenberg virkelig engasjert seg for integrering hadde det vært kirken han skulle ha sett til) og det er diverse aktiviteter mens vi deler og føler på Gud i blant oss. Det å føle at en har noe sammen på tross av ulikheter er noe meget spesielt.

Når protestantismen er blitt så gråhåret som den er i dag er det meget fortjent og den kommer til å dø ut, om ikke intellektuelt, så av ren alderdom. Den er rett og slett infertil. Men når jeg skriver at den norske protestantismen kommer til å dø ut så vil det ikke si at tanken forsvinner, for den er gått så langt innover i folkesjela at den ikke vil fordufte om så medlemstallet i Den norske kirke (DNK) skulle synke til 0 i morgen tidlig:

Det er en del av denne norske og sosialistiske tankegangen at vi kan institusjonalisere oss fram til lykke. Denne tanken harmonerer godt med lutheranismen som bryr seg lite med det frivillige og organisasjonelle innenfor kirken, ettersom dette bare demper frigjøringen av mennesket som individ (her er det en kan se at det er sammenfallende likheter mellom den sekstiåtterske ‘frigjøringen’ og den av Luther). Når vi bygger byråkrati på byråkrati for å tilfredstille nye regulasjoner for å gjøre verden enda lykkeligere og enda tryggere så er det i tråd med nettopp denne tanken om at vi skal institusjonalisere oss fram til lykke. Og når tilstanden i Norge debatteres er det også da kun de materialistiske tilstandene som undersøkes – selv innenfor psykiatrien er det kun helse-institusjonen som diskuteres! Norge kan bli aldri så rikt men det vil til en hver tid være en masse lidelser. Når jeg ser meg om i klasserommet og tenker på hvor mange som faktisk sliter med ett og annet så er det nærmest flertallet. Dette har ingenting med materielle årsaker å gjøre, men har nesten alltid noe med familien å gjøre, som f.eks. som at mor er bipolar, far er schizofren eller bare at mor og far er skilt. Hverken Luther eller Marx har noe til svar for dette.

Den katolske kirke er selvfølgelig intet «nostrum» (the medicin of all ills) men det kan være et sosialt plaster og lim, som f.eks. at alle katolsk gifte er pliktige til å forsøke å holde sammen – til fornuftens grenser – og må snakke med presten. Det er kanskje ikke det første som ligger på samvittigheten til mannen eller kvinnen at de må holde sammen for barnet, og må prøve på nytt, det er faktisk heller de mest personlige følelser som havner først i rekken og man tenker da at «dette føles ikke riktig», og legger dét til grunn for hvorfor det er moralsk riktig for en å bryte ut. Mens gjennom presten kan kirken gi deg muligheten til å lettere dømme deg selv utenifra. Dette kan være forskjellen på at et barn får en god oppvekst i stedet for hva som i verste fall kan ende med selvmord, da skilsmissebarn har skyhøye rater på selvmordsstatistikken i forhold til «vanlige» barn (selv om det i Norge nesten er vanligst å være skilt).

Denne miksen av sosialisme og protestantisme som vi har her i Norge er på langt nær noen tilfeldighet. Kanskje kan det sies å være et tegn i tiden at samtidig som vi ser (med fryd) SV gå under sperregrensen ser vi samtidig de gamle gråhårede protestantiske prestene bli stadig mer eksentriske i forhold til det norske samfunn. Når det ytres med arroganse at det er «nostalgi» fra Tybring Gjedde sin side å ønske oss tilbake til en tid hvor ikke det å gå hjem var risikosport, gjøres det med en «understatement» om at Norge for godt et blitt et multikulturelt samfunn – med alt det innebærer. Som sagt mener jeg protestantismen er en moderne anakronisme, tidsmessig malplasert. Når protestantismen har vært et velfungerende sosialt lim i det norske samfunn i de forrige generasjoner kommer ikke det av det samholdet som gikk direkte gjennom kirken, men kom som følge av et homogent samfunn som opererte med felles konnotasjoner, dvs. de forstod hverandre, på tross av uengiheter.

Det samme gjelder ikke for dagens samfunn. Jeg satt ned med mormor og hennes søster en solfylt formiddag denne sommeren og vi kom til å tale om hvorfor jeg skulle konvertere, hvilket min filletante – dvs. min mormors søster – mislikte aldri så lite. For henne lå kvalen i å akseptere min konvertering hovedsaklig i at jeg skulle bort fra normalen – jeg skulle ikke lenger være trygt innenfor de offisielle rammene for hva hun definerte som «vi». For dette er mentalitetn av den eldre generasjon. Jeg kan over hodet ikke klandre henne for å være barn av sin tid, hvilket var en homogen tid. Det behøvdes såvisst ingen forsterking av samholdet i f.eks. klassen hun gikk for alle visste da nøyaktig det samme som alle andre, og slik kunne man som sagt forstå hverandre. I dag vokser jeg, med min generasjon, opp i en hverdag hvor vi i klasserommet må forholde oss til tamil, pakistansk, kurdisk og litauisk kultur.

Advertisements

One thought on “Tanker om norsk protestantisme

  1. Som alltid meget interessant, og takk også for den historiske delen. Jeg har tenkt i disse baner, nemlig at det kan/ må komme en «ny giv.» Jeg har en visjon om at fra Guds «vantage point» er det ingen forskjell mellom tro og vitenskap. Fysikerne som var med i filmen ”What the bleep do we know..” hadde ett filmatisert møte med de fremste jødiske kaballister, og det var mye Aha på begge sider.

    Bibelen er i essens det fremste vitenskapelige skrift. Og etter som den verdslige vitenskapen går fremover, vil jeg påstå at Guds Ord «has it allready covered,» som ikke så få forskere har innrømmet, særlig etter ”the double slit” eksperimentet. Dette er en vanskelig debatt for dem som totalt avviser tro, men det jeg har oppdaget er at det finnes stadig flere innsiktsfulle forskere, som ser forbindelsen mellom det subjektive og objektive. Og de innser at det siste nå ikke kommer videre, uten å inkludere det første

    Så kanskje Gud har latt mennesket gå igjennom en 300 års utvikling for å forstå den objektive virkelighet, utvikle denne vitenskapen og teknologien. Så kanskje kommer en ny reformasjon, som bringer det siste inn under teltet, en sammensmeltning med det det rasjonelle.

    Rent personlig føler jeg at visse vitenskapelig studier, som en bekreftelse av troen. Ja, gir den ett dypere innhold, som følge at tanken bekrefter troen. I USA er det en serie kristne menigheter, som inviterer slike forskere til samtaler, der de føler at det finnes gjensidig berikelse å oppnå. Da tenker jeg særlig på bønnens kraft, om en sier en bønn med presisjon og inderlighet, blir den besvart. Fordi våre tanker har skaper kraft, som Guds Ord (tanke har det).

    ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Joh 1”

    Om en sier en bønn i den dypeste stillhet og fred – i tilstand av Kjærlighet, så har den en umiddelbar sjelelig effekt, og slike opphevelser bare inspirerer. Dessverre er vår kultur slik at denne gaven alle barn er gitt, blir tatt fra dem, særlig i nasjoner med primitime utdanningssystemer, ikke sjelden drevet av atister.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s