Tilfellet Bernt Hagtvet

Bernt Hagtvet er utvilsomt interessant i ord, såvel som i person. Hagtvet har viet  store deler av sitt liv til gransking og analysering av alle former for ekstreme ismer og er utdannet statsviter ved Yale hvor han bl.a. annet møtte på og er klart påvirket av Hannah Arendt. På det 20de århundrets ismer er det et spesielt godt skjønn og kunnen han anvender i f.eks. antologien ved Bjørn Arne Steine (red.) »Ideologi og terror», hvor han skriver et meget godt og opplysende essay på »Den fascinerende fascismen». Her tar han godt for seg psykologien, ideologien og miljøet nazismen opererte i. Hagvet beskriver og forklarer hvordan og hvorfor mennesker evner å rasjonalisere menneskeverdet til at det ikke lenger finnes slike ting som metafysikk eller grunnleggende sympati for medmennesker av kun den grunn at de er medmennesker.

Ved siden av at han rent faglig er dyktig evner han også i større grad og få med seg de større linjene. Blant annet har Hagvet vist mot da han har stått frem og kritisert de eldre sekstiåtterne av Norge for å ikke å ha tatt et ordentlig oppgjør med en fortid av voldsforherligelse og diktatorisk romantikk. I et lite land som Norge koster slikt, når det heller ikke er noen hemmelighet at disse menneskene i dag sitter trygt innenfor akademia, eller mye innenfor media, så gjøres saken i alle fall ikke noe lettere (bl.a. så er redaktør for Aftenposten bare ett eksempel av mange på hvor tidligere marxist-leninister har tatt vegen). Mottagelsen Nina Witoszek og Bernt Hagtvet har fått i offentligheten da de har gått ut å kritisert en elitær borgerlig overklasse for å ikke å tørre å se sitt eget speilbilde og fortid er vel mye begrunnelsen Hagtvet lå til grunn da han i sommer gikk på NRK radio og sa at dette skulle være aller siste gang han skulle plage Norge noe mer med en brysom og autoritær fortid.

Selv om jeg mener Hagtvet åpenbart skal ha ros for å tørre å stå utenfor på måten han har gjort så synes det på meg at han for fort får noen merkelige samvittighets-kvaler når han finner at han ikke lenger befinner seg i «det gode selskap». Dette er mest sannsynlig et resultat av å være norsk. Vi nordmenn liker å ha det moralske på det tørre. Ikke gjør for mye ut av deg selv, spesielt om det er utenfor predefinerte rammer. Men interessant må det jo sies å være at alle de største nordmenn har vært mer av den unorske typen, som Munch, Ibsen og (kanskje i noe mindre grad men dog) Wergland. Kunne kanskje Ibsen formulert en setning som »Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.» om han var en mann av «de anstendige»? Det mener jeg bestemt man kan gjøre rett i å betvile. Det norske folk kunne trengt i dag en Hagtvet som turte å gi finger’n for å vise at å tie er å samtykke.

Her er et godt eksempel på at Hagtvet starter ut med et godt utgangspunkt for å klargjøre det politiske og idéhistoriske landskap men vil aldri gå utifra at de «onde» kan befinne seg i noen annen form enn blant «de andre»:

Svenskene har også et annet ord: «skrotvenstre». Det er betegnelsen på den illiberale, diktaturvennlige venstresiden, omlandet til venstre for SV. De som reiser til tyrannstater og hilser sleskt på massemordere. De som hevder de står for et «dypere» demokrati og vil ha ettpartistyre i folkets navn her hjemme. De som ikke er fremmede for bruk av vold dersom volden tjener den rette doktrinen. De frelsesvisse totalitære. De som betrakter det menneskerettsbundne og forfatningsfunderte demokratiet som en håndlanger for kapitalismen, nazistyre og liberalt demokrati utelukkende som forskjellige former for «borgerlig herredømme». De som forakter demokratiske rettstatsinstitusjoner og -friheter som hule blendverk over status quo.

Men helt ensidig er det ikke heller. Det er nettopp derfor jeg finner Hagtvet så interessant; fordi han innehar disse merkverdige motsigelsene, som når han plutselig for et glimt kan anerkjenne hvordan ektremismen ligger under overflaten på det norske samfunn:

Tankegangen er gjerne den at vi i vest[en] ikke har noen moralsk rett til å kritisere u-landsregimer fordi vi har koloniblod på våre hender. Anti-imperialisme er det filter som legger seg for venstreekstremistenes øyne når de står overfor udåder fra «progressive» regimer. Denne arv av USA-skepsis – ofte med gode grunner – kan også ha bidratt til å få så mange Midtøsten-forskere til å skjønnmale, ja til og med unnskylde de autoritære trekk ved muslimske brorskap og islamismen. Den siste en åpenbar, i alle fall potensielt, totalitær bevegelse. At mange av disse forskerne her hjemme har AKP-bakgrunn, er neppe tilfeldig for de deler grunntrekkene i verdensfortolkningen: Lettbent vurdering av demokratiske grunnrettigheter og sympati for disse bevegelsenes, ja anti-imperialistiske innstilling og tilsynelatende folkelige preg.

Han virker bare ikke konsistent. Dette er i alle høyeste grad menneskelig og igjen grunnen til at jeg her velger å undersøke ham.

For å gjøre meg av med rosen: I boken »Ideologi og terror» leser jeg en Hagtvet det er på sin plass å anbefale alle og én hver interessert i enten annen verdenskrig, nazismen eller i det hele tatt det totalitære og tilhørende idéhistorie.

En merkverdighet en kan undre seg over er hvordan Hagvet ser ut til å være kritisk mot den ekstreme bevegelsen fra venstresiden som utviklet seg under hans tid som yngre (født 1946) og samtidig velger han helt ukritisk eller uten betenkeligheter å sitere Susan Sontag som introduserende sitat for et essay om totalitarisme, en dame som selv satt på Cuba da journalister ble drept i store tall for å skrive usensurert og hun skrev selv at det ikke fantes én eneste fengslet journalist på øya. Videre, for å krone denne ideologiske fanatisismen så mente hun rett ut at vietnamesiske soldater behandlet sine amerikanske fanger med alt for stor sympati og medmennesklighet, og nettopp dette skulle være ifølge henne meget trist da dette haltet de kommunistiske vietnameserne sin utrdriving av Amerika fra Vietnam.

Har man virkelig lært så lite? Er dette samme mannen som førte i pennen det andre sitatet over?

Med tiden har jeg skjønt at det er sjeldent noen bevisst eller sammenhengende dom første eller andre generasjons-sekstiåttere evner å felle over sin egen tid og samtidsånd som de vokste opp under. Hagtvet har i slikt henseende et typisk forhold til kulturrevolusjonen. Jeg betviler at Hagtvet liksom med resten av hans generasjon noensinne vil evne å se fellestrekkene og kausalkjeden i kulurrevolusjonen, til dagens tilstand med voksende ekstremisme på – ikke bare høyre- og venstrefløy –  også en ny tredje fløy for ekstremisme; islamismen.

Her kommer vi til mitt neste anliggende ved å tale om tilfellet Hagvet: I en bok av nyere tid har Bernt Hagtvet med Øystein Sørensen og Bjørn Arne Steine (red.) satt sammen en antologi for å takle nettopp økende ekstremisme og polarisering av Europa; »Høyreekstremisme i idéer og bevegelser i Europa». Her kjenner jeg nesten ikke igjen den Hagtvet jeg leste i »Ideologi og terror». Det virker på meg som om han her anvender andre standarder for nåtiden enn han gjør for fortiden:

Allerede i første avsnitt gjør han det utvetydig og klart hvilket ærend han er i:

En ny profil har lenge vært i emning på det ytterste høyre i Europa. Nå står livskampen om forsvaret av «det kristne Europa» mot de muslimske horder. Nå gjelder det å bryte alle assosiasjoner til arven fra nazistene, for den er for belastende. Derfor ser vi nå en mer stueren, «tolerant» høyreekstremisme som blinker ut «den europeiske kulturen» som sin fremste identitetsmakrør. Det store spørsmålet etter årtier med marginal eksistens for de høyreradikale er: Hvilke sjanse har denne strategien for å lykkes i dag?

Gjennom hele essayet er det uklart hvorfor høyreekstremisme (som han selv beskriver som personer villige til å bruke vold) skulle være mer stuerene i dag. Er det fordi Aftonbladet som eneste avis villig til å anmelde skriver om en faglig rapport på innvandring («Invandring och mörkläggning, En saklig rapport från en förryckt tid»)  at det er ren rasisme og illustrerer anmeldelsen med et bilde av en nynazistisk demonstrasjon fra 2007? Det er vanskelig helt å forstå logikken når det ikke bare er høyreekstremisme som blir holdt utenfor men også det godt innenfor demokratiets grenser. Når Hagvets definisjon ut i essayet utvides til å inkludere de som gir opp å operere innenfor demokratiets grenser, så må en jo da spørre hvem som egentlig burde vært gjenstand for gransking i denne boken på ekstremisme. Hagtvet skriver om demokratiet at «dette folkestyret med sin maktdeling og rasjonalitetsforpliktelse er den eneste styreform som lar de som taper bli stående uten å være ydmyket.» Dette henger bare ikke i hop med den virkeligheten vi ser i dag. Anders Ulstein ble sparket for å ha skrevet en kritisk artikkel mot establissementet etter 22/7, publisert på Document.no, og som Bjørn Stærk skriver: «SD er nå Sveriges tredje største parti. Den politiske bloggen Avpixlat er en av landets mest leste. Kritikerne omtaler begge som rasistiske og høyreekstreme. Men de fortsetter å vokse.

Med dette i tankene, burde det ikke da være nærmere sannheten at problemert er at de høyreradikale ikke er stuerene? Hva kommer det kanskje til å gjøre med et samfunn når en større del av de fredelige borgerne blir stemplet til utenforskap og får høre at de ikke har fortjent de goder av sosialdemokratiet som beskyttelse og trygghet? En mann godt innenfor det gode selskap, vinner av Fritt ord prisen, Fugelli, tviler aldri så mye som for et sekund da han definerer alle FrP-stemmere som fremmedfiendtlige og fascistiske. Og Lars Hedegaard – en historiker og samfunndsdebattant som til alle tider har operert innenfor demokratiets grenser – symboliserer bare så alt for godt hvilke ekstreme holdninger som ikke eksisterer i periferien av samfunnet, men nettopp blant establissementet:

 »Lars Hede­gaard, Kurt Wes­tergaard og Jyllands-Posten er ikke i stand til at skelne mel­lem ytrings­fri­hed og ret­ten til at for­nærme og udtale sig blas­fe­misk om mus­li­merne. Det er dem, der har bragt Dan­mark så højt op i fana­tiske mus­li­mers aggres­sio­ner. Hvad har deres for­komne begreb om fri­hed ikke kos­tet alle dans­kere i for­hø­jet trus­sels­bil­lede og kæmpe­mæs­sige stig­nin­ger til efter­ret­nings­ud­gif­ter? Lars Hede­gaard er ikke et tra­gisk offer, han er et pate­tisk fjols!«

Trykkefrihedsselskabet kommenterer sitatet ovenfor i sin artikkel »De frihedshadendes dagsorden»:

Her til­de­ler litteraturprofessor Erik A. Niel­sen ikke alene ofrene ansva­ret for den ter­ror, som truer dem – han går det logiske skritt videre og stil­ler spørs­måls­tegn ved, om de over­ho­det for­tje­ner, at det bru­kes skatte­kro­ner på deres beskyt­telse. Vi vet alle, hvil­ken kon­se­kvens ikke-beskyttelse risi­ke­rer at få for Wes­tergaard, Rose, Vilks og Hede­gaard: Døden.

Pro­fes­so­rens bizarre læser­brev blev mod­ta­get med jubel i Poli­ti­ken (stor dansk avis), hvor jour­na­list Bet­tina Helt­berg kaldte det »spot on«, mens poli­tisk kom­men­ta­tor Peter Mogen­sen samme sted anty­dede, at Hede­gaard lå som han havde redt, hvad medierne burde sætte langt større fokus på: »Ingen medier har for­holdt sig til, om Hede­gaards rabiate syns­punk­ter er dri­vende for, hvad der har over­gået ham?«

Hedegaard står ikke alene i sitt eksempel på «de anstendiges» terror:

Her i avi­sen kaldte Uffe Ellemann-Jensen ikke alene den svenske Muham­med­teg­ner Lars Vilks for en »gal svens­ker« efter at Vilks havde været udsat for en dybt uhyg­ge­lig mord­brand. Den tid­li­gere uden­rigs­mi­nis­ter kunne der­til oplyse, at angre­bet »jo ikke er terror.…Undskyld, jeg siger det. Lars Vilks har tig­get og bedt om at blive angre­bet. Jeg har ikke ondt af den svens­ker, der har gjort alt, hvad han kunne for at pro­vo­kere. Ham har jeg ikke for fem flade øre sym­pati for.« (23.05. 2010). Her gik Uffe Elle­mann de fri­heds­ha­den­des ærinde ved at til­lægge Vilks med­an­svar for vol­den og benægte dens karak­ter af ter­ror. I dag bevæ­ger Vilks sig ingen ste­der uden at være mands­op­dæk­ket af svensk sik­ker­heds­po­liti. De svenske myn­dig­he­der ser åben­bart ander­le­des alvor­ligt på ter­ro­ren mod den svenske Muham­med­teg­ner end Uffe Elle­mann. Også Jyllands-Posten, sær­ligt Flem­ming Rose, ankla­ges rutine­mæs­sig for at være ansvar­lig for vol­den under og efter Muham­med­kri­sen, selv om det er ham og avi­sen, der må leve med dødstrusler.

Dette er kun pixeler i hva som tegner et bilde av at det er en «anstendig elite» som kriminaliserer sine egne borgere. Skal en anvende Hagtvets egen analyse på hvordan nazistene forklarte massedrapene så er det slåene likeheter en kan øyne til de ovennevnte «anstendige». Hagtvet skriver at Eichmann, en av Hitlers nære menn, skrøt av å beholde sine jødiske venner fordi terroren var ikke tilfeldig, den var rasjonell og uttenkt. Dette er prosessen alle som er med på massemord må gjennnom: Rasjonalisering av menneskeverdet og derav fjerning av metafysikken rundt mennesket, som innbærer det religiøse og ikke-forklarbare. Slik var det for den franske revolusjonen som dyrket fornuften, slik var det for kommunistene som dyrket den industrielle vitenskapen og slik var det for nazismen som dyrket den rasjonelle biologien. Men også denne logikken er det de ovennevnte «anstendige» i sin rettferdiggjøring av overgrepene: Utifra fra ren rasjonell tankegang kan man vel lett innse at det er rettferdig å kriminalisere én manns galskap for å beskytte en hel gruppe av muslimer. Dette legger opp til et kaldere offentlig klima. Nå f.eks. er det en pågående sak mot en politimann som trolig har drept en kvinne, da går VG ut med både navn og bilde. Heldigvis er det fortsatt slik at VG blir kritisert for det, men rettferdiggjør det med det kollektivets behov for å vite, hvilke rasjonelt nok er overordnet de pårørendes menneskeverd.

Kasnkje forstår ikke helt Hagtvet selv helt hva han driver med når han forsøker å drive alle islamkritikere over én høyreekstrem kam da han skriver innledende i essayet i boka på høyreekstremisme at »Islamofobien er det nye limet som binder den nye eksremismen sammen». Det er trist at en ellers så intellektuell og smart fyr som Hagtvet kan få seg til å skrive slikt. Nyanser gjennom essayet er gjennomgående et fremmedord. Selv om han selv i det ene øyeblikket vil være pinlig nøyaktig på å differensier mellom begrepene som høyrerdaikal og høyreekstrem, så går han gjennom hele essayet uten et hint til forsøk på å skape en distinksjon på Europas dreininger mot høyre. Når han klumsete og vekselsvis anvender Breivik i teksten går teksten bare helt på tryne:

Den metamorforse i retning «kulturell» fascisme som dagens ytterste høyre nå legger se på, og som Brevik er et tegn på, kan fruktbart forstås innenfor disse begrepene.

[…]

Hva er forholdet tanke/handling her?

For å nærme oss dette spørsmål må vi [for] et øyeblikk se litt på odeologiens politiske og psykologiske fascinasjonskraft og indre oppbygging. Etter Breivik er det lett å se parallellene mellom ham og denne generelle beskrivelsen av ideologiens politiske funksjoner.

Videre taler han om hvordan ideologier er tiltalende for «trygghetssøkende sinn». Så skriver han at »Men å drøfte Breiviks ideologi uten å ta med disse sentrale trekkene ved ideologiers effekter er utslag av en usedvanlig snever virkelighetsfortolkning. Omtrent som å diskutere lungekreft uten å ta med informasjon om pasientens røykevaner.» At han med alle den erfaringen han har med ekstremisme kommer her med omtalelser om Breivik som en del av sykdommen som er islamfiendtlighet uten å skille på noen standpunkter i det hele tatt. «Hva er poenget»?! ropes det i hodet mitt i frustrasjon når jeg leser dette. Enten så må han mene at det faktisk er korrekt at det er null niks poeng å skille koservative og høyreradikal fra Breivik, eller så må han ha en eller annen idé om et mål for å lage denne imaginære ideologiske suppen. Jeg har egentlig vanskelig for å tro at det er noen av de to alternativene.

Det er fortsatt innenfor noe av samme kategori, men jeg mener det er enda verre når intellektuelle vil kriminalisere folket, ikke bare ideologer og, enkeltpersoner som Hedegaard. Når Hagtvet allerede på andre side skriver at »Som helhetsstandpunkt må det likevel slås fast at sekkekategorien «muslimer» i stor grad har erstattet steriotypien «jøder» som hatobjekt, uten at grovstrukturen i hatretorikken nødvendigvis har forandret seg så veldig mye. Det er det gamle mønstre «Dem» mot «oss»» Når jeg sier at han kriminaliserer borgerne så mener jeg selvfølgelig at det her skjer implisit, men ikke noe mindre reelt av den grunn. For nazi-Tyskland var jøden en idé, en stereotype som Hagtvet skriver, men det var også mye der tilstedeværelsen av «jøden» stoppet forTyskland. Hagtvet skriver:

I dagens krise i Europa gjelder kombinasjonen av økonomisk nedgang og innvandring som utløsende faktorer; i mellomkrigstidens Europa [var det òg] kombinasjonen av økonomisk krise, nasjonal ydmykelse, politisk illiberalitet og ekstremnasjonalisme, gjort ekstra uforsonlig av første verdenskrigs katastrofer.

Her merker han ikke selv at han er inne på en viktig forskjell mellom datidens situasjon og nåtidens, uten at jeg skal gi ham feil i at det blir mer av «oss» mot «dem»-tankegang: I mellomkrigstiden var riktignok den jødene addressaten for et raseri og en grusom fremmedgjøring og avhumanisering, men at  jødene ble de heldige utvalgte for Tysklands raseri hadde ikke noe med Tysklands problemer per se. Når Hagtvet i sitatet ovenfor ramser opp forskjellige krisemaksimerende faktorer, ser du da jødene nevnt noe sted? Nei, for det var det ikke. Mens for nåtiden er det forskjellig. Implisitt under innvandring som kristemaksimerende effekt for Europa i dag, står det selvfølgelig muslimer, som står for en sterk majoritet av innvandrerne til kontinentet. Når da Hagtvet setter umiddelbart dette likhetstegnet mellom tredvetallets jødehat og til dagens islamfiendtlighet så har det rett og slett ikke rot i virkeligheten.

Alle ekstremist-betegnelser er relative ettersom det er et elastisk begrep som brukes med «sentrum» som utgangs – og referansepunkt. Derfor er det enhver ekstremist-betegnelse fordrer et mål på hvordan virkelighetsforståelsen står opp mot virkeligheten. F.eks. så er det det ikke det samme om jeg i dag skulle gi opp demokratisk innflytelse i Norge, som når en annen dissident i Sovjet valgte å ta vegen utenfor systemet. Kanskje kan du da si at ekstremist-betegnelsen sier minst like mye om avsendern som den person betegnelsen er myntet på, ettersom det må komme etter en egen vurdering av tingenes tilstand. Så hvor ekstrem er du egentlig om du velger å være imot en importering av en kultur du selv har opplevd å bli diskriminert av i eget nabolag? Hvordan kan Bernt Hagtvet sette nazisters utopi-ideologi i samme bås som de som kun er interessert å bli gamle i sitt eget rolige nabolag, i stedet for et eksperimentelt forskningslaboriatorium for multikultur, beordret av menn med sekssifrede lønnsslipper?

Selv ser jeg på det som en tragedie at vi nok en gang må gjennomgå en tid hvor vi skal indentifisere en «indre fiende», men hvilken rett har Hagtvet til å si at noen ikke skal få ønske barna sine trygg barndom? Hagtvet vil moralisere, gjøre det til et spørsmål om prinsipper. Men dette har ingen lett løsning. Som en gang sagt av Bill Clinton om krigen i Bosnia, så dette «a problem from hell.», only bad options.

Når han er flink til å være prinsippiel på at endringer i demokratiet må skje gjennom demokratiet – altså at systemet skal anerkjennes – så kan man selvfølgelig rose mannen for å ha kommet til en slik liberalistisk banalitet, men det er ikke noe galt å se på i hva slags situasjon dette sies. Han er flink til å ta for seg de andre, de i ytterkantene, som han f.eks. gjør i den artikkelen jeg hentet sitatene ovenfor fra, men hvorfor må det totalitære alltid stå utenfor? Hvorfor tør han ikke å spørre hvorfor folk blir ekstreme? Aldri tar han «hvorfor» ordentlig innover seg og skriver som en annen marxist som om ekstremisme ene og alene dukker opp pga. økonomisk depresjon.

Hvorfor og hvordan en mann av Hagtvets kaliber kan komme til å gjøre slik brølere som å aldri ta seg bryet med å nyansere en allerede meget polarisert debatt, og er mer på kanten til å være med på polarisering når han skriver om Breivik og nykonservative, alt under ett, er helt utrolig. At islamisme er aldri så mye som nevnt essayet er bare helt utrolig i et essay om høyreekstremisme, når dette helt klart er så tett bundet opp mot hverandre.

Kanskje er dette muligheten for nye og yngre stemmer til å trå fram når de eldre helt klart viser sin inkompetanse i møtet med en ny tid.

Advertisements

3 thoughts on “Tilfellet Bernt Hagtvet

  1. Utmerket kommentar, som vanlig. Jeg har vært inne på dette før. Du kan med tiden gjøre det like bra, som Hagtvet. For allerede viser du imponerende takter. Selv i vestlige demokratier så er sosialdemokrati plan B, «full blown» kommunisme er hva de drømmer om, de pleiet gode forbindelser med despotiene, og nå med islamister. Det kreves to ting, «god research,» og ærlighet.

    Da de gravla Wesenlund for noen dager siden på statens regning, måtte jeg tenke på Leif Juster, som også ble gravlagt på statens regning. Da «glemte» de at AP kjørte ham konkurs med en 40 % luksusskatt, som presset kulturlivet i mange år. Fordi revy teateret til Juster harselerte over dem, god politisk satire. Tro det finnes ett hav av «nuggets.» Hva er mitt poeng? Om en gjorde en grundig jobb, kunne en skrive en underholdene bok om all småligheten siden sosialismen ble en faktor i Norge. De har klart å gjøre kritikk av dem om til blasfemi. Først skaff deg en selvstendig god økonomi, og betal din skatt pinlig nøyaktig. Boken kan komme til å gi deg stor inntekt, en basis for nye prosjekter. Se på Hanne N. Herland.

    Du må være selvstendig, for denne mafiaen vil komme etter deg om du forteller «the aweful truth,» sammen med alle lakeiene deres. Tross det – det er på høy tid noen gjør det.

  2. Hvis du vil skrive dine tanker om Norge og det norske, kunne jo godt norsk språk vært et godt sted å begynne? Lykke til videre i livet. Du vil kanskje etterhvert utforske andre ideer enn bokprosjekter og forfatterskap. Bare en tanke.

    1. Det skal jeg ta til meg. Jeg kommer ut med en artikkel i løpet av dagen om norsk protestantisme. Hadde du noe nærmere konkret med tanke på hva slags emne innenfor det norske språk…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s