Om å forstå samtiden

Som jeg har skrevet før gjentatte ganger i forskjellige former her på bloggen, så lever vi – i hvert fall i forståelse med samtidsparadigmet – i en historieløs tid, hvilket – logisk nok – har gjort oss mindre bevisste på hva vi har og hva det vil si å miste det.

Det har fra gammelt av, rent faktisk i årtusener, ligget ved hjertet til vestlig tankegang at våre institusjoner er under konstant erosjon – dette er ikke et unntak for hva min foreldres generasjon kastet ut av vinduet i deres frigjørelse. Jeg kan gi et eksempel på hvordan vi har sluppet taket på denne gamle tradisjonen av en tankegang: På radioen nå kan du høre inviterte ‘eksperter’ på NRK som i møte med kritikk av samfunnet fra Fjordman og liknende outsidere, svarer med argumenter som, at Norge er Verdens rikeste land (ja, rikitig, med stor «V», for de bruker det som egennavn for Norge) og at vi er nr.1 i likestilling for kvinner. Og med dét kan man lett høre at dét i seg selv burde være bevis nok på at Fjordman, og andre kritikere av samtiden og dens kurs, egentlig er bortskjemte drittunger som våger å kritsere det rause og tolerante sosialdemoktratiske Nye Norge.

Selv har jeg i familien en tante som egentlig en gang i tiden var en prominent kommunist og feminist og som var totalt uredd for å utfordre «the things that be», dvs., de rådende maktene. Den gang stod hun for en konstant kamp for en sak som aldri skulle eller kunne ende, altså likestilling og rettferdighet. Men i dag tar hun selv disse ordene i munnen, om at Norge er nr. 1 innenfor likestilling når jeg taler med henne om dagens problemer som da f.eks er de innvandrerdamene på landets krisesentre for familieproblemer, hvor de utgjør rundt 70% i et land , Norge, de utgjør 20% (egentlig enda mindre enn 20% ettersom de 70 prosentene nærmest utelukkende er muslimer).

Har vi vunnet?

Det forteller meg at hun har forrådt sin egen sak og vilje til opprør til det bedre. Er dette da fordi vi har vunnet? Er verden frigitt fra all verdens kvinne-undertrykkelse – eller var det sånn at likestilling bare var for en bestemt rase? Jeg vet søren ikke.

Mr Francis Fukuyama skrev etter murens fall i 89’ «It is the end of History». Med det mente han at Vesten hadde triumfert for siste gang. Vestens institusjoner hadde for siste gang i historien trengt å vise sin overlegenhet. Det siste kan kanskje være sant, for at vestens «killer apps» – som Niall Ferguson har kalt dem – som f.eks fri konkurranse, fri utvikling innenfor vitenskapene (hvilket fordrer ytringsfrihet), den vestlige arbeidsmoralen og ikke minst «common law» og alle disse institusjonene har utvilsomt vist sin overlegenhet i historien. Men som Niall Ferguson sa på forelesningen, tirsdag, på nobel instituttet: «It doesn’t merely suffice to have downloaded the apps, once you have installed them you are also in need of upgrading them.»

Erosjon

Fukuyama vil muligens ikke stå like fast ved ordene han lot falle for 24 år siden, den dag i dag, mens for Norge derimot ser det ut til at situasjonen forverres. Fukuyama måtte som statsviter være gal eller ideolog om hans skulle forfekte «the rise of the Rest (Asia)» som ubetydelig for vestlig sivilisasjon og den stagnerende veksten i Europa, med en tilhørende ungdomsledighet på 60%+ i Spania. Men normale spilleregler fungerer ikke for Norge, for vi er eksepsjonelle. Dette er en del av arven fra våre soixantehuitard, 68’ foreldre, det at vi er unntaket og vi har rett. Fra å være en idealistisk drivkraft har denne tanken forkalket innenfor det norske establissementet som en borgerlig selvrettferdighet, hvilket ironisk nok var akkurat hva de selv anklaget sine foreldre for, for noen tiår siden.

I Norge fortsetter vi vårt søvngjengeri som kanskje startet med seiersrusen fra utopiske 70-talls-drømmer og økende velferd (olje-festen), men bakrusen kommer nok en dag. Men jeg tror ikke spørsmålet burde stå så mye på når vi treffer veggen men heller, hvordan vi tar fallet. Skal Norge noen gang snu trenden med å flytte all sysselsetting over på staten og å deportere sosiale tapere til NAV så må vi først akseptere at noe er galt. Noen men ikke alle har allerede kommet seg over den knausen men greier ikk helt å sette halen på grisen. Man kunne til eksempel, nå fore en kort stund siden, høre flere reportasjer hvor det først blir intervjuet ungdom som sier de ikke tar fram mobilen på bussen om det er utlendinger der og er generelt redde for å gå ut. Deretter er det en eller annen byråkrat som f.eks bydels​di​rek​tør i Stov​ner bydel, Maria Bratte​bakke som sier hun: «ser alvor​lig på rans​- bøl​gen som har her​jet i lokal​mil​jøet, men det ikke er grunn til stor bekymring.» Og så har vi creme de la creme kommentaren fra en politisjef på morgennyhetene som sa «Ja, men du hører jo ikke om alle de som kommer trygt hjem.»

Amerika

Americans will always do the right thing — after exhausting all the alternatives. Dette ser man er sant for Amerika ettersom de viser vegring for å gjenta feil etter feil – selv når feilen stammer fra egen tro. Derfor er det Niall Ferguson sa at han på USAs vegne er beytydelig mer selvsikker, ettersom han ser en kreativitet som springer ut av kapitalismens ånd, dvs. viljen til å skape nytt i asken av det gamle.

Obama har vist noen «wannabe Europe» tegn ved at han har forsøkt i europeisk stil å unngå en krise ved å fortsette å opprettholde systemet som først brakte dem opp mot veggen ved å bruke astronimiske summer på å skape jobber som ikke vil lønne seg om så de jobbet aldri så produktivt i to mannsaldre hver. I 1960 hadde Amerika en kompendium av føderale økonomiske regulasjoner på til sammen 2620 sider, i dag er det samme kompeniumet på bra over 70 000 sider. Videre kommentar burde være overflødig. Til tross for at Amerika i de siste årene har vendt seg mot en meget u-amerikansk politikk både utenlandspolitisk og innlandsøkonomisk så har Amerika likevel en del ting i bakhånd som f.eks «the amendments» i grunnloven, som er basert nettopp på den tanke at institusjonene og borgerens rettigheter er under konstant trussel av forskjellige eroderende krefter, og kan dermed kun sikres av meget sikre og faste prinsipper intet menneske kan eller skal være unntatt. «The amendments» har nettopp for øye å sikre borgerne mot denne presidenten Obama som nå nylig har gått ut og redefinert hele betydningen ved det å være president: Fra å være en underordnet tjener av landet, til å være en faderlig «protecter and defender of the American nation», hvilket han da presentarer som en «blanco-fullmakt» til å bryte ethvert prinsipp og lov. I «the amendments» finner man da prinsipper myntet på nettopp denne autoritære retorikken og disse handlingene som bryter med selve fundamentet Amerika er bygget på.

Micah Zenko hadde en fantastisk bra og viktig artikkel i Foreign Policy jeg finner verdt å sitere i anledningen.

When asked last September if he personally chose which individual terrorist suspects could be targeted with lethal force, President Barack Obama gave a response that would have astounded the founding fathers: «What is absolutely true is that my first job, my most sacred duty, as presi- dent and commander in chief, is to keep the American people safe.» This is false. As the presi- dential «Oath or Affirmation» in the Constitution reads: «I do solemnly swear (or affirm) that I will faithfully execute the Office of the President of the United States, and will to the best of my Ability, preserve, protect and defend the Constitution of the United States.»

It is troubling that someone who lectured on constitutional law for a dozen years at the Univer- sity of Chicago Law School would misidentify the president’s primary pledge and obligation. To be fair, his predecessor was similarly guilty. George W. Bush told a cheering crowd at the 2004 Republican National Convention: «I believe the most solemn duty of the American president is to protect the American people.» This interpretation was supposed to be corrected with the 2008 presidential election; then-Senator Obama had declared during the campaign: «I was a constitu- tional law professor, which means, unlike the current president, I actually respect the Constitu- tion.»

Now in his second term, President Obama insists that his counterterrorism policies differ markedly from Bush’s. However, there are far more similarities than differences with regards to: non-battlefield targeted killings (an estimated 50 under Bush, and 387 under Obama); indefinite detention of suspected terrorists (approved by both through executive orders); broad surveillance authorities (as former NSA and CIA director Michael Hayden admitted on Sunday, «NSA is actually empowered to do more things than I was empowered to do under President Bush’s special authorization»); and overclassification of government information (largely unchanged). Ari Fleischer, Bush’s former spokesperson and now public defender, recently tweeted: «Drone strikes. Wiretaps. Gitmo. O is carrying out Bush’s 4th term. Yet he attacked Bush 4 violating Constitution. #hypocrisy.»

The essential and enduring feature of both post-9/11 presidents has been their shared con- tention that their core objective — and by extension, that of the executive branch — is to protect U.S. citizens from one particular form of harm: terrorist violence. Both success and failure at achieving this objective have justified the expansion of additional authorities and tools. If there are no terrorist attacks, then all policies in place must remain, but when terrorist plots are re- vealed or the rare attack occurs, then additional tools and secrecy are mandated. Like a ratchet wrench, it only works in one direction. It does not matter if these presidential powers erode in- dividual civil liberties or the ability of citizens to comprehend or evaluate the activities of the na- tional security state. Again, the executive branch’s obligation is less to protect citizens’ constitu- tional rights than it is to protect citizens’ lives, but only from terrorists.

[…]

Subsequent statements from senators and congressmen of both parties revealed that most elect- ed representatives were — like the general public — unaware of the scope of data that was being collected, and disagreed about its effectiveness at disrupting terrorist plots. Meanwhile, the FISA Court has rejected only 11 of the more than 33,900 surveillance applications made by the federal government since 1979.

To Protect and Defend… – By Micah Zenko | Foreign Policy 13.06.13 22:37

Frastøtingen av de døde

Når jeg tenker på og prøver å forstå samfunnsmessige konstellasjoner med historisk betydning så tenker jeg ofte på det som blir kalt generasjonspakten; en pakt mellom de døde, levende og ufødte. Uansett hvordan hvordan du vrir å vender på dette så er det nødvendig for et samfunn – om det skal overleve – å opprettholde og ære denne pakten. Obama representerer på en måte de som vil distansere seg fra fortiden – det vil si, de døde. Han prøver å late som om han er noe annerledes enn hva Bush var, mens han egentlig i større grad utfører Bush sin 4. term nå. Det er litt av denne «It’s not fascism when we do it!»-tankegangen. Obama og hans medløpere stiller seg oppriktig uforståelig til de som hevder at Obama har noe som helst med Nixon eller Bush å gjøre – selv om overvåkningen Obama driver er av en størrelse Nixon ikke en gang trodde skulle være mulig 100 år frem i tid, eller at Obama har langt videre fra hva Bush gjorde, legitimert seg selv som dommer og bøddel med droner som øks og hele verden som Golgata for hans fiender. Ikke noe av dette betyr noe for den som ignorerer de rette historiske parallellene, selv når det er snakk om ting en selv har igjennomlevd. Dette fungerer for den som lever i framtiden. Obama sier han skal beskytte det Amerikanske folk, altså vil han skape et fremtidig trygt Amerika, men glemmer helt fortiden i det han skyter inn i framtiden men forbi samtiden.

Av og til kan det være lett å glemme at det finnes tenkende mennesker øst for Hellas, men Ai Wei Wei overrasker stort som en intellektuell kunstner når han skriver på perfekt engelsk om hvilke feilgrep han mener USA gjør:

In the Soviet Union before, in China today, and even in the US, offi­ci­als always think what they do is neces­sary, and firmly believe they do what is best for the state and the people. But the les­son that people should learn from his­tory is the need to limit state power.

Obama har sin metode; han satser på ignoranse og å bedyre sin uskyld. Men så har vi folk i andre enden også, som i motsetning til Obama aktivt oppsøker fortiden og ser fremtiden i den. Jeg vil gjerne ta Bernt Hagtvet som eksempel. Hagtvet har igjennomlevd og senere forsket og studert marxist-leninismen og stalinismen her i Norge, men selv greier han ikke å skjelne ekstremisme selv når det plumper i fanget på ham. Han har viet, nærmest hele sitt liv til forskning og studie av ekstremisme i forskjellige former som høyre- og venstre-ekstremisme, men greier overhodet ikke i dag å se dagens toltalitære ansikt. Kanskje har han det som min tante. Han som hun tenker muligens i sine ubevisste tanker at det ville blitt for mye med en runde to. Har han kanskje arbeidet hele sitt liv mot en totalitarisme for så, når det endelig tilsynelatende er over, skal bli overtatt av en ny ekstremisme, som f.eks islamismen, og den politisk korrekte mishandlingen av de politisk ukorrekte.

En kortslutning

Når det i dag i det hele tatt omhandler generasjonsskifte så virker det som om det nærmest igjennomgående i samtiden, globalt, er en pågående krise som mye omhandler generasjonspakten. Hele Midt-Østen er eksempel på dette – Egypt og Tyrkia er bare de met prominente. Kanskje kan vi si oss selv heldige i at islamistene har feilet i å opprettholde en rett linje av av kultur generasjonene imellom. I sin rus på religiøs fanatisme tror jeg islamismen kun så evigheten, og liksom Obama kun ser idioti men ingen lekse i fortiden ser også islamistene kun den rene idioti og hedenskhet i fortiden, i islam har man til og med et navn for det; jahliyyah (age of sin).

Riktignok kan jeg ikke forse hva denne ‘tapte ungdommen’ kommer til å foreta seg (hvem hadde noensinne foresett hva ungdommen gjorde med Mursi i Egypt?), men jeg kan med rette konstatere at noe vil skje. Også her i Norge er det en skare av ungdommer som den eldre generasjon har feilet i å inndoktrinere med sin kultur og har således blitt nok en ‘tapt ungdom’. Dette kan være av forskjellig grad og type, men når jeg møter folk fra Groruddalen som forteller – som en hverdagshistorie – at en har dårlige opplevelser med fotball fordi en har så alt for mange ganger vært med på at eget lag har banket opp det andre laget eller dommeren, da skjønner jeg at det er en aldri så liten kortslutning mellom hva Stoltenberg & Co ønsker å videreformidle av tankegods til ungdommen, og hva de faktisk innehar av tankegods.

For ikke å videre gjenta meg selv, men samtidig ikke glemme noe så kan jeg vise til hva jeg tidligere har skrevet om dette i litt lengere og konsentrert form: https://norskhverdag.wordpress.com/2013/03/30/hona-som-ikke-ville-raute/

Dette er et lengere essay jeg tenker å komme tilbake til og jobbe videre på.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s