Kulturalisme – hvordan Breivik og Thorkildsen finner tonen

Selv om multikulturalisme og Breiviks monokulturalisme utvilsomt er to begreper de aller fleste i dag er inneforstått med så er det likevel lite debatt om dem, under ett, og hvis det er, så går debatten nær sagt alltid ut på fortgnene, altså mono vs multi. Hva som derimot aldri tales om er kulturalismen i sin helhet. Hva er kulturalisme? Har egentlig Thorkildsen og Breivik mye den samme ideologiske formen?

Jeg tenkte opprinnelig å innlede denne teksten med en tittel liksom, «høyre-ekstrem og fascistoid multikulturalisme», men jeg tror jeg har rett når jeg sier at den ikke bare ville støtet vekk mange men også vært meget uforståelig i de fleste sine ører. Men feil er det altså ikke. Multikulturalisme lik monokulturalisme deler begge tydelige trekk med både fascisme og høyre-ekstremt tankegods. Det gjør de fordi de – liksom fascismen – bannlyser alt som ikke finnes innenfor egne gitte rammer.

I Breiviks monokulturalisme er det f.eks jødene, muslimene, marxistene – alt som ikke passer med den gitte kulturen – som må vike. Og likt er det med multikulturalismen ettersom den også må dekonstruere majoriteten for å skape en ekte multikultur hvor den ene ikke er større eller mer prominent enn den andre og alle kulturer må kunne utfolde seg til det fulle – på tross av at Shari’a strider med norsk lov. Tankegangen gjelder fortsatt som i fascismen; alt skal foregå innenfor ett gitt system.

Men fascisme og kulturalisme er ikke helt det samme. Kulturalismen går ut på at det finnes faktorer rundt kultur som gjør at det eneste rette blir, i skjæringspunktet mellom lov og kultur, å la kulturen ta forrang for ikke å bryte med den ‘gode tone’. Disse argumentene er det i dag vil høre fra de Anstendige menneskene i mediene som skal ‘respektere’ og ‘tolerere’ andres religiøse følelser, som gir utspring i å brenne ned kontorene til Charlie Hebdo eller å drepe ambassadører.

Man kan gjøre det kort og brutalt ved å si at i Breiviks monokulturalisme så skal det tas hensyn til én spesiell kultur – som da har forrang foran lov, justis og stat – mens det i multikulturalismen ikke bare er én men hundre forskjellige som skal ‘forstås’, ‘respekteres’ og ‘forstås’ til at kulturene må har forang fremfor rettsprinsipper som ytringsfrihet (jfr. Muhammedkrisen).

Utenforskap er ikke tillat. Problemet her er at, alle vet at det ikke går an å skape et samfunn hvor alle praktiserer sine egne lover uten at noen kommer i konflikt med hverandre. Derfor er det de Anstendige menneskene – voktere av den Gode tonen – som Marte Thorkildsen skaper denne esoteriske konsensusen de tolererende imellom Det vil si at i teori så respekterer en multikulturalist kristne og muslimer likt, men den multikulturalistiske konsensusen i virkeligheten derimot, den sier noe annet. Hvem som er med å hvem som står utenfor blir dermed bare videre forsterket ved at f.eks kristne som er offer for slikt som forfølgelse fra en spesiell kultur blir neglisjert, fordi konsensusen har en annen fortelling om deres egen offer-stilling.

Det er terrenget det er noe galt med – aldri kartet.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s