Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU – EU og europeisk politikk i historisk perspektiv

Hitler og EU tilhører begge historien om styresmakter og demokratiet. Demokrati og det demokratiske blir ofte framstilt som noe tilstrekkelig og endelig, i seg selv – hva som er demokratisk må derav også være godt. Problemet med den tanken er bare at en da må komme til å «glemme» alt hva som har med nazisme å gjøre.

Den demokratiske Hitler

Hva som aldri kan poengteres ofte nok er betydningen av at Hitler og hans nasjonal-sosialistiske parti vant demokratisk. Hitler skiller seg markant ut fra Stalin og Lenin i at han ble direkte folkevalgt. Hvordan kunne dette skje? Var det folket eller demokratiet som feilet? Jeg vil si det var hverken. Det går an å veldig snevert å forklare ideologiens århundre med at når Gud falt ut av det offentlig rom som etisk gjeter og hyrde for samfunnet så fant mennesket igjen trygghet og retning i en ny type sekulær Gud; ideologien. Og det er jo ganske rikitig men å stoppe her vil gjøre deg evig analfabet i å lese demokratiet.

Kultur og verdimessig vakuum er alltid farlig, spesielt i tilfellet når naturlige saker som nasjonalisme eller påtrengende problemer som innvandring blir avskrevet som upassende tema og lagt bort som tabu. Da er det man skaper rom for partier som Hitlers NASDAP i Tyskland og Gyllent Daggry i Hellas. I samme lys er det man kan se 1930-Tyskland. Tyskland som nasjonal-stat var i tenåra. Monarkiet viste sin udugelighet under 1.v.k og for første gang ble rupublikken reglen for europeisk styresett. Altså var ikke Hitlers Tyskland helt alene i situajsonen, at forholdet mellom nasjon og stat var diffust og udefinert men alle var det ikke som hadde dolkestøtslegenden. Disse kortene var det Hitler spilte for alt de var verdt. Med disse to var det han spilte seg helt til tops å ble Europas mektigste mann.

Etter krigen brukte han dette vakuumet av en udefinert nasjonalisme til å identifisere seg selv med nasjonen Tyskland. Kritikk av Hitler ble per definisjon landsforræderi, og på grunn av nasjonalismens betydning i Tyskland ble det også totalt forståelig. Hitler vant som sagt demoktratisk, men ikke med flertall. Dette brydde selvfølgelig ikke Hitler ett sekund, for han representerte en hel nasjon og kunneikke bli forstyrret av noen tilbakestående kritikere som ikke hadde forstått planen.

‘Det nye århundre’

Hva som fulgte kjenner selvfølgelig alle til som traumatiserte Europa. Hvordan kunne vi nå forsvare oss når hverken nasjonal-staten eller demokratiet kunne stå oss som verge mot slike grufullheter som Hitler og Holocaust?

Svar: EU

Og vanskelig er det å ikke forstå dem. Europa hadde lenge nytt godt av nasjonal-staten og demokratiets goder men nå så det ut til at heller ikke dét kunne gjøre jobben. Reorganisering av menneskeheten startet på nytt og man kom fram til EU. Anti-rasistisk, egalitær og ‘frigjørende’. Hva kunne man så vær imot?

EU er et barn av sin tid. Stéphane Hessel, fransk forfatter av Bli sint! var en av de som var med på å lage menneskerettighetene. Han uttalte en gang i Desember om hvordan de da trodde at de gikk inn i ‘Det nye århundret’, med stor «D». Man trodde det var en ny tid som var kommende og tenkte stort og ikke minst optimistisk. Det skulle være en verden for alle. Det skulle ikke bare være en verden for den enkelte homogene folkegruppen i hvert land men vi skullle alle sammen være én. Resultatet ble en Europeisk Union hvor Europa skulle forenes og oppløses. Samtidig som EU i den ene enden forkorter armen for hver nasjon til å handle ovenfor egne grenser så øker de i andre enden restriksjoner på alt fra leketøys-emballasje til om vetrinæren som har praktisert i 20 år har riktig EU sertifikat. EU’s prokripsjoner for medlemsland tilsvarer per 2009, 170 000(!) sider.

Tanken om EU tror jeg springer ut av det religiøse i mennesket. Vi søker det tredje par øyne, eller den tredje makt om du vil. Det er tanken om at det finnes en handlende/tenkende kraft utenom den hos deg og meg. Altså, er det snakk om, av konsekvens, en tanke om en overmenneskelig dommer. Gjennom intellektualisering og teori er det en gruppe mennesker som tror at de kan intellektualisere seg fram til en evig formel kommer opp med slikt som EU og Das Kapital. Slike formler har opp igjennom historien fått navn som kommunisme, nasjonal-sosialisme og islamisme. De fornekter alle en kontinuerlig konsensus-dannelse igjennom representativt demokrati og ser heller til den evige formelen som f.eks kalifatet, (europeiske) unionen og det ariske riket.

I vår entusiasme for «aldri mer» er det vi skapte et nytt monster. Man tok ondskapen kun for hva som syntes ved første blikk, rasismen, volden og nasjonalismen. Det man ikke så var at det kunne gått annerledes om Tyskland hadde hatt en klar patriotisme, adskilt fra den ‘nasjonalismen’ til Hitler og heller ikke at ondskapen slippes løs ved den evige legitimerende planen. I EU så ligger planen; ‘an ever-closer union’ som det blir kalt, i selve systemet, det samme er det med nazismen; planen fusjonerer med sytemet og derav kan du kalle et fravik fra planen er forræderi av systemet.

Til­lit er kjenne­mer­ket ved den norske model­len. Til­lit mel­lom arbeids­ta­ker­or­ga­ni­sa­sjo­ner og arbeids­gi­vere. Til­lit mel­lom bor­gere og myn­dig­he­ter. Den til­li­ten har Frp gjort sitt ytterste for å bryte ned. Par­tiet er blitt stort på å repre­sen­tere en fol­ke­lig pro­test mot sys­te­met og fange opp i seg den almin­ne­lige mis­nøye. Det bidrar selv­sagt til å bryte ned til­li­ten til sys­te­met og øke for­ak­ten for den poli­tiske elite.

Her har vi klassiske ‘sand i tannhjulene’ retorikk servert strålende fra Dagbladet journalist Aabø som av konsekvens fremstiller FrP som fiende av systemet. I Norge har vi heller ikke kommet like langt som vi liker å tenke. Joda, det har kommet ut et par nye iPhoner siden 2.v.k men hva angår en verdimessig definisjon av nasjonal-staten så har det vel egentlig bare gått rett utfor. På politibilene, den utøvende statsmakt, har man nå fjerna enhver symbolsk forbindelse til stat og kirke, på NRK hører du at AP vil ta patent på alt som er godt ved Norge, fra velferd til ‘tillit’. Denne ‘En ny tidsalder’, entusiasmen er det som slo ut hos AKP og m-l’er bølgen over hele verden – til og med her i vårt lille land. Denne entusiasmen er det som lever videre med de som lever i en verden uten historiske paraleller. De tror som enhver narkoman at «denne gangen er det annerledes» og for seg til å gjøre ting man ellers aldri ville drømt om. Som f.eks å fremstille en legitim deltaker i demokratiet som Siv Jensen som en fiende av systemet fordi hun ikke er ‘innenfor’.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s