Da jeg ble kjent med intellektuelle Norge

Litt som en religiøs fra dag til annen kan ha problemer med å tro er jeg tilsvarende vekslende i min optimisme versus pessimisme for Norge.

Pessimistisk

At et land på 5 millioner ikke evner å mønstre mer intellektuell slagkraft enn det Norge gjør i dag er rett og slett deprimerende – verst av alt skal det sies at det er på lederplass. Medienorge forestiller seg i dag at vi nordmenn absolutt ikke har noe annet å lese enn akkurat hva de selv skriver. Da jeg var mindre forestilte jeg meg at hva som stod i avisa ikke bare var skrevet av de aller smarteste menneskene i landet men også var alt det som var å vite om det man burde vite. I dag forstår jeg at virkeligheten er ganske så forskjellig fra mine tidligere forestillinger.

Jeg er nå etter en stund utesteng fra både Verdidebatt.no og Nyemeninger.no grunnet «falskt navn» og har til dels forståelse for dét. Men den tiden jeg fikk innenfor var nok til å få et innsyn i intellektuelle Norge. Min første tanke var at her måtte finne noe og det må jo være en storm av innlegg ettersom alle fritt kan legge ut. Begge antagelser stemte bare halvveis. Nordmenn flest vokser opp i denne komfortable verdnen hvor staten er garantist for allt som skal være i dette liv og dertil burde det i dag være lov å plassere skylden for hvorfor idealisme har falmet som en skygge fra en fordum tid blant folket. Dette var det bla jeg fant godt reflektert hos nyemeninger og verdidebatt.

Det er en slik mangel på radikalisme, kreativitet og ønske om å gjøre noe at du nesten må lure på om dette egentlig var ment for noen å lese. Ledere kan iblant ha et par gode poeng eller to men da må du se deg nødt til å tråle igjennom intetsigende svada i minimum 3-4 avsnitt mens mye av innleggene på VD (verdidebatt) og NM (nyemeninger) kan for det meste likne rene følesesutbrudd over en eller annen (forestilt) dumskap (f.eks sionisme). Dog, noen lyspunkt er det, og viktig er det selvfølgelig også å nevne dem men det er så allt for få.

Med tanke på de utfordringene vi skuer i fremtiden, hvilke tar stadig fastere form, så er jeg pessimistisk i den forstand at det norske folk er mange mil i bakhånd hva angår å kunne ta for seg og ta stilling til problemer ved innvandring, økonomi og ikke minst miljø.

Nå kan sikkert noen motsi meg ved å henvise til intellektuelle arenaer som f.eks NFF, Litteraturhuset etc, men da vil jeg dra en litt stygg sammenlikning. Jeg liker vanligvis ikke å sammenlikne noe eller noen med nazismen, men hva angår de intellektuelle innenfor establissementet sin reaksjon ovenfor udemokratiske omskifter som f.eks Hitlers vei til makten så synes det å være en klar fellesnevner i hvordan de reagerer. Også ved opptoget av kommunismen kunne man vitne den samme reaksjon fra de intellektuelle som var «innenfor»: de hoppet rett og slett på det første og beste av ideologisk godstog i håp om å få plass i den nye verdensordnden, selvfølgelig da i noe varierende grad. Derfor er det jeg finner slikt betydningsløst. At vi har mennesker som Hylland Eriksen, som så fantastisk kan, sammen i sine høye og fine kretser, sitte å sniffe seg høy på seg selv og sine, ser jeg altså ikke som et særlig godt forsvarsverk mot udemokratiske krefter – spesielt ikke de innenfra. Hvilket har forresten Eriksen selv vært et levende bevis på flere ganger, da han gjerne foretrekker denne «alle religioner fortjener som premiss toleranse» tankegangen (dvs, en relativisering av en viss Fredens religion) samtidig som han da gjerne vil si at hat-retorik fra et visst høyre-populistisk parti er Norges største problem.

Jeg trodde en gang som liten at journalistene jobbet som på TV: Det beste stoffet er alltid en avsløring av noe skikkelig uggent, topphemmelig og gjerne relatert til en toppleder. I dag får media slike ting servert på sølvfat men skjønner ikke bæret av det en gang når det kommer å setter seg i fanget deres. Hege Storhaug fikk nå igjennom en artikkel i pinsen om den forstummede bomben i Norge som gikk media-Norge hus forbi; at hver ikke-vestlig innvandrer betyr 4,1 millioner kroner i netto utgifter for staten i gjennomsnitt. Denne «glapp» altså igjennom og fikk godt over 2000 delinger (rundt 400 er normalt om det er bra stoff) men ble ikke publisert i papir fordi, som Knut Olav Åmås skrev «Storhaugs og andre debattanters meninger kan dere få lese på nett, kronikker er forbeholdt Aftenpostens meninger.» Hvilke var noe skuffende ettersom han har vært det største lyspunktet innenfor Aftenpostens redaksjon. Jeg trodde altså en gang at journalistene var mer interessert i å stelle seg på «folkets side» ved å informere om hva slags ting det er våre ledere holder på med, men i stedet ser det ut til at medie-Norge som en annen saueflokk har gått brekende inn for å få verne så godt som mulig om våre gode (multikulturelle) ledere.

Jeg kan selvfølgelig begynne allerede nå med å fortelle at nordmenn ikke lenger aksepterer å bli ført bak lyset og at internettet vil bane veien for at det offentlige media-Norge med livlinje til statens menings-støtte presse-støtte nå vil bli gjort overflødige i sin grøt av kjendis-sex og manualer for hvordan jeg burde leve livet mitt, men, det er da å underslå en allt for stor gruppe av den norske befolkningen.

Vi har Norges største lyspunkt, med god margin, Document.no som lyser opp som en radikal, konservativ og intellektuell bauta men dette er en ytterst konsentrert del av Norge (foreløbig får en tro). Kanskje er det at Document-lesere og andre bare ikke vil gi seg til kjenne til daglig med andre personer «face-to-face» men likevel så vil jeg si at jeg er meget bekymret over hvordan folk flest er her til lands. Vi kan til daglig høre på radioen snakk om «Verdens rikeste land», som nærmest brukes som erstatning for dets egentlige navn; Norge og da er det kanskje ikke så vanskelig derfra, å få seg til å tenke «ja, for det er vel bare jeg som tenker at Norge gjør det dårligere økonmisk og er i det hele tatt i synkende forfatning generelt». Men for mange er også slike tanker totalt utenkte og utenfor tankevidde. Mange, allt for mange, er det som ukritisk tar «navnet» Verdens rikeste land rett i munn og fortsetter videre å se på Paradise Hotel og Hotel Cæsar i den tro at allt er såre vel.

Og verre kan det bli.

Jeg har skrevet Ny tid, gamle linjer, hvor jeg skriver om en ungdom som er orientert og ser sine forfedres feil, i hvert fall til en viss grad, men òg er det mange som stiller seg fullstendig ignorante til alle typer samfunnsmessige problemer så sannt det er mulig.

Den utbredte a-sosiale holdningen er i Norge så utbredt at det kan være verdt å kalle a-sosialisme.

Ungdommen er som resten av befolkningen; delt. Noen påstår de absolutt ikke bryr seg overhodet om utviklingen i f.eks Groruddalen og liknende, mens andre er det som nærmest blir fornærmet over at de ikke hører mer om dette fra media som egentlig skal være til folkets tjeneste, ikke dekke opp hver eneste glipp våre ledere gjør.

Å diskreditere NRK og tilhørende kolleger innenfor Norges propaganda-maskineri som ene og alene overflødige ville vært, rett ut, dumt av meg. For, spesielt på bygda, eller fra dem som aldri har hatt noe særlig med Fredens religion å gjøre, så hører jeg «jammen, vi må jo tolerere alle religioner», «jommen, det er jo noen som blir krenka av det da», «du kan vel ikke måle ting i kroner og øre» og slik lyder herrens multikulturens ord. Da er det jeg virkelig blir deprimert. Hvordan er det jeg noen gang kan ha noe håp for disse menneskene som hører rene løgner fra folk som sitter i lederstillinger med autoritet. Ta f.eks hva Cameron sa etter det bestialske drapet på soldaten i Woolwich «This has nothing to do with Islam at all, and has no ground in the holy Qu’ran.» Hvordan skal noen gang barn som ikke selv får oppleve, lære noe om kulturelle forskjeller når det er slike løgner som spres i klare dagslyset fra våre høyeste ledere?

Optimisme

Likevel, etter alt dette så ser jeg ikke på det som noe valg; en må være optimistisk. Slutter en å tro er slaget tapt før kampen blir tatt opp. Å snakke, i dag, om et folkemord på den hvite rasen, eller en dissolusjon av den vestlige sivilisasjon er for meg én av to; resignasjon eller ‘warmongering’.

Mitt håp ligger i hendene på menn som Nigel Farage (UKIP, leder) og Wielders i Nederland, som begge representerer en kunnskapsbasert, konservativ og pragmatisk tilnærming til de utfordringer Europa står ovenfor i dag. Ingen norsk venstreside kan noen gang fatte dette, men hadde det ikke vært for disse strålende og modige mennene ville situasjonen med stor sikkerhet vært mye verre med tanke på en vekst av partier lik EDL (selv om de heller ikke er å svartmale i noe særlig grad, Tommy Robinson har faktisk overrasket stort med sin retoriske og intellektuelle side nå i den siste tiden).

Og til sist vil jeg spesielt takke de, her i Norge, som gjør den usunlige jobben i å gi gode og velformulerte kommentarer rundt om på nettet, som f.eks: Breidablikk, Steinadler og wuwor, med fler.

Advertisements

5 thoughts on “Da jeg ble kjent med intellektuelle Norge

  1. Hei
    Hvem du nå er? Hvorfor skriver du ikke med fullt navn på VD. Vi trenger din stemme sårt. Jeg er mektig imponert over måten du ordlegger deg. Du er særdeles reflektert til å være 10ende klassing. Nesten ikke til å tro?
    Håper du snart viser deg igjen. Vi trenger din stemme. Vi må stå stormen sammen.

    Hilsen Hanni

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding 😉 Jeg leste din kommentar i dag tidlig og følte meg ganske bestemt på at jeg nå kunne gå ut med fullt navn, ettersom jeg begynner på videregående nå, hvor det da ikke er et like tett miljø som det har vært på ungdomsskolen. Men så leste jeg den kommentaren til Anders Ulstein, Ytringer på Document nå, hvor han forteller historien om hvordan han selv ble avskjediget etter 22/7 grunnet et kritisk innlegg mot Jens Stoltenberg han hadde på Document. Jeg har ikke bestemt meg helt men, det gleder meg fantastisk at du sier slikt om mine skriverier!

      Jeg må nok snakke om dette med flere enn bare meg selv.

  2. Du inviteres herved til debatt på http://spikerscorner.blogspot.com/. Det hadde vært en stor ære for oss om du hadde «blitt med i gjengen vår». Her kan du via Disqus være med å debattere saker som legges ut, enten under nick eller med fullt navn. Vi tar også imot innlegg fra deg, om du skulle ønske å «slå opp» en sak.

    Uansett: Du er hjertelig velkommen til Spikers Corner. Ta en tur innom og se på sakene våre. Håper du vil finne noe av interesse og kanskje også komme med kommentarer.

    Vennlig hilsen,
    Spikeren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s