Et sivilisatorisk problem

I Vesten har vi lenge som tradisjon hatt en klokkeklar tro på at mennesker vil det beste for seg selv og søker fellesskap og støtte lokalt men også til de fremmede samfunn som måtte være i nabolaget. Nærmest innlysende har det derav vært at vi beveger oss kun i et ett evig kollektivt fremskritt. Og det må jo sies at dét har vi i grunn hatt god grunn til å tro, men det var den gang, itte nu.

Indeed, to understand the Middle Ages, one must pay attention to the absence or indeterminacy of the political order. Throughout those centuries, Europe was in search of such an order. The disorder of European politics and the effort to find a way out of it—the desire and the need for a reasonable and coherent political order—was the cause of European de- velopment. The root historical cause was the desire of human beings to be well governed, or at least not too badly governed. What drove history was man’s political nature.

Vanligvis har tilfellet i Europa vært at folket er opptatt i saken om få sine rettigheter, ikke bare for seg selv, men også resten av samfunnet, mann som kvinne, slave som mester og også mer styre igjennom sine overordnede. Som er hva Pierre Monant noe feilaktig kaller «… man’s political nature». Derfor er det verden plutselig er blitt så forvirrende. Større deler av befolkningen er ikke en gang interessert i å innynde seg eller i det hele tatt delta i systemet eller establissementet som er. Dette mener jeg er blitt kjennetegn for store deler av Norge: Man prøver forgjeves men likevel innstendig å beholde sine orienteringspunkter som for en annen tid var de gjellende, men i dag er gått ut på dato. Dette gjelder også slikt som innvandringsspørsmål og ungdom hvor man ser at politikere fortsatt prøver å klistre innvandringsfiendtlighet til «høyresiden» samtidig som målinger viser at ungdommen i dag bryter alle av sine foreldres gamle linjer.

- Norsk ungdom viser ikke størst engasjement for de store verdensproblemene. De er skeptiske til u-hjelp og ønsker ikke at det skal legges til rette for økt innvandring eller flere asylsøkere til Norge. Miljøengasjementet er nærmest borte. Vi ser ikke lenger den tradisjonelle høyre/venstre-aksen hos ungdommen, og det danner seg en tverrpolitisk enighet – en slags «vellykkethetskonsensus», sier Øia.

Men det er ikke retningen norsk ungdom er et et sivilisatorisk problem. Den Vestlige sivilisasjon bygger på borgerens rettigheter (citizenship). Dersom individet ikke lenger en borger kan det heller ikke være en del av Vestlig sivilisasjon. Borgerskapet er den mest fantastiske «oppfinnelsen» i menneskets historie fordi det respekterer individet men setter det samtidig inn i perspektive av det store «vi» hvilket også er bygd opp av andre likeverdige borgere. Problemet kommer da når det finnes mennesker som ikke bare er outsidere i vanlig forstand, som f.eks kontroversiell men også fornekter sitt borgerskap. Ikke bare er dette et problematisk tema i seg selv – også med tanke på at vi nærmest aldri har opplevd noe slikt – men bare det å annerkjenne at tilfellet eksisterer er for mange et problem i seg selv.

Hvordan skal man reagere er spørsmålet som (må) stilles på flere plan. Er det mulig å stille seg likgyldig, kan det tolereres, inkluderes eller neglisjeres? Delvis bestemt av situasjon og personlighet reagerer vi forskjellig. Hvor tett dette sitter på ens kropp er én av mange vektige faktorer. Jeg mener det er på tide at vi her i Norge etter 40 år med innvandring må kunne vurdere oss selv og spørre om vi kan tolerere at hele deler av befolkningen fornekter deres eget borgerskap.

Akkurat som presten innvier messen med «I faderen, sønnen og den Hellige ånds navn» så starter også all offentlig debatt rundt innvandringsspørsmål med «Toleranse» (med deres ord blir det «toleranse» med stor «T»). Skal vi tolerere at det skapes paralelle samfunn i landet som vi gjør i dag så er jeg riktig bekymret for fremtiden. Til sammenligning kan man tenke på at demografien Norge utvikler utifra rensking av nabolag og overrepresentasjon i politikken så har Norge verre forhold enn hva land som har gjennomgått flere borgerkriger har.

Demokratiet baserer seg på folket og dernest at den styrende makt innehar en viss kapital av tillit hos befolkningen. Dermed er det forståelig at når en meget synlig gruppe av befolkningen melder seg ut av systemet og/eller kun deltar der hvor man spiller på egne premisser (innvandrere stemmer på sine egne og er overrepresentert) så skaper det et demokratisk underskudd. Unødvendig burde det være å si at dette kan kun ende i polarisering.

Rundt to tredeler har unnlatt å stemme ved de siste lokalvalgene.

Særlig lav har deltakelsen vært blant innvandrere fra Øst-Europa.

For fire år siden stemte bare 22 prosent av de utenlandske statsborgerne i denne gruppen og 32 prosent av de med norsk statsborgerskap i gruppen.

Til venstre

I 2007 gjennomførte han den første utfyllende studien av ikke-vestlige innvandreres stemmegivning. Bjørklund og to kolleger fant ut at tre av fire stemte på Ap, SV eller RV (Rødt) ved kommunevalget for fire år siden.

– Også østeuropeere stemmer mer til venstre enn norske velgere, om enn ikke i like stor grad som andre ikke-vestlige innvandrere. Det finnes også studier som viser at velgere som har levd i kommunistregimer skygger unna partier som har sosialisme i navnet og i større grad stemmer borgerlig, sier han.

Ved lokalvalget i 2007 hadde 5 prosent av de stemmeberettigede ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon av begrepet. Den omfatter personer som selv har innvandret til Norge og dem som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre.

Gruppen hadde aldri tidligere vært så tallrik. I Oslo utgjorde ikke-vestlige velgere 15 prosent av alle stemmeberettigede for fire år siden. Men at gruppen er så stor, behøver ikke innebære at de påvirker valgresultatet i særlig stor grad.

– Det avhenger jo av i hvilken grad de stemmer, sier Bjørklund og viser til at det heller er tendens til nedgang enn oppgang i valgdeltakelsen for denne gruppen.

Få stemmer

Mellom 1987 og 1999 var valgdeltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere med utenlandsk statsborgerskap i overkant av 30 prosent, for så å falle til 28 prosent i 2007. Blant innvandrere med norsk statsborgerskap er deltakelsen høyere, nærmere bestemt 37 prosent for fire år siden. Denne gruppen har en botid på minst sju år og gjennomgående en annen tilhørighet til Norge.

Sett under ett ble deltakelsen blant ikke-vestlige innvandrere på 34 prosent. Det er 28 prosentpoeng lavere enn i den totale befolkningen.

– De er gjerne unge og har kort botid i Norge. Det er to faktorer som hver for seg antyder at de vil stemme i mindre grad enn gjennomsnittet, sier han.

Utenlandske statsborgere må ha bodd i Norge i minst tre år for å kunne stemme ved lokalvalget. Nordiske statsborgere har stemmerett dersom de er ført inn i manntallet senest 30. juni valgåret.

Blant de drøyt 180.000 stemmeberettigede med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i 2007, var vel to tredeler norske statsborgere. 168 forskjellige land var representert, og nær 100.000 hadde sin bakgrunn fra Asia. (©NTB)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s