Utopisme i Norge

Vanlig er det blitt her til lands i «Verdens rikeste land» å anse slikt som utopisme, stalinisme og noe tilhørende fortiden, noe vi er ferdige med. (Hvilket jeg har skrevet om tidligere). Om du prøver å utfordre dette ved f.eks å si at Norge gjør feil i å oppføre seg som om oljen og rikdommen varer evig og at dette er utopisme lik utopismen om et klasseløst eller rase-rent samfunn så vil det være de færreste av våre politikere som ville bakket deg opp på dét. Lik en narkoman tror man at «denne gangen er det annerledes». Historien har derav ingen lekse å lære den skruppelløse optimisten som hele tiden vil gjenta «denne gangen er det annerledes» og tror innstendig at en nå endelig har funnet formelen for evig lykke og himmel på jord (utopia). Dette er ikke bare et symptom for utopisme men et premiss ettersom utopia aldri har kommet så må det da plasseres i en den eufemistiske «fremtiden».

Siden 70-tallet har vi hatt stor arbeidsinnvandring og annen innvandring og siden dette også var tiden til en viss annen bevegelse vi assosierer med hippiene så falt det seg slik at de skruppelløse optimistene som den gang heia på Mao og det egalitære samfunn har i dag tatt til seg denne saken og blitt til «Det nye Norge»s  kjernesak. Ettersom det ble vanskeligere å ta til seg at det fantes forskjeller på mennesker her i verden (til deres forbløffelse…) så har man da utviklet hva vi i dag kjenner som den rådende multikulturalismen. Multikulturalismen var kanskje også et naturlig steg i retningen kulturen hadde tatt etter å ha satt USA i rollen som djevel og relativiseringen av egen kultur (postmodernisme).

Da dette startet var det ikke så vanskelig å opprettholde denne illusjonen, men vanskeligere blir det for hver dag som går.

Min far fortalte meg en gang om at hver gang klassen hans kom hjem fra tur i skogen så ble de satt til å skrive en mindre fortelling om hva de hadde gjort, og da gikk slutten på nærmere samtlige av fortellingene slik: «Og alle syntes det hadde vært en fin og trivelig tur». Dette tar Norge helt på kornet. Vi nordmenn vil så inderlig godt og kan kanskje ikke så mye for det. Det er bare det at vi vil være god mot alle på én gang. Og da er det illiusjonene må jobbe på spreng for å overleve.

For en del så er dette et pragmatisk og gjennomtenkt ønske men for store deler av Norge anses godhet i mye større grad som en positur. Man vet på forhånd alt hva man burde og kan si sørger for å aldri fravike den inntatte posituren som ellers kunne vært ubehaglig. Dette fungerer fett så lenge ingen bryter vellykkethets-konsensusen som kan sammenlignes med APs «Alle skal med», men skulle noen i det gode selskap plutselig i sin galskap finne på å snakke om forfulgte kristne i Midt-Østen eller etniske norske i Grorudalen, så snakker man plutselig om at ikke alle hadde «en fin og trivelig tur». Dette er enda et kjennetegn på utopismen i Norge. Akkurat som psykologene ikke kunne i Sovjet si at fantes lidelser som grunnet i annet enn den materialistiske undertrykkelsen fra borgerskapet så skal heller ikke SSBs sjef få noe dekning når han prøver å si at godheten ikke er god.

Problemet er ikke at våre problemer med å ytre ord som (eufemistiske) begreper som «toleranse, respekt, ytringsfrihet» osv. – det gjør de heller meget så villig, problemet er bare det at det ligger noen meget viktige detaljer i disse ordene.

Heri ligger det neste punkte i Norges utopisme. Som vi vet har nå også salafisten skjønt dette med å kalle partiene sine for «Frihetspartiet o.l.» og snakker konstant om ting som respekt om toleranse samtidig som de jobber intenst for å stene homofile. De som er innviet i planen/ideologien snakker ikke om frihet i sin uavhengihet, men som noe kun mulig innenfor deres egen plan for fremtiden (utopia). F.eks så anser salafister ekte frihet som kun mulig innenfor en ekte islamsk stat akkurat som Jens tror at ytringsfrihet kun eksisterer innenfor hans eget sosialdemokratiske byråkrati.

Nå tenker sikkert du som leser at det er jo enkelt som bare det å gjennomskue de elendige forsøkene salafistene gjør på å framstå som «liberale», men så enkelt er det ikke når det ligger nærmere til. Når debatten går på NRK så snakker man om at det nærmest er en trussel for hele samfunnet at det finnes nettsider som har et par hundre lesere og som skriver om hvor mange norske kvinner innvandrere i Norge har voldtatt, derav sier man at man må i godhetens navn stramme inn og overvåke mer ytringer på nettet. Og dette kaller Jens for ytringsansvar. Han, med Eksil Pedersen forsøker å skape en forestilling om at det er kun i deres visjon det finnes ekte ytringsfrihet, hvilket igjen er et kjennetegn på utopisme; man identifiserer seg selv med godheten og er den eneste veien dit. Til hvilken grad man anser seg selv og sitt som den eneste gode vei varierer heldigvis  men tilfelles for alle disse er at de er populistiske, sterkt majoritetsorienterte og ikke minst utopiske.

Plan-utopismen er åpenbart en utopisme på lik linje med drømmen om det raserene eller klasseløse samfunn men legger helle mye større vekt på veien dit, så for plan-utopismer som byråkratiet så vil man kunne si at midlet er målet. Plan-tankegang deler også akkurat de samme forferdelige nedsidene som de mer ideologiske for med plan-tankegangen implementert er det ikke lenger nødvendig med debatt for det er jo bare å følge planen! Finnes det ulykke så vil det til enhver tid kun være skyld i at menneskene ikke har fulgt planen skikkelig.

Byråkratiet er en form for plan-tankegang. En plan-tankegang går utifra at det ikke er nødvendig med kontinuerlig debatt om hvert enkelt problem i samfunnet men implementering av planen er eneste vei mot det gode samfunn. Skummelt blir det når politikere tar til seg slik tankegang, for det blir litt som om arkitektene du hyret plutselig skulle låse seg inne i et lite rom, planlegge hele bygget derfra og nekte å se tomta. Med plan-tankegang implementert får man slike tilfeller som viste seg i England: «Baby P» ble mishandlet til døde hjemme hos sin mor av bo-inn kjærsten hennes. Dette ble forsidesak på flere aviser og man kunne nå tro at familiespørsmål virkelig skulle bli tatt på alvor. Om det var så. Familiespørsmål er selvfølgelig helt uten for dimensjonene «plan-mennesker» tenker i; flere barnepsykologer var selvfølgelig svaret. Selv om tiltakene fra plan-tankegang sjeldent ser ut til å virke så tar man ondskapen bare som et bevis på hvor stort behov det er av en selv.

Jeg vil påstå at hovedårsaken til økende utopisme her i Norge og at det får gå slik ubemerket hen her er den kunnskapskrisen som gjelder hele det norske samfunn, fra topp til tå. Samtidig spiller utopismen inn som en selvforsterkende effekt ettersom den tilsier at historien har oss ingenting lærepenge å gi fordi «denne gangen er alt annerledes». Derav kan man med letthet avfeie slike paraleller i historien som Jugoslavia, Tyrkia og Arabiske okkupasjonen som alle bvurde fortelle oss noe om hva konsekvensene er når grupper med forskjellige religioner og kulturer plasserer innenfor ett territorie. I spørsmål om innvandring manes det til at man skal ta hensyn til folket, eller majoriteten – er det virkelig så lite vi har lært etter to verdenskriger?(!) At Hitler vant demokratisk er ikke en sak.

Jeg må selvfølgelig kunne stille meg forståelig til at folk finner utopismer besnærende, som f.eks multikulturalisme, klasseløse samfunn o.l, for er ikke bare dette så åpenbart? Endelig får en høre at alt av ens lidelser er skyld i en gruppes ingnoranse/fremmedfiendtlighet ovenfor den store planen – veien mot utopia. Man ser dette fortsatt i dag, dette at man prøver å forenkle verden ned enkle planer (fordi en selv må vedkjenne sin plan etterhvert blir neste skritt at en selv rettferdigjør forutinntattheten med at alle andre har en plan. Som f.eks med jødene o.l.). Det er f.eks muig å si at når NRK legger opp disse historiene om «norske» barn som skal sendes hjem så anvender de plan-tankegang. Hele historien er lagt opp om at det finnes en så åpenbar, enkel og ikke minst god vei som er å gi disse nydelige barna som har bodd så lenge (ulovlig) i Norge den oppholdstilatelsen de trenger. Og selvfølgelig har vi da også historien om at det finnes en ond gruppe der ute (FrP) som er så fremmedfiendtlige og ignorante at de ikke ser den åpenbare gode veien men har selv lagt ut sin egen plan om å torturere livene til disse stakkars barna. Utopisme og propaganda går gjerne hånd i hånd.

At samfunnet lider under og er truet av utopisme er i seg selv egentlig ikke noe nytt i det hele tatt, jeg vil faktisk gå så langt som i å si at det utopiske er fundert helt i sentrum av vår psyke. Hva som faktisk er nytt er at vi har kommet til å forestille oss at mennesket på mange måter er Gud. 68’erne har forpestet samfunnet med en tanke om at mennesket er egentlig født rent og fri for synd. Dette er også en form for utopisme; at mennesket kan, rent på egen hånd, vokse inn i himlen. Men forskning har faktisk vist nå i nyere tid at denne selv-realiserings, eller «født-fri» tankegangen stemmer overhodet ikke. Karen Wynn, og hennes ektemann jobber begge som psykologer ved universitetet Yale og har gjort banebrytende forskning på barn fra alderene, 12 år til 3mnd.er. I deres forskning på barn og kommer det fram at desto yngret barnet er, desto mer egosentrisk, rasistisk og skadefro er det. Men slikt kommer selvfølgelig ikke fram i norske medier som blir ledet av gamle m-l’ere.

I sin bok The Uses og Pessimism And the Danger of False Hope forklarer Scruton hvordan utopisme og de illusjonene det består av kan ha oppstått i menneske-psyken igjennom evolusjon. For i det forhistoriske samfunnet av jegere og samlere så ville utopisme faktisk være et forsprang  i forhold til andre mer skeptiske. I dette samfunnet var en konstant kamp mellom liv og død, derfor er det gruppen var i konstant krigsmodus og som en hær oppga sitt «jeg» til alfahannen slik at han stod for ett kollektivt «jeg». Formålet ved dette var hovedsaklig at avgjørelser skulle bli tatt kjapt på vegne av hele gruppen. Så når da f.eks gruppen går tom for bytte på deres territorie så er det sjefens ansvar å ta en beslutning på vegne av hele gruppen: «Skal vi angripe nabo-stammen for mer territorie eller dra på leting.» Da er det utopisme og illusjoner kommer en til nytte. Skulle da denne sjefen bli skeptisk og tvile på sin beslutning så ville aldri stammen hans overleve særlig lenge. Men dersom han som Hitler preker total overlegenhet vil det være til stor hjelp i forhold til deres sjanser for å vinne over nabo-stammen. Altså; ikke noe så ondt at det ikke er godt for noe. Men selvføgelig det forutsetter at vi er dette bevisst.

Så hva jeg prøver å si her er at det er ikke nødvendigvis vår «onde natur» som er det største problemet men heller ignoransen ovenfor den. Derfor er det kunnskap er eneste lindring mot utopisme – kunnskap som ikke fremmer en plan eller interesse men nysjerrigheten og undringen i seg selv.

Dette er mye en tekst som følge av å ha lest Roger Scrutons bok The Uses of Pessimism, And the Danger of  False Hope.

41lZcA4wcdL

Pris 17.05$

Oxford University Press

http://www.amazon.com/The-Uses-Pessimism-Danger-False/dp/0199968977/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1368025410&sr=8-1&keywords=the+uses+of+pessimism

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s