En narkomans skjebne

Jeg har flere ganger tenkt det vil komme et generasjonsskille mellom dagens unge og de øvrige som tilsynelatende befinner seg i en annen verden hva angår saker som innvandring, Jaglands Nye Norge og flere andre saker.

Roger scruton skriver om pakten mellom de døde, levende og ufødte. Hvilke har vært byggestenen til sivilisasjon etter sivilisasjon og folkegruppe etter folkegruppe. Dette er ikke rent pga. noe innebygd religiøst instinkt men om du bare kan for et øyeblikk forestille deg selv alene, bare foruten om 15 andre mennesker i flokken din og som vil mest sannsynlig ikke leve lenger enn til 19 år, så vil du muligens forstå hvorfor det var i deres interesse å bygge opp om et slikt verdenssyn for lenge siden, i steinalderen. Dette vil ikke si at dette tidsperspektivet er på noen måte gammeldags i negativ forstand eller noe moderniteten kan ha rå til å kaste fra seg. Vi mennesker trenger nå å bygge oss selv på, derav har de fleste menneske-samfunn hatt mye ritualer og tilbedelse av de døde.

Den gang var tiden evig samtidig som den var så altfor kort. Fortid fantes ikke noe lengere enn til sin egen far og kanskje hvis en var spesielt heldig hadde man opplevd sin bestefar. Slik er det forsatt noen steder i verden. Nåtiden er da ytterst flyktig. Kun et blaff i evigheten av sine barn og de foregående forfedre. I dag forestiller en hel sivilisasjon seg at de er untatt å være alene. I klassisk 68’er tankegang har mennesket blitt løftet opp fra jorden og inn i en overjordisk stilling hvor det levende mennesket er overordnet alt.

Vi lærer om historien som ett langt, trygt og oversiktelig kontinuum hvor vi befinner oss som det endelig mål med en minst like sikker fremtid. Også typisk for denne tankeganger er å patronisere fortiden, f.eks så snakker vi om Mørketidene, som om de skulle være av noe annet blod eller sinnslag enn oss.

I dag tenker man akkurat slik som en narkoman: Denne gangen er det annerledes, dette er untaket, denne ganger har vi rett. Som Gollum i Ringenes Herre forteller seg løgner til han selv tror det hører jeg media rose seg selv til de blir høye av sin egen ros hvilke de utgir for å være kritikk. Jimmy Savile voldtok barn over flere år uten at noen intervenerte. Man kan si at det var deres tabu. I dag taler de samme journalistene som tiet om dette som om vi nå, bare et par decennier senere, er blitt så mye mye bedre – moralsk sett vel å merke. Sant er det at fortiden er et fremmed land men at man kan tillate seg å heve seg over den til de grader er utrolig og vitner ikke minst om selvfornøyelse og selvrettferdighet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s