Take the fuck back from fuck

Solidaritet, toleranse, respekt, likhet – alle, favoritt uttrykk fra venstresiden. Men med tiden er alle kun blitt rene euforiske begrep. Hva er det venstresiden legger i disse begrepene, av handling? En synes det forferdelig, at nordmenn ikke liker å være minoritet i eget nabolag men hvor blir det av solidariteten, hvor ble det av respekten i egen handling? Hvor mange fra venstresiden er det vi ser flytter inn i Grorudalen i solidaritet – ikke så mange det nei. Det synes for meg at ordene alene, er det eneste som er igjen, hvilket igjen tillater politikerne å sitte trygt oppi Holmenkollen og preke «toleranse» som om det var en dyd i seg selv.

Men på tross av at SV med høy sannsynlighet går under sperregrensa (godt fortjent altså) og Arbeiderpartiet liksom som i resten av Europa går av for et mer høyre-orientert parti, så tror og håper jeg ikke, slaget er fullstendig tapt for venstresiden. Personer som Halse (SU) og Borch (SpU) men også Sarrazin (tysk sosial-demokrat) har vist at det finnes opprørsvilje mot de dinosaurene av venstreside-ledere som nå går på tomgang, på det som var av visjonær ideologisk drivkraft (Document kommenterer). Samtidig representerer de en stødig trend av venstre-orienterte som fra innsiden, som ser at venstresiden er «way off track» med det som er av multikultur, transnasjonalisme og da spesielt EU og Schengen.

Disse, «Borch-ungdommen», representerer egentlig ikke noe nytt venstre i den forstand at det ikke er gjort eller tenkt før, mer beskrivende er det å si at de tar klassekampen tilbake fra venstresiden. Take the fuck back from fuck. Dagens venstreside er establissementet og har derav ikke de siste 8 årene følt noe behov for forandring eller omskifte og enda verre; de har sluttet å lytte. Når Pedersen Eskil Pedersen går ut og sier vi må vise solidarietet med Hellas så har jeg mine tvil om at han riktig forstår hva han selv sier. Dagens venstreside er som sagt ikke interessert i forandringer og ser derav helst at alt forblir som det er, om det så innebærer bailouts, nedskjæringer eller hva det skal være. Så lenge de selv beholder velferden med en viss moralistisk selvfornøydhet så bryr de seg lite med hva som egentlig skulle være venstresidens mantra; kampen for de svakeste. Jeg vil tro det må være noen på norsk venstreside som faktisk vet at det de sier er nettopp hva som gir bankene støtten til å fortsette i samme destruktive dur som sendte dem hit de her i dag. Ikke at de sier det men jeg kan ikke få meg til å tro at ingen vet at det er bankene og systemet som har satt igang den arbeidsløsheten som finnes i dag og likevel fortsetter de samme som egentlig skal representere og bygge venstresiden som ledere å underminere alt av de «verdiene» som er i klassekampen eller ellers på venstresiden.

Halse og Borch representerer den ungdommen som ikke lenger går med på slike kompromisser; [klasse]kampen for de svake skal ikke kompromiteres. Halse har i det siste vist med flere innlegg i Aftenposten et politisk talent jeg ikke har sett i norsk politikk på lang tid, tok han til å sparke Lysbakken & Co ut skulle det være fristende å gi SV en stemme. Men foreløbig er det ikke i den retningen det går. Lysbakken viser hverken respekt for hva Halse sier eller interesse for å gi rom for et nytt synspunkt. Brudd på konsensus blir sjeldent feiret innenfor norsk politikk, spesielt ikke på venstresiden.

Men hva kan det komme av at venstresidens ledere over hele Europa er kommet så «out of track»?

For å besvare det spørsmålet vil jeg starte med ’68. Er det to setninger du skal huske om ’68 så er det «Har du lyst har du sagtens lov» og «Det er forbudt å forby». Disse to sammen, representerer i all hovedsak hvilken tankegang som har ledet venstresiden opp til hva den er i dag og fordi dette var en internasjonal revolusjon er det noe hele den internasjonale venstresiden bærer preg av. Denne tankegangen er det som har fått venstresiden til å miste all sans og retning for hva deres overordnede mål er. Det blir sagt at «grenser er til for de svake», hvilket stemmer meget bra med dagens situasjon og sitter ved roten til hvorfor og hvordan venstresiden har kommet til å neglisjere de nedrige klasser den er ment å forsvare.

Et godt eksempel er skolen. Læreren som autoritet og utøver av regelementet er ikke til for de som kommer inn i klasserommet og tar opp mattebøkene som det første de gjør. Nei, for dersom læreren plutselig en dag skulle si at hver elev skulle «ta ansvar for egen læring» og derav kunne velge selv hvor mye den ville se i boka så er det langt fra de flinke eleven som villelide av dette. For det er de svake elevene som trenger regelementet. Det er de svake elevene som trenger en tydelig menneskelig autoritet å forholde seg til for at de skal kunne ledes inn på rigtig spor.

Men dette viser dagens norske venstreside ingen verdens interesse eller forståelse for.

I stedet gjør man som i god gammeldags kommunist-skikk, man «gir alle like muligeter», som f.eks å gi alle barna på skolen skolemat, hvilket er mye nemmere dét enn å faktisk ta opp debatten om at det konsekvent kommer barn til skolen uten matpakke, hvilket er mye pga. deres a-sosiale foresatte. Derfor er det jeg aldri kan ta Lysbakken eller Stoltenberg seriøst når de snakker om «klasseforskjeller». «Ja, hva er det du har gjort kanskje?- ja sånn rent bortsett fra å neglisjere alt av deres problemer.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s