De snodige nordmenn

Det er noe særskilt med disse nordmenn. De taler som verdensmestere i samtlige grener innenfor demokrati men har ikke en gang et helsesystem legene selv vil eller kan stå inne for, de bruker 233 millioner på elever som ikke kan norsk i skolefør alder og skal til sammen bruke enda 130 milliarder på innvandring fram til 2030 men samtidig greier ikke Norge en gang å gi egne pensjonister et verdig opphold i sine siste dager, noe som begrunnes økonomisk. Det er m.a.o. ikke det letteste land eller folk å begripe eller skjønne seg på og dét på mange flere måter enn eksemplifisert her.

Norge er landet av moral men også dekadanse. Våre ledere og da spesielt AP liker å belegge sine politiske uttrykk med moralsk grunn (noe som egentlig er problematisk i seg selv uansett sak, fordi moral nært sagt aldri er legitim årsak og enda mindre grunn for handling ovenfor andre, som å plassere flere tusen innvandrere i et nabolag uten ett spørsmål om det er passende for beboerne). Med varierende hensikt skapes det et enormt fokus på hva slags adjektiv man burde bruke på de som ytrer seg kontra rådene konsensus, som f.eks. om Document er høyre-radikal, ekstrem eller konservativ, i stedet for å diskutere selve saken.

Hvordan Norge kom til å bli slikt et moralistisk land i dekadanse er en historie for seg selv som jeg ikke akter å gå inn på nå, men jeg vil gjerne forklare hvorfor og i hvilket henseende det er jeg kan finne på å kalle Norge er et moralistisk land i dekadanse.

En del mennesker, spesielt de eldre og gjerne kristne, vil i dag påstå at moral er blitt kastet ut av vinduet med alt av høflighet fra det Norske rom, men dette er altså en feiltolkning – i alle fall om du er oppriktig interessert i å forstå tema og derav de snodige nordmenn. Nordmenn flest er faktisk så opptatt av det moralske at det lukter sterkt av mani – og da har jeg ikke en gang nevnt våre kjære journalister eller vårt lederskap/eliter. Ta for eksempel denne tilfeldige sjekken av «nordmannen på gata» som Hans Rustad kommenterer på Document.

Slik et gjennomslag har dette perspektivet fått at det finnes ikke lengre noen institusjonell motkraft til det, og det gir seg mange sære utslag. Som når NrKs radioreporter intervjuer mennesker på gata. Spørmålet er «Anser du deg for å være et moralsk menneske?» Den ene etter den andre, flere av dem relativt unge, svarer et høyt og tydelig fornøyd «Ja». Mens jeg tenker: hva er galt med litt kledelig beskjedenhet?

Hvis reporteren hadde fulgt det første spørsmål opp med et «Hvordan vet du at du er et moralsk menneske?», tipper jeg at svaret, etter innlendende usikkerhet, ville avklart at det er overhode ingenting konkret de har å vise til, noe de har gjort, noen moralske handlinger. En moralsk livsførsel kjennetegnes nemlig ofte ved at det innbærer en til tider merkbar kostnad for bæreren: kostand som i penger, sosial anseelse eller en annen slags form for opplevd forsakelse. Det har nemlig aldri vært kostnadsfritt å være moralsk, og vil heller aldri bli det.

Jeg mistenker at samtidsmenneskets følelse av moralsk høybårenhet knyttes til at de har de rette meningene. Gjøren har ingenting her å gjøre for moderne mennesker. Mener du det rette, er du følgelig et godt menneske. Slik de ser det. Derfor trenger du ikke flytte til Groruddalen når du mener at innvandringen er helt vilt berikende. Du kan trygt fortsette å bo i det hvite vest. Gode mennesker anno 2012 gjenkjenner hverandre ved de gode meningene. De poserer for hverandre. De er posører.

Gid det var så enkelt. At det hadde holdt med å innta en spesiell positur for å være et godt menneske.

Vel, her er vi kommet til én av de merkverdighetene ved de snodige nordmenn; begrepet «moral» har på lik linje med «toleranse» og «inkludering» blitt en del av århundrets eufemisme. Støtt og stadig opplever jeg den nye norske perverterte versjonen av moral, hvorav man anser sin egen velferd som et manifest og et bevis på ens egen gode moral og man finner det helt akseptabelt å vurdere andre på moralsk grunn ved å stille spørsmål rundt hvor godt den andre kommer overens med «oss»/establissementet; altså reduserer man uenighet til en mangel på moral[sk forståelse]. Eksempelifisering:

God​het​spoli​tikken har som sin pris at noen blir utpekt som onde. Man tar Nor​dahl Griegs ord bok​stavelig: “Finnes her nød og urett skyldes det svik.” En streng asylpoli​tikk må per defin​- isjon skyldes slemme men​nesker. Det må være noe galt med Lønseth som per​son. En slik vekt er ganske tung å bære. Spe​sielt hvis “pålessin​gen” skjer nærmest daglig via Dagsrevyen.

NRK og medi​ene omgjør poli​tikk til et spørsmål om reg​jerin​gens moralske habi​tus. Man ignorer at Lønseth kun utfører jobben sin. Man ignor​erer at poli​tikken har fler​tall på Stortinget, og høyst sannsyn​lig et fler​tall av folket bak seg. Alt gjøres til et spørsmål om god​- het, som frem​stilles som en uut​tøm​melig kilde. Den springer jo ut av hjertene, så hvis noen sier “nei” må det være fordi hjertene deres er blitt harde. Slik reduseres poli​tikk til et spørsmål om godhet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s