Embedsmannsstaten vs. byråkratimannsstaten og innvandringsspørsmålet

Fra 2000-tallet har mediene vært mye proppet med «The Rise of the Rest» som handler om den 3. verdens økonomiske vekst og derav mente man utifra tradisjonell materiell 68’er og kommunist-tankegang at som en nødvendighet ville disse befolkningene bli mer demokratiske, mindre repressive og ikke minst mer velstående. Problemet er bare at det er nettopp det motsatte som skjer.

130221_INBOX_OpeningGambit_GraphMerkelig er det ikke å undre over denne statistikken vist til venstre. For er det ikke dét vi hele tiden hører snakk om, og da aller mest fra USA; «Less taxes to the middle class and more to the rich». Begrepet middel klasse i USAs debatt har av inflasjon endt opp som et totalt alt og ingenting-sigende begrep. Men hvordan er dette relevant for Norge? Norge er da ikke et 3. verdens land på vei opp fra fattigdom ei heller like «obsessed» med å snakke om den berømte middel klassen. Nei, men det er samme spillet som en stadig større andel av verdens ledere har begyndt å knekke koden på.

I England har man nå hørt om flere tilfeller av «grooming» som er når flere eldre menn ser seg ut en yngre (vanligvis tenåring) jente i en utsatt posisjon og «tar hånd om henne» – med det mener man at hun gis mat og klær samtidig som en gjeng på 5-15 pakistanere voldtar henne på runde. (For videre lesning om dette; her, her, her og her) Men hva som gjør dette så «genialt» og sørger for at jenta ikke returnerer til familien men holder seg med gjengen, det er at man sørger grundig igjennom alle mulige måter å psykisk få henne til å tro at dette er noe henne selv har skyld i. Samme går for dagens Norge.

Før hadde Norge embedsmannsstaten, noe vi nå har avviklet til fordel for byråkratimannsstaten. Men fordelen med embedsmannsstaten var at det var bredt utover på en slik måte at hver enkelt embedsmann ikke kunne gjøre slik han selv så passende, på denne måten hadde man en viss demokratisk kontroll og man fikk en passende avstand til makten som følge gjorde det mye lettere for befolkningen å stå i større grad som én mot hva en så som gal bruk av makten. Ironisk nok er det nettopp hva som gjorde dette systemet fungerende også hva som gjorde at det gav ettter for ungdomsopprøret på 60-tallet hvor man rett og slett sparket åpne dører inn til borgerskapet og vips var Norges nye mainstream-linje dannet for kultur(revolusjonen), kunst og politikk (borgerskapets motstand overdrives i de fleste fortellinger). Men embedsmannsstaten er altså ikke lenger tilfellet for Norges befinnende. Den byråkratiske styringen som har tatt over for forgjengeren styrer i dag under hva som Jens Stoltenberg døpte New Public Management og deler slettes ikke noen fellestrekk med embedsmannsstaten av typen som demokratisk kontroll eller ansvarlighet.

Den byråkratiske staten fører med samme metodikk som de nevnte pakistanske gjengene: I stedet for å åpenlyst tilrane seg hva man begjærer så får man heller offeret, som i dette tilfellet er befolkningen, til selv bli med på ranet og gir til gjengjeld noen goder tilbake til takk, som f.eks. trygge offentlig stillinger og/eller gullkantede pensjoner, akkurat som jenta som ble voldtatt for kule klær og godteri. Og denne metoden har slått an til en slik grad at det går internasjonal trend i det, som vist på bildet ovenfor.

Om dette er et demokratisk problem? Selvfølgelig. Typisk for de revolusjonære er det å hate sine avkom slik de gjør i dag. Den gang i 68’ tilbad man det radikale, det banebrytende og de som sto fremst som avant garde. Dette er i dag umulig under alle omstendigheter å gjenta, for under det som på overflaten tilkommer av uttrykk for «toleranse» så ligger det den samme strenge føringen som de selv kritiserte skolen for å inneha for 50-60 år siden. «Det er forbudt å forby» er blitt til den patos av toleranse Hylland Eriksen og Jagland preker i dag.

Men selv om det for Norge er 68’erne som har ledet an mot dagens byråkratimannsstat så er de som nevnt ikke alene i å ha fått med seg kraften i denne metodikken, altså å gjøre folket skyldig i sin egen undertrykkelse (kan få en til å tenke på hvordan de fleste konsentrasjonsleire ikke var styrt av Hitlers militære, men man fant det mer effektivt å ha fangene selv til å passe fangene. Kanskje kan man si at disse vokterne var konstrasjonsleirens middel klasse…). Kina har i tillegg til å ha akseptert en voksende middel klasse forstått at friheter også kan bety kontroll, som f.eks. myndighetene i Kina sin bruk av internett; man har oppdaget at å gi befolkningen total cyber-frihet er mer effektivt enn hva det er å kontrollere forbudet og i tillegg realiserer de enhver kommunists våte drøm om 24/7-kontroll av enhver innbygger som man nå har tilgang til med dagens teknologi.

Hannah Arendt har et meget bra avsnitt i sin bok «Vold i vår tid» angående byråkratiet.

På bakgrunn av tradisjonene for vår politiske filosofi er det meget som taler til gunst for disse definisjonene. Ikke bare stammer de fra den gamle idé om absolutt makt, som oppstod samtidig med den suverene europeiske nasjonstat, og som fant sine første og største talsmenn u Jean Bodin, i det sekstende århundrets Frankrike, og Thomas Hobbes, i det syttende århundrets England; de faller også sammen med de uttrykkene som har vært brukt siden den greske oldtid, da man definerte statsstyret som menneskets herredømme over mennesker – én eller få menns herredømme i monarkiet eller oligarkiet, de bestes eller de manges herredømme i aristokratiet og demokratiet. Idag burde vi føye til den siste og kanskje den mektigste form for et slikt herredømme, nemlig byrpkratiet. Dette betyr at man regjeres av et kompisert system av kontorer, hvor intet menneske, hverken én eller de beste, hverken få eller mange, kan holdes ansvarlige, og som mes korrekt kunne kalles Ingens herredømme. (Dersom vi, i overenstemmelse med den tradisjonelle politiske tenkning, definerer tyranniet som den regjeringsform som ikke kan trekkes til ansvar, er dette Ingens herredømme opplagt det mest tyraniske av alle, siden der ikke finnes noen som engang kan svare for det som blir gjort. Denne tingenes tilstand, som gjør det umulig å lokalisere ansvaret og å identifisere fienden, er en av de sterkeste årsaker til den uro og den opprørsstemning, som vi for tiden finner verden over – dens kaotiske natur og dens farlige tendens til å komme ut av kontroll og løpe amok.)

Så langt ute i teksten som nå er det kanskje passende å spørre; hvor skal dette ende, hvor leder dette hen?

Noe visst svar har jeg så visst ikke men en god pekepinn kan være å se hen mot de pågående prosesser i dagens samfunn. Flertallet av Norges befolkning er for en full stopp av innvandring til Norge – flertallet av Norges ledere og presse er for en fortsatt økning. Dette er langt fra tilfeldig men hovedobjektet for de som leder an byråkratimannsstaten. Utifra tilsynelatende makt hos folket, som f.eks. at de har konsulentjobber i statsdepartementer o.l. så skaper man en illusjon av at folket faktisk har makt og den makten våre ledere fører an er kun i samsvar med folket og det faktum at de er satt inn i en tilsynelatende demokratisk form. Samme var tilfellet for Sovjet på flere måter; det var kun en mindre elite som riktig visste hva som var bra for folket, og alt som ikke kom igjennom det systemet av byråkrati var rett og slett bare det av bermen de har plikt til å holde folket unna, som f.eks. Document.no som man unngår å nevne i en hver sammenhen selv om det åpenbart det man enten taler om eller referer til (eller når en lærer fraråder en elev fra å lese Document fordi det ikke angivelig er «bra», som hendte med min medelev i prallell-klassen).

Sett fra et slikt perspektiv kan man si at innvandringsspørmålet blir problemet som sprekker systemet å tvinger fram et ønske om demokratisering fra folket, men foreløbig forblir det med tanken om det. For på alle måter merker man fortsatt denne Big Brother i hverdagen som legger den moralske linjen for hva som er korrekt å si. Men Big Brother ikke Stasi som det var i Sovjet, i dag er hele befolkningen selv med på å skape en illusjon av en kollektiv Big Brother. Dette ved f.eks. å hysje på han som snakker om innvandring i det læreren passerer, eller si «Nei, men sånt kan du vel altså ikke si» når man enten snakker om at det ikke finnes én eneste hvit person i VM på 100 meter sprint eller når man påstår at det finnes noe ved Norge og den norske kulturen som en del innvandrere ikke forstår.

PS: Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger om det så er angående sammenhenger, meninger/tanker eller språk.

Advertisements

One thought on “Embedsmannsstaten vs. byråkratimannsstaten og innvandringsspørsmålet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s