Et illusorisk håp om en «Der ser du»-framtid

Jeg har skrevet et lignende skriv her, og her men denne gangen vil jeg ta det i et litt annet perspektiv.

Det er noen måneder siden jeg oppdaget at å lese kommentar-felt – til den grad du finner det ettersom Aftenposten, Dagbladet & Co har vanskeligheter ta til seg at de som leser muligens ikke har samme syn på alt som dem selv – kan være meget så interessant og dét kan være både oppløftende som depresivt. Jeg ble f.eks de føste gangene jeg så det, overrasket over proporsjonalitetene av meninger under innvandrer-relaterte saker, men så har jeg også blitt klar over hvor vidt og bredt jødehatet sitter i den norske befolkningen.

Men kommentarfeltet er ikke helt énsidig i innvandrerspørsmålet. Der personopplysninger er krevd ser man at antall kommentarer ligger på snaue 30-50 mens hvor anonymitet er tillat – som med Disqus – ser man at antall kommentarer ligger på stødige 400-600 (på Aftenposten og Dagbladet selvfølgelig) og kommentarer som: «Er det vanskelig å forstå?! Det er ikke innvandrere vi har et problem med. Det er islam vi ikke vil ha Norge.» og får gjerne fra 100-200 «likes. Divergensen er nesten ikke til å tro.

Så i neste runde må man spørre (om man tør); hvorfor?

Det foreligger selvfølgelig flere grunner for at nordmenn ikke vil stå fram med navn og rykte men jeg mener det er hovedsaklig at man ikke (hittil) vil eller mener det skal koste noe. For det er jo ikke slik at nordmenn flest ikke vet eller sitter på noen egen mening.

Igjen må jeg spørre. Hvordan og hvorfor er det man mener at det skal holde med tanken?

Disse avhopperne, de 90 prosentene som ikke tør å stå fram må på et vis fortelle seg selv når de hører om drap og knivstikking fra Oslo at det hører en annen verden til og problemene er så store at de butte av seg selv. Slik bagatelliserer man seg selv og sin betydning (i verden) samtidig som man evner i varierende grad å gå delvis letthjerta fra det. Og søvgjengeriet fortsetter å tusle og gå.

Om så hadde vært tilfellet – at problemene er av så store proporsjoner at de selv vil tvinge fram forandringer – ville jeg vært mye lettere til sinns med tanke på fremtiden. Men lite tyder på nettopp dét. Norge vil muligens være unntaket i en rekke land hvor forandringer allerede står for døren (med invasjonen av en moské i Poirot, Frankrike) men likevel synes det for meg at Norge går en egen fremtid i møte. Denne tanken slår meg da jeg leser arikkelen på nettutgaven av Aftenposten som forteller at prisen på boligmarkedet begynner å flate ut i vekst og dermed ser det ut til at vi foreløbig er utenfor faresonen for en boligboble. På Document har flere skribenter vært flinke i sitt arbeid med å formidle de problemer som oppstår når et land tar til seg flere innvandrere i året på fast grunn enn det fødes i Norge per annum, men på tross av at det skjer i en slik dundrende fart så skjer det på en slik måte at vi oppfatter det som «gjevnt» og dryppende. Og samtidig har vi jo en overklasse som fint greier å kjøpe seg ut av dette så de kan fortsette sin ignoranse (som de kaller toleranse) og mediene tar selvfølgelig hjertelig i et skippertak for at alt skal virke normalt – altså å fylle hele dagsrevyen med ikke annet enn nekrologer over gamle helter, Northug og muligens et barn som grusomt nok skal sendes ut av Norge.

Så kan man i efterhånd spørre om vi hadde vært bedre tjent med eller uten 68’ernes dåpsgave i ’69 (da vi fant olje).

En parallell kan man trekke til hvordan det står til i norsk skole: Khasakstan og de fleste u-land som ligger på samme faglig nivå som den norske skolen ifølge PISA-testen har det fortrinn ovenfor Norge at de faktisk vet at de har problemer, Norges respons var at testen var totalt misvistende fordi den representerte den gamle «puggeskolen» og professor i idéhistorie ved UiO Espen Schaaning mente at «En bedre indikator på den gode skole vil derfor værei hvilken grad barna gleder seg til å gå på skolen eller ikke.» (Dagbladet, 2/12-07)

Man fortsetter altså ignoransen for enhver pris og penger er midlet. Muligens den verste arven fra kommunismen og 1968 er det syklige fokuset på det materielle. Ikke bare brukes pengene på nesten enestående materielle og tilhørende rent informative saker som kontroll av elever, bøker, lærer, miljø og alt annet, men også holdningene og dernest hvordan man vurderer, sirkulerer ene og alene rundt det matrielle.

Slik kan våres ledere konkludere med siste ord i saken at PISA testen rett og slett vurderer feil kriterier og slik kan våres ledere fortsette å bevilge millioner på millioner til integrering uten i det hele tatt å lure på om det hjelper.

En kan jo nå lure på hvorfor jeg skal ta sånn på vei at folk ikke vil gå ut med eget navn når det er slikt et følsomt tema. Jeg har ikke noe imot det moderate eller den som tier fordi den ikke egentlig har noen grunn til å mene, derimot den jeg har har nor imot er den som vet og mener men likevel tier mot bedre viten.

Når det drypper ned i et glass er det rolig til det renner over. Det samme gjaldt for Yugoslavia. Man stakk til side de problemene man kunne som ikke lå innenfor umiddelbar nærhet og levde forholdsmessig fredfult med sitt. Problemet for Bosnia var langt ifra at de der var ekstreme men selv hadde de lenge tiet om hva som skjedde utenfor deres egne hjem; de ble perfekte bytter for Milosovics «splitt og hersk».

PS: Setter stor pris på tilbakemeldinger!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s