A-sosiale eliter avler rasisme

Demografien i Oslo forandres med en kataklysmisk hastighet og man finner stor divergens i reaksjoner. Et fåtall tar til NDL, noen får plutselig en syklig interesse for ski og alt hva man kan gjemme nasjonalisme i, noen er det som preker mangfoldets verdi og så er det de som forholder seg – prøver i alle fall – til dels likegyldig, enn så lenge det er mulig. Mye fokus har det vært på reaksjoner på innvandring, men helst velger media av NDL og de ytterst minimale gruppene, og har vært effektive i sin sak i å stemple innvandringskritikk som «høyre-ekstremt» og rasistisk.

Joda den overhengende rasismen ser jeg men i motsatt retning av hva media skriker på.

Jeg vil inn på den norske elites håndtering av innvandringsspørsmål.

Hans Rustad har gir et godt utgangspunkt for å gå videre.

Slik et gjennomslag har dette perspektivet fått at det finnes ikke lengre noen institusjonell motkraft til det, og det gir seg mange sære utslag. Som når NrKs radioreporter intervjuer mennesker på gata. Spørmålet er «Anser du deg for å være et moralsk menneske?» Den ene etter den andre, flere av dem relativt unge, svarer et høyt og tydelig fornøyd «Ja». Mens jeg tenker: hva er galt med litt kledelig beskjedenhet?

Hvis reporteren hadde fulgt det første spørsmål opp med et «Hvordan vet du at du er et moralsk menneske?», tipper jeg at svaret, etter innlendende usikkerhet, ville avklart at det er overhode ingenting konkret de har å vise til, noe de har gjort, noen moralske handlinger. En moralsk livsførsel kjennetegnes nemlig ofte ved at det innbærer en til tider merkbar kostnad for bæreren: kostand som i penger, sosial anseelse eller en annen slags form for opplevd forsakelse. Det har nemlig aldri vært kostnadsfritt å være moralsk, og vil heller aldri bli det.

Jeg mistenker at samtidsmenneskets følelse av moralsk høybårenhet knyttes til at de har de rette meningene. Gjøren har ingenting her å gjøre for moderne mennesker. Mener du det rette, er du følgelig et godt menneske. Slik de ser det. Derfor trenger du ikke flytte til Groruddalen når du mener at innvandringen er helt vilt berikende. Du kan trygt fortsette å bo i det hvite vest. Gode mennesker anno 2012 gjenkjenner hverandre ved de gode meningene. De poserer for hverandre. De er posører.

Gid det var så enkelt. At det hadde holdt med å innta en spesiell positur for å være et godt menneske.

Om så dette ikke var en utspørring av Norges overklasse så synes det for meg som en kjennsgjerning for eliten av Norge at man setter likhetstegn mellom sin egen velferd og sin egen moralske standard. For disse menneskene som fra før av har alt er det følgelig ikke vanskelig å akseptere en tankegang om selv-realisering som i effekt forsørger elitens trygghet om at deres velferd er deres egen fortjeneste (hørte jeg noen si kastesystem?). Som i kommunismen er ikke samfunnets tapere resultat av egen tankegang om selv-realisering men kun pga utilfredstilte matrielle behov. Konstant og gjennomført snakker media om den 3. verdens ulykke som en «uheldig greie». Man snakker om deres uheldige plassering her i verden som om det skulle være en mangel på ressurser som var problemet. Komfortabelt og beleilig er det selvfølgelig for dem som vil fremstå som moralske men også pengesterke å kunne erklære all hjelp foruten den økonomiske meningsløs. Dermed begrenser vi heller det hele til å gi én 200 lapp i året og sparer oss for en masse uheldig bry og snakk om slikt som at Norge har tjent seg rike på å forhandle med diktatorer og andre despoter.

En kunne kanskje fått seg til å tro som en utenifra at denne arrogansen har noe nasjonalistisk over seg, hvilket kunne ikke vært lengre fra svaret. De norske eliter har ikke det minste til overs for noe av de nedre klasser, spesielt dersom de hevder å kjenne folket bedre enn vår elite med professorgrad i sosial-antropologi. Sånn sett har kanskje ikke så mye forandret seg siden 1968; venstresiden og dagens elite møter fortsatt en nokså motvillig Messias, arbeiderklassen, og foretrekker heller å snakke om den og dets beste enn å snakke til den.

Det er ikke helt lett å skrive om de norske eliter av forskjellige grunner. Blant annet er det fordi vi har flere forskjellig med hver sine «oppgaver» eller kanskje skal jeg heller si idealer. Vi har selvfølgelig en politisk elite som alle andre land i Vesten men Norges er fortsatt spesiel i, den spesielt norske, nepotismen (jamfør tidligere saker innenfor staten angående habilitet). Vanskeligere er det å skape et bilde av vår økonomiske og kulturelle elite fordi man har evnet her i Norge å skape et slikt konsensus-samfunn slik at om enn vi ikke er en del av eliten så søker nært sagt alle den, den som kan. Effektivt synes det for meg at man her i Norge har skapt et hierarki utifra et ideal, litt som en u-uttalt «Being an elite, for dummies». På denne måten vet «alle» hva man burde mene, hva man kan le av, hvor man skal le osv. Trist er det å se at dette går rett hjem hos etnisk norsk ungdom.

- Norsk ungdom viser ikke størst engasjement for de store verdensproblemene. De er skeptiske til u-hjelp og ønsker ikke at det skal legges til rette for økt innvandring eller flere asylsøkere til Norge. Miljøengasjementet er nærmest borte. Vi ser ikke lenger den tradisjonelle høyre/venstre-aksen hos ungdommen, og det danner seg en tverrpolitisk enighet – en slags «vellykkethetskonsensus», sier Øia.

For meg høres det ut som om en norsk elite stadig utvikler en mer og mer alvorlig grad av a-sosial atferd. En selvfølge er det blitt at man ikke trenger å følge med på nyhetene «fordi jeg ikke liker det» og heller trener dans eller svømming 7-8 ganger i uken.

Barn av selv-realisering.

Barn som vokser opp med iPhone i hånda og aktiviteter fra de våkner til leggetid blir fortalt av foreldrene at du må oppfylle dine ambisjoner og videre later man som om alle idsse ambisjonene som man presser på dem av slag som utdanning, sosiale relasjoner, hobbyer er deres egne selvutviklede tanker og ambisjoner. Disse personene er det som sitter øverst i det elitistiske hierarki av konsensustenking. Etterhvert som jeg tenker over det ligner bare Norge mer og mer Italia i den forstand at alt er kun «for the Show». Ditt verd og hvordan du blir verdsatt kommer fra langt nær lenger an på hvordan du behnadler dine nærmeste som familie og venner eller hva du foretar deg av arbeid – nei det kommer an på hvordan du fremstiller ditt eget liv på facebook, instagram, twitter og hva annet som er. Man trener ikke lenger for å holde seg i form eller for sosial glede som da ville ha resultert i mye lag-idrett, organisert og uorganisert men heller så er tilfellet at det er helsestudioene som eksploderer hvor eneste mening ved trening er å ta seg bra ut for «the Show».

Denne nye genereasjonen Øia snakker om er ikke fult så konsistent og gjennomført som man kan få inntrykk av. Det er også de som ikke helt har skjønt at drømmen om selv-realisering er forbeholdt de pengesterke og de som har råd til å sende barna over halve byen for å komme på riktig skole og så lære kinesisk på fritiden.

Og dette tror du medlemmene av vellykkethetskonsesusen har så meget lyst til å høre om?

Hvor ironisk det er at det en gang var og fortsatt er de selvoppnevnte «klasseforkjemperne» som stod for denne selv-realiseringen er rett og slett usigelig.

Nå begynner en minkende og stadig strammere elite å få det vanskelig med å opprettholde støtten for sosial mobilitet og selv-realisering, dermed har man nå bestemt seg for å få inn skolemat i skolen. Selvfølgelig er dette å dra i feil ende av problemet. I stedet for å snakke om barna fra a-sosiale hjem hvor mor og/eller far er på NAV og sitter mye av dagen halvnaken og stødig full så tar man heller til å glatte over dette ved å gi «alle lik mulighet» ved å gi alle mat – man unngår og avskyr avvikene som ikke kommer med pent smurt matpakke hver dag men går sultne hele dagen. Man kan vel si at dette inngår i en tradisjon for den mer elitistiske venstresiden  som tar lidelse fra nedrige klasser som en mangel på matriell velstand.

Men denne teksten var ikke ment for å snakke om etnisk norsk arbeiderklasse (til den grad det eksisterer). Majoriteten av innvandrerne som er kommet til Norge siden 1970 befinner seg fortsatt i hva man vil kalle arbeiderklasse – om ikke dét så i alle fall en del av de nedrige klasser. Disse opplever også å gå igjennom dette samfunnet (skolen) av selv-realisering og egosentrisme. For disse er det ikke bare en utfordring å komme godt ut av det, utfordringen blir i det hele tatt å bli [godtatt som] en del av systemet – om da ønsket  eksisterer overhodet.

Innvandrere blir på noen måter sett på som systemfeil av de mer dannede klasser fordi man på flere måter ikke følger reglene.

Hans Rustad gjør opp seg noen tanker for nået og fremtiden.

Det vil dukke opp utenlandske stemmer som kan lese Norge innenfra. Jfr. Lily Bandehys kritikk av Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten. Professoren likte ikke hennes kritikk av hans tekster, og drabanter rykket ut til forsvar. De ser ikke det ironiske: en profet for multikulturalisme blir kritisert av en iransk innvandrer for å føre et forsvar for kulturell relativisme, slik at det oppstår antipati, særlig mot muslimer, som rammer alle som ser fjernkulturelle ut. Hylland Eriksen ville ha seg frabedt slik kritikk, som en annen vestkantfrue. Han ville ikke godta at de befant seg på samme nivå. At Bandehy hadde rett til å kritisere ham på denne måten, ved å spørre om Hylland Eriksen hadde skapt et raseri hos Anders Behring Breivik. Hylland Eriksen må gjerne anklage andre på høyresiden for å ha inspirert Breivik, men at han skulle gjort det er uhørt, til tross for at Breivik selv flere ganger viser til Hylland Eriksen.

Det blir en level playing field. Ingen privilegier for professorer med fri adgang til norske spalter og millioner i forskningsmidler. Der ute på nettet finnes en objektivitet og lik adgang. Ikke alle takler det. Venstresiden sliter med det. De vil gjerne ha en særrett til å fortolke og mene. Ytringsfrihet som privilegium.

Så mye for toleransen.

Hva som kjennetegner den politiske elite av Norge er at man deler ut toleranse kort seg imellom. Ordet toleranse er blitt utsatt for århundrets eufemi. Toleranse skal på ingen måte forveksles med slikt som vennskap(lighet), aksept, omfavnelse eller inkludering. Selv nærer de god samvittighet helt glatt selv når de åpenbart neglisjerer og ingnorer alt angående innvandrerproblemer fordi de velger å «tolerere» og da er jo alt sagtens fryd og gammen. At Bandehy kan bryte inn og innvadere deres tankeunivers er alldeles uhørt. Når Hylland Eriksen & Co går ut å forsvarer niqab i toleransens navn burde det begynne å demre for en hva slags a-sosial atferd de utviser. De velger bestemt ikke å tilnærme seg niqab-damene som en av sine egne, men tar heller til å tolerere. Hvor tolerant ville Eriksen vært om datteren hans kom hjem med skjeggete mann og niqab?

Ute av syne ute av sinn.

Slike spørsmål finnes ikke så lenge man opprettholder sin moralske standard og samvittighet ved å tolerere fra beste vestkant.

 

(dette er fortsatt en uferdig tekst)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s