Ansvar, synd og religion

Den vanligste reaksjonen på Muhammed tegningene jeg opplever i klasserommet og generelt blant unge er at «Man må jo ha respekt for alle…» og «Skjønner jo at man blir litt såret da når man tegner deres profet på en så nedverdigende måte.». Når disse reaksjonene også er identiske med de som fremkommer når man ikke bare tuller med Islam men også når man rent saklig kritiserer religionen, så må man rent komme til den konklusjon at det ikke bare er muslimene selv som har blitt indoktrinert til å tro at de selv er Islam og profetens stedfortreder, men også vi andre tilskuere er blitt likedan. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare ungdommen. Heller ikke våre toppolitikere greier å utvise noen større grad av forståelse enn at de også går ut å fordømmer kritikk av Islam som om det var de groveste personangrep.

Har ikke de som vokser opp som muslimer den mentale evnen til å skille på seg selv og sin religion? De som anser angrep på Islam som krenkelser av muslimer selv, må på en eller annen måte tro at muslimer ikke har muligheten til å stå for noe annet enn hva religionen Islam, i seg selv, står innenfor. Hvorfor skulle jeg noen gang bli såret over at noen påpeker at det eksisterer kall til voldelig avstraffelse i Bibelen med mindre jeg enten stod innenfor det selv eller anså enhver svakhet ved Bibelen som en svakhet ved meg selv og derav en kritikk av Bibelen som en kritikk av meg? For muslimer er nok som sagt tilfellet sistnevnte, men hvordan er det mulig at Vestlige personer greier å få seg til å tro det samme etter alt vi var igjennom (tredveårskrigen).

Rundt om i verden i dag fôres muslimer med propaganda om at deres posisjon under Allah er den eneste rette og at alle ikke-muslimer er av en helt anne art enn dem selv. Dette gjøres f.eks ved innstrammingen av hijab-påbud i Tyrkia, islamifisering av grunnloven i Egypt og videre dannelsen av islamske partier i Europa. Alt dette er nyere endringer tiltenkt muslimer for at de skal tro på at de ikke er muslimer ved valg og derav innhar noe ansvar for det men heller at de er muslimer av gener.

Derfor er det så mange muslimer som har problemer med å skille mellom individ, stat og religion – noe vi som er oppvokst med det tar som den største selvfølgelighet. Desto verre er det da, at man i Norge snakker om respekt for muslimer på bakgrunn av hva Islam står inne for, fordi da ender man skillet mellom individet og religionen. Da har man gitt etter for akkurat samme tankegang som vi en gang kjempet selv imot. Man forteller da at muslimer har intet ansvar for hva de stiller seg bak av religiøse skikker fordi vi skal respektere alle religioner.

Det som er verdt og merke seg da er at det forholder seg et uløslig bånd mellom ansvar og synd. Uten ansvar ingen synd – ingen synd intet ansvar. Det betyr at om du ikke har noe ansvar for hva du gjør i Islams navn så kan heller ikke synde i Islams navn – og visa versa. På den måten har man da legitimert alt fra kjønnslemlestelse av jenter til stening av homofile – i respektens navn!

Det er multikultur i praksis.

Hvem er det som betaler for «respekten»? Det blir da blant annet homofile som ikke lenger kan gå hvor de vil og må til stadighet være påpasselige så de ikke avslører hvem og hva de er.

Litt ironisk er det at en gang i tiden så var hva som skilte Øst- fra Vest-kirken det at Vest hadde sitt øye mot synden mens Øst sitt fokus var mot frelsen. Mer annerledes kunne det da ikke vært. Slik det forholder seg i dag ofrer man alt og alle p veien mot den multikulturelle frelse; Det nye Norges «amen».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s