En umenneskelig rettferdighetsfølelse

Igjen vil jeg tilbake til Sabina og se på hennes opplevelse av kommunist Sovjet en gang til.

Men først, Norge:

«Slutten på barmhjertigheten» skriver Theodor Dalrymple og med det beskriver en viktig del av sosialismen/kommunismen. Han skriver om tillit og fortjeneste. I dagens samfunn er det ingenting som skal oppnås eller bli gitt grunnet ytelse. Bedømmelser skal ikke skje på bakgrunn av skjønn, medmennesklig forståelse eller sympati, det skal kun skje på bakgrunn av enten nedfelte lover/regler eller de sosialdemokratiske prinsipper (viktig og ikke blande prinispper og verdier her).

Dette hadde den fryktelige konsekvens at sosialarbeiderne ikke var i stand til å anstrenge seg så mye som folk fortjente, og siden personene med den verste oppførselen var flinke til å produsere behov, innebar det at de som fortjente mest, relativt ofte ble forsømt. Dette slet også på sosialarbeiderne selv, for med noen sjeldne, hellige unntak er det umulig for folk å ha samme medfølelse med alle, uansett fortjeneste. Sosialarbeiderne måtte med andre ord undertrykke sine naturlige følelser, og når slike følelser undertrykkes lenge nok, svinner de hen og opphører å eksistere. Og det er nettopp hva jeg så blant dem.

Det er selvfølgelig sånn at vurderinger av fortjenstfullhet varierer, og selv der hvor det er enighet om hva fortjenstfullhet er, er det ikke bare mulig, men uunngåelig å gjøre feil. En verdig trengende kan tas for en uverdig, eller motsatt. Men konsekvensene av ikke å bruke sin forstand er verre enn konsekvensene av at den noen ganger brukes feil. Og det å avstå fra å felle en dom er i seg selv å gjøre en slags vurdering.

Ikke bare fører dette til mental latskap ettersom man egentlig aldri trenger å ta stilling til hverken det ene eller andre om det så skulle være på faglig måte eller moralsk (ikke det at moral heller er tillat innenfor denne ideologiske styringen), men det fører til en imaginær forestilling om rettferd. I stedet for å ta stilling til en problemstilling inntar man heller en «nøytral, likestilt og rettferdig» stilling hvor man rent ignorer situasjonen, eller m.a.o at det faktisk er et individuelt menneske man står ovenfor, og skyver heller lovverket og de nedfelte rettighetene foran seg.

Dette er uheldigvis en forholdsvis utbredt vrangforestilling man i hverdagen støter på her i Norge – blant byråkrater, kundeservice og/eller annen autoritet. Om man så ikke kan gjøre noe med akkurat denne personen i hver situasjon man møter – og det er jo aller helst autoriteter som skal styre og bedømme deg, så det gjør det gjerne ekstra vansklig – men likevel er bevisstgjøring aldri forgjeves.

Sabina opplevde kommunismen i Sovjet som noe som reduserte mennesket til noe nærmest dyrisk. Med statens nye materialistiske hånd var man totalt beskyttet, slik mente de at  nestkjærlighet ble overflødig. Man tolererte ikke at noen skulle ha noen sjanse for å få mer av noe enn andre så i stedet for å fordele nestkjærlighet gjennom enkeltmennesket gjorde man det mye enklere; man avskaffet den. Det skulle ikke være opp til enkeltpersonen å gi penger til veldedighet, det skulle staten koordinere. Dette er også i tråd med nasjonaliseringen av eiendom, ikke bare skulle man være ute av stand til å dele penger og goder med nære, heller ikke en selv skulle en få råde over hverken økonomisk eller privat. Resultatet? Et effektivisert meningsløst liv og en stadig mer umenneskelig russisk befolkning som hadde det stadig vanskligere med å forstå selve grunnlaget for all moral:

Moral comes out of the self-consciousness because when you have a self-consciousness which results in an I you will ultimately have to understand that there is a self-conscious «you»

– Roger Scruton, fra «The Face of God»

Jeg håper selvfølgelig at vi ikke kommer like langt som Sovjet og jeg har heller ikke intensjoner om å male fanden på veggen i utide men det skal sies at symptomene begynner å synes på overflaten; New-Age spiritisme, Jobbik, Generation Identitaire og spill-galskap. Ikke misforstå, jeg setter ikke lihetstegn mellom disse, men fellesnevneren er meningsløsheten. Flere og flere tar til spill-galskap og finner en kunstig mening der, andre finner oppvåkningen i overtroiske (muligens konspiratoriske) spirituelle sekter som New-Age, men samtidig er det flere og flere som gjør som Generation Identitaire; de sier nok er nok og er sulten på mer enn kulturell relativisme og normløshet.

Noen vil sikkert si at jeg nå drar lange linjer og maler med for bred pensel, men nei; hva dette i bunn og grunn koker ned til er moral, moral igjen født av kristen etikk. Enkelt mennesket må stå for sine egene handlinger og må likeledes kunne bli stilt ansvarlig for de handlinger man utretter.

Nestkjærligheten vil alltid i enden trumfe denne umenneskligheten, men på ingen måte, nestkjærligheten er på langt nær selvforsynt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s