Klasserommet anno domini 2012 – og videre…

Pr. idag er trenden at det er en stadig mindre proposjon av den norske befolkning som opptar en skolebenk, likevel kan ikke viktigheten av klasserommets tilstand overvurderes.

Min norsk lærer – som for de fleste andre i Norge – er mye den typiske norsk-lærern du forestiller deg for 2012; dame, venstre-orientert (men vanligvis ikke ideologisk) og prøver fåfengt å være en forlengelse av den bekymringsløse 68’er genrasjonen. Hvordan norsk-lærern gikk fra å være den mest fryktede av alle på skolen stående klar med spansk-røret til å være hippie dama med ozzy-osborne briller, kan jeg ikke si jeg riktig godt kan forklare men er ei heller hva jeg vil snakke om nå.

For ungdommer flest, som for meg, så har dette første semesteret – for ikke å snakke om forrige der igjen – vært et semester i hurtig omskifte. Mye skjer, men man rekker ikke helt alltid å fange opp hvorfor og hvorfra. Den arabiske vår har vært én av temaene – i hvert fall min – lærere har måttet formidle til elever, akkurat som 22/7 før der igjen. Min norsk-lærer hadde for ikke lenge siden en powerpoint presentasjon om den arabiske vår og tok en hel time til det for å se hva vi kunne og å oppdatere oss på det.

Det er bare det at en lærer kan ikke tro at politisk-korrekthet er det samme som nøytralitet. Tvert imot, heller det motsatte. Men dog, det er denne misoppfattelse som så mange voksne nordemenn lever med idag. Og hvem er det som får smake av det tror du? Som en av de som fortsatter lever i troen på «Det nye Norge» så har hun en sterk motvilje til hva som strider imot, ikke hennes, men denne høyere sannhet; multikulturen av «Det nye Norge».

Det er vel ikke rart at dette må gå utover vår læring. At det skal være én som meg i hvert klasserom i hele Norge for å rette på egen lærer når hun/han gir eksempelvis oppgaven; «Forklar hvorfor myten om at innvandrere er mer kriminelle enn øvrig befolkning har oppstått», er vel helt vanvittig. Dette er altså min hjemmelekse jeg fikk i temaet rettslære.

Jeg forstår at hun [norsk og samfunnsfag lærern min] mener at hun beskytter oss og er rettferdig i sin handling ved å inndoktrinere oss med denne «sentrums-ekstremen» som hun er trolig til å kunne kalle det, men hvor ønsklig er egentlig noen ekstrem – i det hele tatt?. Og spesielt tvilsomt blir det når det ligger på et såppas idéalistisk og overordnet plan. Det er jo åpenbart en oppgave designet for å jobbe prevantivt mot senere skitne tanker om at innvandrere er mer kriminelle enn noen andre. Men er det en sånn skole vi vil ha? Er det ikke det vi kaller puritanisme? Man vil rense tankene for alle mulig skitne tanker som truer den gode sameksistens og konsensus som støtter opp om det politisk konstruerte «Nye Norge».

Av erfaring så holder det ikke for Mari (hun heter ikke Mari…) å være profet og preker for den overorndede sannhet men hun krever et monopol på hva som klassen skal få tilgang til av informasjon. Man kan jo si at dette gjenspeiles i samfunnet hvor trioen Aftenposten, VG, Dagbladet jobber intenst for å beholde monopolet på å informere det norske folk. Det pågår et omskifte. Fler og fler oppdager at verden er større enn hva VG vil formidler og det ligger mer bak linjene enn det også.

Eksempel: I en pågående diskusjon om økonomi.

Usikker på hva som er sagt rett før men samtale-emnet er oljefondet og følgene. Jeg rekker opp hånden med et innlegg og sier:

«Men ingen kan vel hevde på noen måte at det er bærekraftig at et land kjører med halve arbeidsstyrken i offentlig sektor, og det er vel ikke mange innnenfor økonomi som vil være uenig med meg om det på tross av politisk ståsted.»

Mari: «Vel, dét er din mening.» Og videre ble det ikke sagt ett ord om det. Dette er intet enkelt-tilfellet men heller modus operandi. Hver gang kommer samme reaksjon, uansett hvor ubenektlige fakta det måtte være så blir det hver gang stemplet som min mening.

Som den berømte senatoren Daniel Patrick Mohniyan sa: You are entitled to your own opinions, but not your own facts.

Denne holdnignen fra Maris side har nå vart så lenge at flere elever har begynt å sympatisere med meg. Resten av klassen er jo så klart med når lærern utøver all sin makt øverst i klassrommet og marginaliserer og latterliggjør de faktaer og meninger jeg kommer med, og du kan jo heller ikke forvente at de skal tro på at jeg vet mer enn hva hun gjør. Likevel er det flere av mine kamerater som reagerer på at helt ubestridelige fakta blir feid til side som irrelevante og aller helst upassende.

Selv hadde jeg en kortere diskusjon med mamma på vei til trening om da dette. Hun mente som sikkert mange andre også vil si, at ingen av oss egentlig kan være overlegne i våre verdenssyn. MEN, der er det ikke bare det faktum om hennes tendensiøse omgåelse av fakta men også hvordan vi relaterer til hverandres verdensbilde. 24 timer i døgnet 7 dager i uka og 365 dager i året får jeg får jeg presset hennes verdensbilde innover med med damplokomotiv. Hvor ofte mon tro pirker hun borti hva jeg vet og hører? Dette er det drepende spørsmål. Sånn sett kan man jo kalle meg overlegen. Jeg kjenner hennes tanker til fingerspissene mens for hun er jeg totalt fremmed og ukjent.

Foreløbig er dette for mange adekvat. Altså hva Mari bringer dem. Likevel kommer den globaliserte verden pressende på. Både i form av innvandrere og internett .

Hvor lang tid vil det ta før vi ikke lenger ser oss tilfreds med hva hun(VG) forteller.

Stikkord:

Generation Identitaire.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s