Koste hva det koste vil?

Det skal ikke mye til, bare du leser én artikkels kommentar-felt på eksempelvis Aftenposten som er relatert på noen måte til innvandring så ser du hvilken vei flertallet heller. De fleste liker å komme med litt lengre kommentarer på 2-3 avsnitt og leverer noen noter om multikulturens kalamiteter og hvorfor det i utgangspunktet er en vrangforestilling lite tilknyttet vår måte å omgå mennesker på. På tross av at jeg jeg møter 1 i hver 100. som jeg kunne forestilt meg at ville tatt til orde for eksempelvis en full stopp av innvandringen eller lignende, ja så får altså samme ytring på nett godt over 250 «likes», samtidig som jeg ser de surmulende venstre-ish folk som igjen skal kommentere tilbake på samtlig kommentarer de ikke mener er helsemessig sunt for samfunnet å mene, og disse får da gjerne rundt 6-15 «likes». For en dissident/raddis som meg selv, var jo dette oppløftende at en så stor andel av befolkningen der ute virkelig tør å ta til mot mæle mot Jens, Jonas & Co. I hvert fall, de aller første gangene.

Enten (A) så er tilfellet at jeg har klart i alle år, av mine liv å unngå denne relativt store proposjenen av Norges befolkning eller (B) så finnes de rett og slett kun på nettet. Og jeg må innrømme at jeg dessverre tror på alternativ B som forklaring. Det jeg mener med det er mye at man tør mye mer på nett og det blir en luftventil på sett og vis, men også en form for porno. Man blir kanskje litt opphisset over å kunne si det man aldri tør å si iblant kollegiet og venner, og får da letta litt på trykket. Men man må jo få lov til å spørre, hvor sunt er det egentlig? Hvor sunt er det at vi forbeholder våres virkelighetsoppfattelse til kun å ha en arena i en virituell verden? Burde det ikke kanskje vært litt omvendt; teatret i den virituelle verden og ytringer for virkelighetsoppfattelser i den virkelige verden.

Sånn når jeg grunner over det så kjenner jeg jo egentlig disse personene igjen fra hverdagen og det gjør helt sikker samtlige nordmenn også om man da tenker litt etter. Det er denne vennen som i det ene øyeblikket synes det er helt forferdelig med alle disse utlendingenene som knivstikker hverandre, men så i det andre så går det vel ikke an å sette det i sammenheng med innvandring og integrering, eller hva? Selv har jeg noen asiatiske kamerater i klassen som havner mye på dette gjerdet. Fordi, de selv er innvandrere og på mange måter tilhører eller blir fått til å tro at de tilhører en egen befolkning av Norge; innvandrerne. Jeg har hatt denne diskusjonen så alt for mange ganger; kamerat: «Wallah, ekte innvandrer og stolt a’ det azz.» To minutter senere; «Hva faen!? Er du rasist eller? Tror du at du er noe mer norsk enn meg kanskje?» Og så blir det mye babling om: «Har ikke jeg norsk pass som du kanskje?» osv. Nå er det ikke bare sånn at det norkse pass’ valuta ikke er spesielt høy, grunnet inflasjon, men problemet ved denne diskusjonen er jo at i 99,9% av diskusjonene jeg har hatt så mener motpart at siste ytring om pass er så eklatant i sin overbevisning at det umiddelbart blir klart at videre diskusjon er unødvendig. Og det sier vel nok om hvor fjern norsk kultur står for dem som er villedet til å tro av lærere, massemedier og politikere at deres vei til integrering er kun en «gjensidig aksept» for hverandres verdier – for hvem kan vel si at norsk kultur i Norge er bedre en indisk eller pakistansk kultur i Norge?

Når er det nesten så jeg skriver meg litt bort her i all iveren. Men sist nevnte diskusjon er den samme jeg møter hver gang når jeg diskuterer etnisitet og norskhet/norsk kultur med 2. eller 3. genrasjons innvandrere. Det forhindrer så alt for mange som egentlig ikke burde hatt disse stengslene fra å ta det store steg inn i rekken av nordmenn og ut fra å være «innvandrer» – i den betydning ordet blir brukt på gata.

Men det er ikke bare disse 2. genrasjons innvandrerne fra Asia som har problemer med å ta steget fra å være en dissident på nett til å være det i samfunnet. Det er også de som har fått med seg noe og begynner å se mønstre men likevel ser man ikke at sannheten må koste. Til eksempel; Jeg ville gjerne teste en av mine lærere for å se hvor jeg hadde ham, og altså nevnte da f.eks at borgemesteren i Marsailles hadde bedt om militær-intervensjon i byen. Jeg nevne hverken til hva eller hvem, men det var hele testen. Og den tok han. Jeg fikk posetivt bekreftet at han med én gang forstod hvem og hva jeg snakket om. Og sa attpåtil avslutningsvis før han gikk opp til kateteret igjen: «Nei, men slikt skal man vel egentlig si[…]» med et lattermildt og megetsigende blikk. Så helt dum var han da ikke. Men likevel er han der jeg finner så mange andre norske voksne; man vil ikke til det fulle erkjenne at sannheten ikke er komfortabel. Den er ikke alltid god. Det er en naivitet muligens tatt fra de alltid-optimistiske protestantene av Norge. Dette er gode og smarte menn med gode hoder, men som sagt så mange ganger før «All needed for evil to prevail is, for good men to do nothing».

Jeg sier ikke at jeg kan forvente mye mer av noen, om de først har kommet så langt som å kunne lese mellom linjene av hva våre nasjonale medier [ikke] rapportererMan kan jo ikke forvente at alle skal skjønne alt om NRK og deres og egen meningsdannelse. Men, samtidig er det jo nettopp derfor jeg oppfordrer alle og en hver til å spore, undersøke, granske og identifisere det av meninger og info én selv har og får. Personlig er dette en «genetisk belastning» fra en forelder, som hele veien har stimulert en hig etter sannheten. Det er som sagt ikke lett og ikke noe man kan forvente av alle og en hver men likevel er det noen som må ta ansvaret. Når jeg får i hjemmelekse av læreren å forklare «myten om at innvandrere er mer kriminelle enn andre nordmenn», da kan ikke jeg bare skrive av den forvrengte ignoransen presentert av lærerboka, men jeg tar meg heller 2-3 timer på å finne ut mest mulig på egen hånd, kvalitets-sjekke det for så å kunne undergrave en hver påstand presentert på en prøve. Det er klart ikke noe ansvar som burde ligge på skuldrene til en 14-15 åring men så er det nå i alle fall. Ansvaret er snudd på hodet.

Som i Hellas vil det komme den dagen da folk ikke lenger greier å undertrykke sine egne følelser lenge på tross av internett-tilgang eller hva det måtte være. Det vil komme den dagen da den komfortable rusen kalt ignoranse bare blir dratt vekk som et teppe under oss. Da vil ikke klasse kameratene mine spørre seg om hvorfor jeg gidder, men heller som de gjør i Hellas nå; hvordan kan du la vær? Med dette støtter jeg ikke nazist partiet Gyldent Daggry men jeg vil påpeke hvilket plutselig veiskifte som kommer, og dét brått. Friheten som har Sannheten med stor S som éneggede tvillingbror kan ikke tidvis bli beskyttet bare når vi ser randen av stupet nærme seg. Skal Sannheten beholdes krever det en kontinuerlig søken ettersom Sannheten er det mest flyktige som finnes av abstrakte saker. Den må søkes koste hva det koste vil.

Advertisements

One thought on “Koste hva det koste vil?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s